REISE TIL: PALMA DE MALLORCA, SPANIA

Jeg hadde omtrent ingen forventninger til Palma. Null. Dette var tross alt før koronaisolasjonen fikk mallorcanerne til å se hva turismen gjør for øya; for restaurantene, kafeene, hotellene, taxisjåførene, guidene…

Vår reise var til overturismens Palma. Til øyhovedstaden som hang opp bannere med «Cap pis turistic» – «ingen turistleiligheter» – på balkongene. Det gjør de for så vidt fortsatt. Men jeg tror du skjønner tegninga.

Jeg hadde sett Karl Johan pakket som en laksemerd, og Palma de Mallorca måtte være verre. Det var jo en by beleiret av masseturisme.

Heldigvis skulle jeg bli overrasket. Positivt overrasket.

Mallorcansk frokost i Palma

Vi parkerte i kjellerdypet ved Es Jonquet. Av. De Jaume III og Carrer de la Unió førte rett mot Plaza Mayor.

Forn des Teatre lå som en drømmebaker fra en Roald Dahl-historie nedenfor trappene opp mot gamlebyen. Modernista-fasaden var et kunstverk. Og innenfor vinduene var bakverket som juveler. Noen store, noen små, noen kaker med sukker på.

Vi sto imot fristelsen. Enn så lenge.

Placa Mayor var så vidt i gang med morgenstellet. Uteserveringene sto fortsatt halvveis i stabler. I smugene hadde gamlebyen våknet til liv. Vi hastet videre. I slalåm forbi turister med ryggsekk og butikkdrivere på gardintrapp, drevet av tanken om en ekte mallorcansk fristelse:

Den perfekte ensaïmada, øyas egen croissant-aktige spesialitet. Horno San Antonio (nå nedlagt) hadde ifølge Lonely Planet Palmas kanskje aller beste. (Også Ca’n Joan de s’Aigo og tidligere nevnte Forn des Teatre er varmt anbefalt hvis du vil smake.)

Bakeriet var slik ekte, spanske bakerier ser ut. Sterkt neonlys badet interiøret av stygge kjøleskap og null fiksfakserier.Ensaïmada-ene sprutet søtt og klissete i munnen, og rundt munnen. De med aprikos var best, de hadde litt friskhet i det søte. Sjokolade og krem ble for mye.

Etter nok en kaffe i nok en usmart, spansk kafé ga vi oss Palma de Mallorca i vold.

Kart over byvandringen ligger nederst i innlegget.

Mallorca-ferien helt ærlig? Les her!

Gamlebyens hemmeligheter

Palma er for alvor historisk grunn. Romerne anla byen Palmeria her. Muslimenes Medina Mayurka var en av Middelhavets store hovedsteder. Og det tok ikke lang tid fra reconquistaen i 1229 før Ciutat de Mallorca igjen var en av storhet i det vestre Middelhavet.

Fortidas rikdom gjorde byvandringen til en fest. Ved første øyekast så kanskje gatene like ut – trange, assymetriske passasjer mellom ruvende palaus – herskapshus. Men nesten hver smijernsport skjulte en sniktitt til rikdommen: Det gotiske portrommet i Can Catlar del Llorer, korintiske søyler og gamle hestevogner i Can Vivot.

I gata, der vi sto, kusket hestekjørerne nye vogner gjennom juvet mellom herskapshusene. Kloppeti-kloppeti-klopp over brosteinen. Det var bare å søke tilflukt i portåpningene.

Ved Placa de Santa Eulàlia tok vi pause. Én og én gikk vi inn under de mørke gotikkhvelvene i Iglesia de Santa Eulalia, hvor kong Jaume II ble kronet til Mallorcas konge i 1276.

Det er mulig at Basílica de Sant Francesc en svingete sprint lenger øst i gamlebyen, er enda finere. Men selv vi kunne da ikke se alt.

Les også mine tips til landsbyer på Mallorca!

Oasene i Palmas gamleby

I Carrer de l’Almudaina passerte vi under en av Palmas gamle byporter, opprinnelig bygd gjennom romernes bymur og senere pyntet på av både muslimer og kristne. Under muslimene delte porten faktisk byen: I vest lå bydelen Almudaina hvor administrasjonen og militære bodde; ble det uro, stengte de porten for å beskytte seg mot allmuen i Medina.

Vi hadde fått tenning nå. Palma var et skattkammer. Kirker og palasser, vi rakk knapt å blunke før neste palaus ventet. Også Johanne koste seg. Sjokoladelaget etter ensaïmadaen lå fortsatt tilgjengelig rundt munnen, og i tillegg så vi støtt og stadig hester.

De to neste severdighetene sendte lykken til himmels. Jardí del Bisbe var en oase midt i brosteinørkenen! Palmer, granateple-, appelsin- og sitrontrær, duftende timian, og – best av alt – røde gullfisker som svømte under vannliljene. Hun kunne sikkert ha løpt rundt i grusgangene ennå.

Heldigvis var neste severdighet enda bedre. Rett innenfor middelalderbyporten Sa Portella svingte vi skarpt venstre, deretter til venstre nok en gang under en portal. Da sto vi ved Banys Àrabs.

Den gamle hammamen var ikke stort. Kun to rom: caldarium (varmt bad) og tepidarium (halvvarmt bad), det sistnevnte med kuppeltak og et utall ulike søyler – trolig fordi søylene stammet fra ulike romerske ruiner.

Vannet rant fortsatt. Johanne vasket hendene igjen og igjen – som det rene koronapolitiet – og løp rundt mellom sjasmin- og appelsintrærne i hagen. Vi voksne nøt sjasminduften og lyden av rislende fontener.

Et reisetips til katedralen

Nå bar det ut av smugene. Det var tid for finalen. Palmas vell av små underverker til tross, rager én severdighet over alle andre: Den gotiske katedralen La Seu.

Med sine åtte høye søyler på utsida, og nesten tre ganger så mange lavere søyler – kombinert med den gylne løden til sandsteinen – minnet den nesten om jordmoskeen i Djenne, Mali, der den raget over Parc de la Mar. Nå måtte vi bare inn.

Trappa opp fra vannspeilet sendte tankene til overfylte Karl Johan. I gamlebyen har turistene en hel labyrint å fordele seg på; her burde det ifølge ryktene ha vært stinn brakke. Men det var ingen trengsel.

Likevel skulle det vise seg at vi hadde gjort et sjakktrekk – og et ekte Palma-reisetips også for dem som ikke tenker på gamlebyens høydepunkter som gode tips:

Vi hadde kjøpt VIP-billett til katedralen fra Getyourguide^*. For bare noen få euro kunne vi dermed vinke farvel til den ørkesløse køen på Placa de la Seu, og bli sluppet rett inn gjennom sidedøra på motsatt side. (Lenken gir meg en ørliten cut hvis du bestiller via den – uten at det koster deg noe.)

Vel inne var det bare å måpe. Åtte rosevinduer og 86 mindre vinduer strålte i alle malerskrinets farger – selve giganten Oculus Maior («store øye») var satt sammen av 1115 glassbiter (noen teller tydeligvis sånt, ikke jeg).

I den venstre apsisen glinset den forgylte barokken til Jaume Blanquers altertavle «Corpus Christi».

På høyre side, i Capella del Santíssim i Sant Pere, lå et nesten nytt gni-deg-i-øynene-kunstverk: Miquel Barcelós fantastiske brød og fisker av 15 tonn keramikk.

At Gaudís baldakin over hovedalteret mest av alt så ut som en vits, gjorde ingenting. Og Johanne ødela hverken roen eller gjenstandene der hun løp rundt på steingulvene.

Se alle mine reisetips i Spania!

En perfekt dag i Palma

Middagen spiste vi på et sted akkurat så middelmådig som slitne turister gjerne gjør. Men vi satt ute, og sola stakk akkurat strålene over hustakene og varmet bordet vårt.

I Passeig des Born sto en enorm Ole Brumm-figur under platantrærne. Karikaturtegnerne døste på klappstolene sine. Men nå sov Johanne. En maratonaktig dagstur til Palma de Mallorca var omme.

Og alle mine bange anelser til tross: Jeg hadde elsket byen. Hvem skulle ha trodd det?

Se flere tips til storbyferie i Europa!

Lik Det vonde liv på Facebook!

Booking.com