REISE TIL: PENEDA-GERES NASJONALPARK, PORTUGAL

Sola hadde ennå ikke krøpet over spanskegrensa, men åsene kunne ikke stoppe morgenen fra å komme. Otta kvitret oppe fra greinene, og den klinget sakte og dempet mellom steinveggene. Snart kom en langhornet ku over brosteinen, fulgt av en gjeter med vandrestaven i høyre hånd. Kua og mannen fortsatte opp smuget, og kubjellene forsvant opp i fjellene.

Det var morgen i Lindoso i nordlige Portugal. Her, godt oppi dalstroka i Vest-Europas fattigste land, har daggryet fulgt akkurat samme mønster i hundrevis av år. Nasjonalparken landsbyen ligger i, Peneda-Gerês, ble opprettet like mye for å bevare livsførselen som naturen her nær grensa mot Spania.

En ny ku ble ført gjennom stredene og ut på beite. Bak tunge treporter sto et annet fe og stampet og prustet. En svartkledd kone heiv mais til hønsene under en steinkjeller. En mann kom forbi med fire-fem sauer.

– Jeg skal bare hente noen dyr der oppe, så kommer jeg tilbake, lovet han.

Noen minutter senere var Armindo Lopes tilbake ved hovedgata, på vei ut av sentrum med bjellesauen i bånd og de resterende 13 fårene trippende lydig bak.

Landsby og turistmål

14 sauer var altfor lite til å leve av, men det var ikke på grunn av pengene Armindo holdt på. Like lite var det Portugals diktator Salazar som fikk ham til å emigrere fra Portugal i 1962, som 17-åring.

Det var fattigdommen. Det var ingen penger å tjene i Lindoso, bare utsikter til å leve i akkurat samme selvbergingsøkonomi som foreldrene og deres foreldre før dem.

I 1962 var det ingen traktorer her, og ingen vaskemaskiner. Kvinnene vasket klærne i Fonte da Tornada, kilden som ligger midt i byen og sender små bekker nedover langs husveggene; navnet kommer av at kvinnene måtte vente på tur – tornada – for å vaske.

Nå prøvde Armindo å holde liv i den lille landsbyen. Han og kona Maria flyttet tilbake hit fra Toronto i 1996 – da hadde de tjent nok penger, forklarte han. Siden begynte de å åpne hus for utleie til turister. Bak de gamle veggene skjuler allslags moderne bekvemmeligheter seg til bruk for feriefolket.

Les også om Nord-Portugals hovedstad Porto!

Portugisisk ingenmannsland

Datoene i gjesteboka fortalte det samme som gatene utenfor: Det var langt mellom turistene her i Peneda-Gerês nasjonalpark, langt oppe i den portugisiske bakleksa.

Myndighetene har gjort spede forsøk på å lokke flere. Parkkontoret har merket en rekke vandringsruter, enten fra landsby til landsby eller oppe på de langstrakte, bølgende fjellryggene eller gjennom tunge granskoger i dalførene.

Det passet meg perfekt. En nordmann føler seg sjelden så tilfreds – og norsk – som når han er mutters alene kilometervis fra sivilisasjon eller andre mennesker.

Fjellene nordøst i Portugal er stillhet og bølgende landskap, bestrødd med bittesmå klynger av granitthus som rosiner i en bolledeig.

En god, norsk dagsmarsj i fjellet senere så jeg igjen Lindoso.

Mer natur i Portugal: Les om vårblomstene i Alentejo!

Oldingbyen i fjellene

Fortet og de rundt 50 karakteristiske steinstabburene – espigueiros – lå badet i ettermiddagssol. Landsbyboerne hadde satt seg til rette på benkene utenfor kafeen. Praten gikk som livet, i slow motion. Gatene var enda stillere. Bak de asurblå treportene prustet kyra, av og til ringlet det forsiktig i en bjelle.

På mange måter var Lindoso uforandret siden 50-tallet. Markene var de samme. Fjellene, skogene, bekkene, de trange, svingete stredene og steinhusene også. Bøndene brukte fortsatt hakke på jorda, det duftet søtlig av halm mellom brosteinen, og denne ettermiddagen lå klærne i hauger ved Fonte da Tornada.

Likevel konstaterte Armindo at ikke alt var som før. Fjellene i Portugal opplever det samme som fjellområder overalt i Europa. Sakte men sikkert forgår landsbyene deres av forgubbing. Tre av fire innbyggere i de 115 granittlandsbyene i Peneda-Gerês var over 65 år.

– Da jeg ble født, bodde det 200-300 mennesker her. Alle hadde stor familie – vi var fem barn i min – og alle bodde oppe i fjellet seks måneder i året. Nå er vi cirka 90 stykker her. Mange lever på pensjon, og nesten alle har slektninger utenlands som sender penger, sa han.

Les også om den vakre småbyen Obidos mellom Lisboa og Porto.

Framtid i Peneda-Gerês?

Armindo hadde ingen stor tro på framtida for hjemtraktene. De unge flyttet ut, og nesten ingen kom tilbake. Yngre mennesker vil ha mer action enn livet i fjellet byr på, konstaterte han.

Sara ved nasjonalparkens kontor i nærmeste skikkelige by, Ponte da Barca, så det samme.

– Tror du det bor mennesker der om 30 år?

– Jeg håper det, svarte hun.

Samtidig innså både Armindo og Sara at det er dagliglivet som gjør Peneda-Gerês spesielt. Kanskje det er best å dra mens det ennå finnes.

Les om flere spesielle landsbyer i Portugal – og portugisisk påske – her.