REISE TIL: BLED OG BOHINJ, SLOVENIA

To dype hjulspor skar seg gjennom det tykke teppet av gress og villblomster. De ledet til en gruppe toplari, doble overbygde hesjer, hvor den gjorde en sving for så å sno seg videre mot bakkene på motsatt side. Store løvtrær sto som parasoller over engene, før en føflekk av granskog kronet åsen.

Og bakenfor der sto fjellene som en vegg av barnålsgrønne bølger.

Vi hadde så vidt forlatt gjestehuset i Češnjica, og allerede her bør Slovenias alper på noe av det fineste kulturlandskapet jeg noensinne hadde sett.

Bled-sjøen og bakenfor

Vi hadde kjørt hit via Bled, sjøen som er selve standardmotivet i Slovenia. Mariakirka på den lille øya ute i vannet, og Bled-borgens runde tårn på toppen av en klippe, pryder nesten alltid skrytebildene når det lille landet skal lokke turister.

At Josip Tito bygde en residens her ved Bled, var fullt forståelig. Den gamle kommunistlederen visste å plukke de beste destinasjonene i sitt Jugoslavia. Og Bled var fint. Jeg bare falt ikke helt.

Paradiset Bohinj

Da var det annerledes med Bohinj-dalen.

Den frodige dalen strakte seg ut mellom de juliske alper som om det var lavlandet den erobret. Det var beiter og hesjer. Og små landsbyer som så vidt tok seg bryet med å klynge seg litt sammen. De var vel uansett beskyttet av alpene.

Slovenias offisielle turistsider kaller Bohinj en paradisdal. Og for en gangs skyld er jeg tilbøyelig til å være enig.

Sitatet til Agatha Christie er det i hvert fall vanskelig å protestere mot: Bohinj is too beautiful for murder, uttalte krimdronningen da hun ferierte her i 1967.

Må du gjøre noe, sa du?

Selv om dalens egne sider lister opp en rekke severdigheter, var det nokså klart: Bortsett fra naturen selv var selv dalens største landsby Stara Fužina befriende fri for ting vi måtte se og gjøre. Vi kunne:

• Utforske dalens oster i ystemuseet.
• Se den fortsatt intakte sagmølla Andrejčeva žaga.
• Sjekke ut ingeniørkunsten i Djevelens bro.

Også ellers var attraksjonene like uunnværlige, kirka ved Bohinj-sjøens utløp et mulig unntak.

Likevel ville selv butleren (ingen spoiler alert denne gang) hatt mer enn nok å gjøre, selv uten å skrive seg inn i Christies bøker:

Han ville ha vært travelt opptatt med å stirre ut på naturen, kikke på fluene, lytte til fuglesangen, og å stikke nesa rett til værs for å telle stjernene på nattehimmelen.

I tillegg ville han ha vært altfor mett til å gjøre særlig annet. Slovensk bondekost kunne ha mettet hele landsbyen selv med bare én tallerken.

Fjellturbasen Bohinj

Selv om Bohinj var et utmerket sted for å la hvilepulsen senke seg, var det også noe annet: Det var et glimrende utgangspunkt for å gå fotturer opp og inn i de juliske alper.

Noen av turene startet rett oppi lia ved «vår» lille landsby. Vi valgte likevel å ta leiebilen fatt, til parkeringsplassen et lite stykke nedenfor Savica-fossen, vest for innsjøen. Derfra viste turkartet en heltrukken rute opp i selve fjellene.

Fra parkeringsplassen så det ut som en umulighet. Slovenias natur steg jo loddrett opp der i nord. Etter å ha gått inn til selve fossen, så oppstigninga like spinnvill ut. Men opp gikk det. Opp fra skauen og dalen, og inn i de juliske alpers eventyr av daler og rygger. Vi var på starten av fotturen til de sju Triglav-sjøene – med nasjonalfjellet Triglav som en forlokkende belønning. Det ble for langt. Vi ville tilbake til vår paradisdal.

Les også om Slovenias klassiske fjelltur, opp Triglav!

Lik Det vonde liv på Facebook!