Triglav: Slovenias nasjonalfjell som dagstur

REISE TIL: TRIGLAV, SLOVENIA

– Dere må love meg én ting, ba husverten. – At dere ikke går til topps på Triglav.

– Nei da, sverget vi. – Vi snur lenge før toppen. Toppen blir altfor langt.

Vi sa ingenting til hverandre, utvekslet ikke engang et blikk. Likevel var jeg sikker på at vi begge var enige: Det løftet var en hvit løgn.

Triglav er Slovenias nasjonalfjell, og pryder både våpenskjoldet og flagget. Landets første president Milan Kučan proklamerte likså godt at det er alle sloveneres plikt å bestige Triglav minst én gang i livet.

Selvfølgelig skulle vi opp. Og siden det var vår siste dag i de juliske alper – til kvelden skulle vi til lavlandet – måtte det skje som en dagstur.

Rutene til Triglav

Akkurat som alle veier en gang førte til Rom, leder en rekke stier opp mot det 2864 meter høye Triglav. Til sammen er det snakk om mer enn 50 forskjellige ruter, ifølge min gamle sjef Torild.

Jeg har ikke telt. Men kartet vi hadde kjøpt over nasjonalparken, var fullt av røde streker som på et eller annet vis tråklet fram en fottur mot fjellet. Det gikk ruter fra Bohinj-sjøen i sør og Koča pri Savici vest for innsjøen, Goreljek i øst, Krma-dalen og Zgornja Radovna i nordøst…

Kartet viste også en stor mengde turisthytter, som vår husvert må ha hatt i tankene da hun kom med sin anmodning. De var ikke aktuelle for oss. Vi skulle ut på motorveien til kvelds. Trolig ville de ha vært fulle uansett, mange av hyttene må bestilles i god tid om sommeren. (Du finner info om bestilling her.)

Felles for de røde strekene var at de var lange. Men vi fant én som bare var en kort stubb: Prag-ruta fra Vrata-dalen like nord for toppen.

En seks mil lang halvsirkel rundt østsida av de juliske alpene senere, parkerte vi bilen i Vrata-dalen.

Les også om den vakre Bohinj-dalen sør for fjellmassivet!

Nordveggen

Nordveggen av Triglav sett fra Vrata-dalen
Hvordan skal du komme opp det stupet der? Triglav ble faktisk besteget så tidlig som i 1778. Men ikke opp denne veien.

Over oss skjøt nordveggen av Triglav opp som en mur.

Da vi gikk opp på fjellplatået fra Koča pri Savici vest for Bohinj-sjøen dagen før, hadde vi stått under den dalveggen og tenkt: «Hvordan i huleste kan det gå en sti opp der?» Men opp hadde vi kommet.

Her virket gårsdagens strabaser som en tur over plenen.

Nordveggen av Triglav i solskinn
Nprdveggen fotografert om ettermiddagen.

På den nordlige halvkule er fjellenes nordvegg beryktet og beundret. Ikke bare er de kaldere og oftere dekket av snø og is. Fordi de solfylte sørsidene varmes opp og kjøles ned hver dag og natt, forvitrer de også. Stupene smuldrer opp og slites stein for stein ned til snillere lier.

Ikke slik på nordsida. Den ligger i skygge. Og blir stående som en steil stabeis som står med armene i kors og ikke engang trenger å si: «Ikke prøv deg.»

Men det var nettopp det vi skulle. Prøve oss. Nordveggen sto som en loddrett trussel i steingrått, 1000 meter høy og tre kilometer lang. Selv om øynene ikke skimtet noen vei opp, var den tegnet inn på kartet. Vi gikk.

Gå i Alpene? Les også om Zermatt i Sveits!

Den bratte veien opp Triglav

Stia var bratt men ikke umulig. Enkelte steder var den for så vidt ingen sti, bare litt rød og hvit maling i fjellet og en mulighet for å plassere beina. Her og der hadde nestekjærlige sjeler boret jernstenger inn i steinen for å gi skjelvende fotturister noe å holde seg i.

Via ferrata-parti på Krag-ruta opp mot Triglav
Via ferrata-utstyr kan være kjekt å ha hvis du skal prøve deg på Krag-ruta

Det gikk fint. Den blå himmelen og lysspillet i bergveggen lenger oppe røpet at sola skinte. Selv her i skyggen var temperaturen akseptabel. Og litt etter litt krympet tretoppene i dalbunnen.

Med ett støtte stien rett i fjellet. Den rødhvite sirkelen i fjellsida, jernstengene og tre par fotsåler høyt der oppe forklarte at Krag-ruta her gikk rett opp.

Vi kløyv. Komfortsonen hadde definitivt blitt igjen i bunnen, men det fikk ikke hjelpe. Dette var veien til Triglav, og dit skulle vi.

Det bratteste partiet på Krag-ruta opp til Triglav
Opp der? Ja vel, da.

Min indre reddhare måtte også trøste seg med at de andre rutene opp nordveggen er regnet som mye verre. Som Bamberg-ruta, hvor du enten trenger via ferrata-utstyr eller et aktivt dødsønske for å komme opp.

Korsene i fjellet

Sikksakkene lenger oppe føltes som en lek, og snart flatet landskapet ut. Snøfonner tegnet mønstre i steinen, noen mindre topper steg som geletopper fra sletta, og langt der borte lokket silhuetten av Krederica-hytta. Den liknet på to Monopol-hotell der den sto foran blånene.

Krederica-hytta i Triglavski narodni park i Slovenia
Flate vidder! I hvert fall en liten stund, helt til Krederica-hytta.

Fra hytta var det bare 350 høydemetre igjen til toppen. Og herfra skulle vi følge den vanlige ruta. Folkevandringsstia hvis eks-president Kučan hadde fått viljen sin.

Vandrerne var flere – de fleste rutealternativene samles ved Krederica – men fortsatt var naturen av det luftige slaget. (Og neppe noen god idé hvis du skjelver opp Besseggen.)

Vi gikk krumbøyd over en smal egg. På begge sider forsvant Slovenia omtrent rett ned i flere hundre meter. Kors og minnesteiner fortalte at Milan Kučans oppfordring neppe ville øke landets befolkning.

Til slutt var vi på toppen. 1850 høydemetre var lagt under oss. T-skjortene var svette. Matpakkene og vannflaskene ble raskt tømt. Og utsikten var et nasjonalfjell verdig.

Aljaž-tårnet ble bygd i 1895 av en prest som kjøpte Triglav-toppen for å få lov til å bygge der. Stormlyet har plass til 8 sittende, eller 16 stående. Visstnok. Det ser litt trangt ut. Foto: Georg Krewenka / Wikimedia

Panoramaet hadde sikkert fortjent en grundig utforskning, med kart og pekefingre, for å peile ut de ulike alpetoppene. Men det fikk andre ta seg av. Vi hadde brutt vårt løfte, og ennå var vi bare halvveis. Nå måtte vi ned igjen.

Bomturen ned fra Triglav

Skrev jeg at det er over 50 veier opp til Triglav? Da er det like mange ruter ned.

Oppstigningen langs Krag hadde for så vidt gått greit, men tanken på å låre seg ned det samme bratte stupet, fristet lite. Og så ikke stia vest for Bambergs stiplede streker egentlig ganske grei ut?

Vi bestemte oss for å prøve. Og selv om vi ganske snart angret, var det for sent å snu. Eller, det vil si: Vi trodde at det var for sent å snu. Nede i dalen ventet jo en kjøretur på oss.

gemse i de juliske alper i Slovenia
Se, en gemse! Den trives nok langt bedre i de bratte fjellsidene enn jeg.

Den første hjertet i halsen-opplevelsen kom over en fonn. Tung sommersnø lå i 30 graders vinkel, og nedenfor forsvant den gråhvite dyna i enda brattere topografi. Den måtte holde. Den holdt.

I vestveggen av Triglav kom partiet som virkelig fikk min hjerne til å fryse. Ruta balanserte langs en smal fjellhylle midt i et stup. Via ferrata-kabelen sikret den. Men vi hadde jo ikke via ferrata-utstyr!

Det gikk greit i noen meter. Så begynte jeg å tenke konsekvens. Noen centimeter fjell var alt som skilte meg og ura nedenfor. Og dit ned var det, skal vi si 100 meter? Jeg grep tettere rundt kabelen, fingerknokene ble hvite, og holdt pusten før hver bevegelse. Centimeter for centimeter sneglet jeg meg fram mot enden av traversen.

Til slutt var jeg over. Steinliene ned mot Tržaška Koča gikk som en lek. Der ble vi klar over neste nedtur:

Nedstigning i De juliske alper i Slovenia
Fra veien ned. Dessverre ledet også stia langt, langt nedover i dalen.

Kløvstia vi fulgte ledet slettes ikke til Luknja-passet. Den sikksakket seg i stedet nedover til neste dal, slik at vi måtte stige nye 150–200 høydemeter før Vrata-dalen åpnet seg for oss.

Nå begynte vi å få dårlig tid. Fjelltur ble løpetur. Vi småsprang i de slake partiene, og gikk så fort knærne ville bære i brattene.

– Hva var det jeg sa? ville sikkert dama i vertshuset ha sagt. – Jeg advarte jo om at Triglav er altfor langt for en én dags fottur.

Men det var fortsatt lyst da nordveggen igjen tårnet opp på sida av oss. Sola lyste opp de vestlige stupene. Og i Vrata-dalen ventet grønt gress og grantrær. Og en leiebil som ennå hadde god tid til veien til Slovenias lavland.

Les om flere fjellturer i inn- og utland her!

Og selvfølgelig: Lik Det vonde liv på Facebook!

To fjellvandrere på fotturen opp til Triglav
Dere tåler ett bilde til fra Krag-ruta? Jeg syns at dette ble ganske tøft.
Annonser

Legg inn en kommentar

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.