REISE TIL: MATERA, ITALIA
– Vi ønsker ikke turister. Vi vil ikke bli overrent med turister.
Slik lyder sitatet ordføreren i Matera, Raffaello De Ruggieri ga til New York Times da storavisa skulle lage reportasje om byen hans: En av Europas to kulturhovedsteder i 2019.
Det er et uvanlig utsagn fra en ordfører, og i hvert fall i en by som er både verdensarvsted og årets kulturhovedstad.
Så er da også Matera en by helt utenom det vanlige.
Byen i kløfta
Jeg kom til byen på en av mine bilferier i Sør-Italia. Hele turen var en reise i gammel fattigdom: Fjellandsbyen Santo Stefano di Sessanio uten en eneste moderne bygning, den romerske ruinbyen Saepinum som ikke engang hadde en billettbod, og Pietrapertosa som klamret seg fast under en takkete stuprekke.
Matera var likevel i en helt egen klasse.
Basilicatas mest berømte by hadde sentrum nede i en kløft, midt i et goldt landskap av gråbrun stein og jord. Derfra krabbet husene oppover fjellsida.
Bilene sto parkert nede i bunnen. Derfra måtte innbyggerne ty til trapper, av ujevne steiner og ugress i sprekkene.
På en måte var det vakkert, og det var i hvert fall spesielt. I et Italia spekket med særegne byer er Matera godt mulig den aller mest spesielle.
Kanskje med unntak av Civita di Bagnoregio?
Matera og husene i huler
Hvor som-i-en-feelbad-film Matera var, ble tydelig da jeg kom meg opp på toppen og fulgte kanten av den ene av byens to sassi – ordet betyr egentlig «steiner» men Materas sassi er kløfter – sørover.
Der, bortenfor sentrums ordentlige fasader, sluttet bolighusene å være hus.
De ble huler. Sassiene var som sveitseroster, med grotte på grotte som en gang hadde vært bolighus. Med en åpning i fjellet og et åpent rom med vegger hugget rett ut av Moder Italia. Noen hus var litt mer forseggjorte, beboerne hadde kledd grotteveggene med murstein og puss, og kanskje til og med flere rom. Men vinduer hadde de ikke. I mars, da jeg reiste dit, var steingulvene kalde og rå.
Slik bodde Materas 16.000 innbyggere helt fram til 1950-tallet, da Italias statsminister Alcide De Gasperi så byen og fikk sjokk. «En nasjonal skam for Italia», kalte han sassiene, og tvangsflyttet huleboerne til nybygde blokker.
Grottene hvor mennesker hadde bodd i 7000– 9000 år – til Smithsonian sier byplanleggeren Antonio Nicoletti at Matera er en av verdens eldste bebodde byer – ble stående tomme. (Ordfører De Ruggieri forteller at to søstre nektet å flytte, og ble boende likevel.)
Ikke før utpå 1980-tallet begynte de å vende tilbake. Noen grottehus ble igjen boliger, med innlagt strøm og vannet. Med årene ble andre, gjerne de fineste, forvandlet til restauranter, hoteller og suvenirbutikker. I dag er enkelte av dem gjort om til boutiquehoteller som Sextantio, med en rompris per natt som ganske sikkert overstiger årslønna til småbøndene som en gang bodde der.
Det vonde liv i Matera
Sassiene i Matera har hatt bosetning helt siden neolittisk tid. Yngre steinalder. Epoken da menneskene begynte med fast bosetning, ifølge Wikipedia.
Tilværelsen der hadde knapt endret seg siden, da myndighetene tok grep på 50-tallet.
I Carlo Levis klassiske bok om mezzogiorno «Christ Stopped At Eboli» viderebringeren han søsterens inntrykk fra byen, fra da hun besøkte den midt på 1930-tallet. (Mine oversettelser.)
«Matera… Vel, den var verre enn jeg i det hele tatt kunne ha forestilt meg,» begynner hun, og forteller at ingen i byen engang hadde hørt om stetoskoper.
Deretter fortsetter hun skildringen:
«Kløfta hadde en rar form: Den var dannet av to halv-trakter, side ved side, skilt av en smal spore, som møttes på bunnen (…) (De to traktene) var som en skoleelevs forestilling av Dantes inferno.»
I grottehusene, noen av dem uten annen inngang enn en lem og en stige, fikk hun se «noen få elendige møbler, senger, og noen fillete klær hengt til tørk. På gulvet lå hunder, sauer, geiter og griser. De fleste familiene hadde bare én hule, og der sover alle sammen: Menn, kvinner, barn, og dyr.»
«Under den blendende sola føltes det som å være i en by rammet av pest,» skriver hun videre, og beretter at ungene som fulgte etter henne gjennom byen, tigget om kinin (malariamedisin).
I Smithsonian-artikkelen forteller Nicolettis 78 år gamle far at han hadde tre brødre. Alle døde som småbarn, av sult og malaria.
Les om flere reisemål i Sør-Italia her!
Å reise til Matera
Malariamedisin var langt unna mine bekymringer der jeg ruslet rundt i Materas ujevne smug. Behovet var likevel lett å forestille seg. Malaria var et problem i Italia til et godt stykke uti forrige århundre. Og dette så ut til å ha vært den fattigste byen i hele det fattige Sør-Italia.
Grottehuset hvor jeg betalte 3 euro for å gå inn, hadde riktignok flere rom, vevstol, seng og speil over nattbordet. Men likevel. Mel Gibson måtte neppe gjøre stort mer enn å plukke søppel og jage turister før han brukte sassiene som innspillingssted for «The Passion of the Christ».
Like fullt var det vakre steder der. Kirker og ornamenterte fasader – under barokken var byen faktisk rik fordi grottene ga ideelle forhold for produksjon av lær, ost, vin og olivenolje.
Jeg så rosevinduet på den romanske duomoen og kirkene San Pietro Caveoso og San Pietro Barisano. Resten av severdighetene droppet jeg: Slottet Castello Tramontano, det underjordiske svømmebassenget i hotellet Locanda di San Martino Thermae, kunstmuseet MUSMA; de reisetipsene lot jeg være.
Jeg droppet til og med å bo i byen, enda hvert fjerde hus der er til leie på Airbnb.
I stedet spiste jeg et bedre måltid pasta med tomater og spinat i en av grotterestaurantene. Gikk litt mer rundt i gatene. Og kjørte videre.
Egentlig hadde jeg sikkert gjort akkurat som Materas kulturhovedstad-sjef Salvatore Adduce takker nei til i den tidligere nevnte New York Times-artikkelen.
– Jeg vil være brutal: Vi vil ikke ha turister. Det skal ikke være: «La oss se en kirke og spise pasta og prøve de knasende røde chiliene og etterlate oss litt plast,» sier han til avisa.
Men ok. Jeg reiste til Matera som turist. Men plastsøppel, det holdt jeg meg for god til.
Booking.comLik Det vonde liv på Facebook!
