Blomstene i Alentejo

REISE TIL: ALENTEJO, PORTUGAL

Det skulle bare være en kjapp transportetappe: En kjapp sydlig bue fra Lisboa til Castelo Branco. 3,5 time med klampen i bånn og bilstereoen på full guff, kun forsinket av en stopp for lunsj i marmorbyen Estremoz.

Den planen gikk fort i vasken. Det var jo vår. Og vår betyr vårblomstring. Og vårblomstringen i Alentejo er noe selv den verste hastverksturist bør stoppe opp for å nyte.

Selv her langs hovedveien holdt naturen fest. De svakt bølgende bordene av gress var dekket med fiolette, hvite, gule, blå og røde duker, med korkeiker som lysestaker.

Etter et par kilometer ga jeg slipp på planene. Jeg var på ferie. Jeg trengte ikke å haste. For én gangs skyld var ikke «reisen er målet» en floskel, men en sannhet. Jo visst ville jeg strekke på beina. Jo visst ville jeg spise mat og drikke vin og oppleve og se severdigheter.

Blomster som severdighet

Men akkurat der og da var blomstringen en severdighet i seg selv, og en av Portugals beste opplevelser.

Eiketrær og vårblomster på en eng i Alentejo i Sør-Portugal
Eiketrær og blomster, velkommen til våren i Alentejo.

Jeg svingte inn på en grusvei og gikk ut. Bildøra lot jeg stå åpen. Det var ingen her bortsett fra bier og humler, og de ville neppe stikke av med bilen. (Alentejo er blant Sør-Europas tynnest befolkede regioner.)

Da jeg hadde trukket inn duftene og synet, og tatt mine bilder, kjørte jeg videre. I et par kilometer. Nok en gang krevde naturen sitt. Dette måtte oppleves på nært hold. Ikke i 100 kilometer i timen. Ikke gjennom vinduet. Men med gress under beina og god tid.

Utsikt over en dal i Alentejo på våren
Stort sett kjørte jeg gjennom flatt landskap. Naturopplevelsen ble ikke dårligere når det hevet seg litt.

Jeg var på rett sted til rett tid. Om sommeren kan sola over Alentejo føles som et grillelement: 40 grader i skyggen, og skygge finner du neppe uten å gå innendørs eller sette deg under en eik. Da blir landskapet brunsvidd som pannekaka du glemte å snu. Og eneste nedbør er svetten som renner fra panna di.

Folkene her savner tydeligvis blomstene. I byen Campo Major nær spanskegrensa arrangerer de til og med en blomsterfestival, Festa das Flores, når tørketida viser september. Da pynter de byen som den reneste vårblomstringen – med papirblomster. (Denne bloggen har masse bilder fra festivalen.)

Mer natur i Portugal: Les om nasjonalparken Peneda-Geres!

Kongenes Estremoz

Da jeg endelig kom fram til Estremoz, var klokka mye mer enn jeg hadde tenkt. Det var helt greit.

Sentrum av gamlebyen i Estremoz.
Toppen av gamlebyen i Estremoz var også den fineste plassen i byen.

Estremoz er en gammel by, som ble erobret to ganger under reconquistaen og fikk et kongelig slott bygd av poetkongen Denis. Både en portugisisk konge og en dronning har endt sine dager der. At gatene ifølge Lonely Planet er brolagt med marmor, gir byen en fin funfactbonus.

Likevel føltes gamlebyen som en parentes sammenlignet med landskapet.

Les også om Portugals dronningby, Obidos!

Barberen i Estremoz

En kikk inn vinduet til byens barberer, fikk meg likevel til å utsette avfarten. Barbersalongen så ut som at den var klippet ut av Filmavisa. Og selve barbereren hadde trolig vært en voksen mann da barberstolene, speilene og ventebenken ble kjøpt inn.

Jeg gikk innenfor. Strøk meg over haka og spurte: «Hmm?» Gamlingen nikket. Jeg satte meg. De to kundene var kjapt stusset, de få hårstråene de hadde rundt månen ble til støv før de traff gulvet.

Barbersalong i Estremoz
Barbereren i Estremoz. Skulle jeg våge å slippe ham innpå meg med en skarp barberkniv?

Barbereren la saksa fra seg og fyrte opp en sigg. Da ble jeg redd. Han gikk ikke, han stabbet, som om han egentlig var vant til å ferdes med gåstol. Hånda skalv da han blåste ut røyken. Skulle jeg ende mine dager her? Med todelt adamseple i en barbersalong i Alentejo?

Kassaapparatet i en barbersalong i Portugal
Du trenger ikke fancy kassaapparat.

Det ble min tur. Jeg reiste meg sakte fra benken og satte meg. Han festet kappa rundt halsen min og vætet kinnene, haka, barten og halsen. Dyttet lenge med kosten før han la på skummet. La barberkniven mot det høyre kinnet mitt. Og ga meg den beste barberingen jeg noensinne har fått.

Da han var ferdig, la han betalingen i kassaapparatet: En smal kommode ved utgangen.

Og igjen kunne jeg suse gjennom Alentejos vårpyntede blomstermarker på vei mot neste eventyr: Å finne den døve kirkeklokkeren i landsbyen Segura.

PS! Om barbereren i Estremoz lever ennå, tviler jeg på. Skjønt man vet aldri. The Guardian har beskrevet Alentejo som «å reise 40–50 år tilbake i tid». Og da hadde selv han ikke engang nådd pensjonsalder.

Lik Det vonde liv på Facebook!

Annonser

2 kommentarer Legg til din

  1. Utrolig fine bilder! Alentejo havnet definitivt på ønskelista etter dette innlegget 🙂 (Synd jeg ikke kan barbere meg, da, men bare barbersalongen så ut som den var verdt turen innom for å se på inventaret!)

    1. Gjermund Glesnes sier:

      Takk! 🙂 Utrolig vakkert der om våren, ja. Bildene jeg har sett fra sensommeren, er ikke like fristende…

Legg inn en kommentar

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.