Men da vi endelig fikk brostein under føttene, måtte selv jeg gi tapt. De smale Tetris-gatene med linfargede hus og grønne vindusskodder kunne sjarmere vekk selv feber.

På Plaça Major var søndagsmarkedet i ferd med å pakke sammen. Men restene beviste at det var et ekte marked: Med grønnsaker, frukt, ost og vin i stedet for jalla suvenirer og t-skjorter fra Mike og Abidas. Baren Can Moixet på hjørnet av plassen så ut som klippet ut av Filmavisen.

I gågatene holdt kunstnerne og kles- og interiørbutikkene til. Det duftet røkelse og «rike koner realiserer seg selv-butikker» overalt. Bare at på turistøya Mallorca kan den slags butikker faktisk gå rundt.

Uteserveringen til 112 år gamle Bar Alhambra så ut som et postkort. Bare røyksmaken på pulpo gallego-en brøt euforien.

Selve stjerneattraksjonen i Pollença var likevel Calvari: En 365 trinn lang trapp som svetter seg opp fra sentrum og til et lite kapell på toppen. Pilegrimene skal forsere trappene på knærne, vi gikk på beina.

Utsikten over terrakottatak, kirketårn og sandsteinhus, med Tramuntana-fjellene i bakgrunnen, var like fin uansett.

En kort historie om Pollença

Begynnelsen til Pollença er omstridt. Enkelte kilder hevder den ble til fordi Alcúdias innbyggere trengte bedre beskyttelse. Andre hevder at maurerne grunnla den på 1100-tallet. Etter reconquistaen rundt 1230 fikk uansett tempelridderne eierskapet over byen. Kirka ved Plaça Major var deres verk.

Flere reisetips

• Santuari de la Mare de Déu del Puig ligger høyt og bratt over byen, en bratt gåtur fra sentrum. Utsikten sies å være spektakulær. (Med barnevogn våget ikke vi å begi oss ut på turen.)
• Museu de Pollença ligger i barokklosteret Claustre de Sant Domingo sør for Plaça Major. Om sommeren huser klosteret også byens festival for klassisk musikk.

Bak parkeringsplassen og palmene raget en staut bymur helt bort til den gotiske kirka. Og rett innenfor sideporten begynte smågatene. Sola stekte nå, og feberen kokte, så kirkas svale kammer var en lettelse. Fin var den også, med sitt ene rosevindu og en altertavle med gull(-maling?) nok til å blende selv en gangsterrapper.

Ellers var gamlebyen like pen som noen mallorkansk by, med smale gater og sandsteinvegger som glødet som sørlandssvaberg i sola. I hvert fall så lenge vi kunne se selve byen for hordene av engelske og tyske turister med solbrente skuldre og like rødsvidd isse.

Vi var ikke mindre turister enn dem, så vi gjorde som Alcúdia forventet: Satte oss på en av de utallige uteserveringene og skaffet oss hvert vår glass.

Etter å ha fastslått at den romerske ruinbyen Pollèntia utgikk – for meg lokket senga – besteg vi bymuren borte ved Porta Roja for en siste tick-off. Nærheten til middelalderbyen var grunnen til at vi bommet så grassat på valget av leilighet.

Nå hadde vi i det minste sett den, selv om det kostet meg resten av dagen i senga. Men Alcúdia var verdt det.

En kort historie om Alcúdia

Romerne landet på strendene ved Alcúdia da de erobret Mallorca i år 123 f.Kr. Kort tid etter anla de sin andre by på øya (etter Palma), Pollentia, her. Etter romerrikets fall flyttet befolkningen til Pollença lenger inn fra kysten. I 1298 grunnla kong Jakob II av Aragón byen på ny. Bymuren og gatenettet har forblitt omtrent uendret siden.

Flere reisetips

• Det var selvfølgelig litt slapt av meg å ikke se Pollèntia. Fra parkeringsplassen så den ut som en kjedelig steinslette. Men det romerske teatret sies å være fint.
• Halvøya nord for byen, Cap des Pinar, sies å ha fantastiske stier til klippekysten. Men ikke med barnevogn…

Til hvert naust var et innhukk murt inn i brygga, slik at fiskerne kunne dra båten rett inn, nesten uten å skrape kjølen mot bakken før den sto under tak.

Det sørget for et eventyr av en gangvei, med lunkent bølgeskvulp mot føttene for hver fiskerbu. Og overfor oss lå de hvite murhusene som trapper opp mot pinjetrærne.

Det var virkelig en landsby verdt å se, men likevel ble Cala Figuera det eneste stedet på hele Mallorca hvor vi kunne kjenne på illusjonen av å være på en øy nesten uten turisme.

På La Petite Iglesia i en gammel kirke kunne vi ha fått bord helt alene. Siden restauranten lå oppe i byen og vi ville se havet, havnet vi likevel på L’Arcada.

Derfra førte gata ut av byen, til stedet hvor klippene og bølgeskummet overtok showet. En slett sti ledet langs klippene til sandstranda i Cala Santanyi på motsatt side av neset – nesten like spektakulær fra naturens side men med et par høyreiste hoteller. Det var liksom bare det som manglet: Et bad.

Sånt no får ikke du i fjellandsbyene.

En kort historie om Cala Figuera

Havna i Cala FIguera ble første gang nevnt i skriftlige kilder i 1306, og visstnok ble steinen som ble brukt til å bygge katedralen i Palma, skipet ut herfra. Selve landsbyen er imidlertid av senere dato. Den første kirka ble bygd så sent som i 1938. Mangelen på store strender har reddet stedet fra å bli en turistmaskin som mange andre kystbyer på Mallorca.

Flere reisetips

• Ta på deg kjippkjapper eller andre sko som tåler vann før du går langs sjøhusene. Du vil bli våt på beina.
• Byen Santanyi en halv mil inn i landet så også svært fin ut gjennom øsregnet, da GPS-en vår lurte oss tvers gjennom sentrum.

I 1911 fikk byen jernbane til Palma, Ferrocarril de Sóller, tvers gjennom fjellene i en 2856 meter lang tunnel. Og to år senere åpnet en trikkelinje ned til havna i Port de Sóller – med egen vogn til å frakte fersk fisk til byen.

Som småbarnsforeldre måtte vi nesten reise hit, om enn bare for å ta trikken. (Den eneste trikken på Sørlandet er i Kardemomme by i Dyreparken.)

Selv var jeg mest nysgjerrig på Plaça Constitució med sine storslåtte bygninger: Sant Bartomeu-kirka i en blanding av gotisk og barokk med modernista-fasade fra 1904, og banken på hjørnet av samme arkitekt (Gaudí-eleven Joan Rubio i Bellver).

Selve kirkeskipet ga ly for regnet men ikke særlig mer. Men mens vi spiste lunsj på en av Port de Sóllers utallige restauranter, ga nedbøren seg. Da vi endelig var tilbake ved Plaça Constitució, var Sóller på sitt aller fineste: Sola skinte på Joan Rubios fasade. Og butikkene langs Carrer de sa Lluna var akkurat så fulle av suvenirer og postkort at ingen turister måtte forlate byen tomhendt.

En kort historie om Sóller

Vann fra Tramuntana og en solrik dal har «alltid» gjort Sóller til et perfekt sted for appelsiner og sitroner. Takket være denne rikdommen sørget byens borgere blant annet for tog og trikk, samt en plass i modernista-trenden i spansk arkitektur.

Flere reisetips

• Togstasjonen har to permanente kunstutstillinger: Én viet Pablo Picasso og én viet Joan Miró. De samme kunstnerne er også representert på kunstmuseet Ca’n Prunera i Carrer de sa Lluna.

Beskjedne 678 mennesker bor i landsbyen, som aldri har vært hverken stor eller viktig. Severdigheter var det derfor få av.

Der vi strenet innover i smugene og opp- og nedover trappegatene fra Plaça de España, gjorde det ingenting.

Overalt var det gylne steinvegger, og steinlagte smug snarere enn brostein. Og planter, vindusskodder og fjellene som steg opp der bak, sørget for rikelig med grønt oppi alle de varme jordfargene.

Siden landsbyen heller aldri har vært base for berømte forfattere eller kunstnere, var den også relativt lite nedrent av andre turister.

Hadde vi vært på kjærestetur, kunne vi ha blitt her en hel helg. Nå tok vi oss ikke engang tid til en kaffe på plaçaen.

Fordelen med Fornalutx var at skjønnheten ligger så lett synlig at vi følte vi fikk sett den likevel.

En kort historie om Fornalutx

Fornalutx startet sin historie som en arabisk fjellgård. Dagens landsby begynte sitt liv etter reconquistaen på 1200-tallet.

Flere reisetips

• Fornalutx sies å være et godt utgangspunkt for fotturer. Du kan blant annet gå til og fra Sóller, en tur som til og med ikke særlig strabasiøs.
• Landsbyen har både panaderia, kafeer, restauranter og hoteller – og kan være et fint sted å legge base for en rolig kjærestetur. Men da snakker vi skikkelig rolig landsbyferie, altså!

Til slutt fikk vi feilparkert bilen på en relativt akseptabel måte langs hovedveien, og kunne gå inn og se landsbyen.

Den var, nær sagt selvfølgelig, vakker. «Landsbyen min er som et amfiteater omsluttet av fjell,» uttalte Deiàs mest berømte beboer, dikteren og forfatteren Robert Graves ifølge New York Times.

Uttalelsen ble riktignok fulgt opp med påstanden om at jernet i fjellene skapte et magnetisk felt, men åkkesom. Beskrivelsen var ikke dårlig.

Det var heller ikke utsikten mot havet der hvor den endelig tittet fram. Vi trasket opp den bratte svingeveien mot den heller lettforglemmelige kirka Parròquia Sant Joan Baptista på toppen av pyramiden som selve landsbyen skaper opp mot himmelen.

Oppe på selve åsen var Deià faktisk både stille og fredelig, alle bilene langs hovedveien til tross. Kanskje skyldes det at restaurantene og den beste utsikten mot byen alle ligger litt vestenfor langs hovedveien.

De har uansett nettsida SeeMallorca en langt bedre guide til enn meg.

En kort historie om Deià

Området rundt Deià har vært bebodd i flere tusen år, og navnet de muslimske erobrerne ga stedet, Ad daia – grend – tyder på at stedet allerede da hadde blitt til noe ganske mer enn en gård. Araberne utviklet dagens system av jordbruksterrasser og et avansert vanningssystem som fortsatt er i bruk. Senere ga oliven- og sitrustrær rikdom nok til at landsbyen på det meste hadde 1500 innbyggere.

Flere reisetips

• Bukta Cala de Deià ligger tre svingete kilometer nedenfor landsbyen. Hvis du vil ha et bad, vil du trolig bli svett bare av å skulle finne parkeringsplass.
• Erkehertug Ludwig Salvator etterlot seg to visstnok fantastiske residenser i nærheten av byen: Miramar og Son Marroig. Begge er åpne for besøkende.

Den lille trekanten Plaça Ramon Llull var stemningsfull, fasaden til klosteret mektig (og litt dyster) og restaurantene på plassen foran, Plaça Cartoixa, like middelmådige som husene var pene.

Da vi etter lunsjen ruslet enda noen skritt videre, gjennom den mørke Carrer de Jovellanos, gjennom portalen og ut på Plaça Miranda des Lladoners, ble Valldemossa enda vakrere.

Den trange middelalderbyen videt seg ut til en utsiktsterrasse, med dalen og fjellene, bydelen rundt tårnet til Sant Bartomeu-kirka, og nederst hele slettelandet videre mot Palma.

Da vi til slutt kjørte videre, etter Mallorca-feriens beste is fra Dolce Gelato (amarena-isen er nydelig!), fikk vi også se landsbyens kanskje aller vakreste side: Fra veien ned mot Palma lå stedet som et postkort mellom fjellene.

Så fikk det heller være at Valldemossa på ingen måte var noen uoppdaget perle. Det er sånt som skjer når den A) ligger skarve to mil fra Palma de Mallorca, og B) berømthetene George Sand og Frédéric Chopin har tilbragt vinteren i byens kloster – og førstnevnte har skrevet bok om det. Sand hatet forøvrig både stedet og folkene der.

Du kommer trolig til å like den. I hvert fall hvis du tar landsbyen for det den er: En landsby trygt plassert i turisttråkket av en grunn.

En kort historie om Valldemossa

Valldemossa var egentlig en vanlig jordbruksby helt til kong Jakob II av Mallorca bygde sitt Real Cartuja her rundt år 1300. I 1399 ble eiendommen gitt videre til karteuserordenen, som gjorde den om til kloster. Da George Sand og Frédéric Chopin tilbragte vinteren 1838–1839 her, og Mallorca senere ble en fullblods turistøy, var landsbyens videre skjebne gjort. Den er i dag ett av øyas fremste turistmål.

Flere reisetips

• Real Cartuja de Valldemossa er i dagmuseum. Blant annet kan du se klostercellene hvor munkene bodde i absolutt stillhet, og selvfølgelig se manuskripter og gjenstander fra Sand og Chopins besøk.
• Valldemossa var fødestedet til Mallorcas eneste helgen, Santa Catalina Thomas. Fliser med motiver fra livet hennes pryder svært mange av landsbyens husvegger.