REISE TIL: HUACACHINA, PERU
Du kan få fantastiske naturopplevelser på snowboardtur til Alpene. Men utsikten fra toppen av sanddyna over Huacachina er jammen ikke langt unna.
Flere-tusenmeterstoppene i Andesfjellene er riktignok bare en anelse langt der borte i øst, men selve Huacachina er et syn for Instagram:
Det er en perfekt oase, og en av Perus virkelige attraksjoner. I midten ligger en liten innsjø, ringet inn av sand og grønne palmer. Ifølge legenden ble den skapt da en vakker prinsesse mistet speilet sitt i forfjamselsen over å se en det lystne blikket til en jeger som hadde fått øye på henne. Speilet knuste og glasset ble til en innsjø som også slukte prinsessen – hun sies nå å være en havfrue der.
Sikkert er det i hvert fall at den både i sør og nord nesten slukes av sanddyner så høye som åser. Mer enn 200 meter rager de over pedalbåtene og kafeene der nede i backpackerstedet.
Og du kan stå på snowboard også her – eller sandboard, som svingesporten blir til i verdens ørkener.
Solnedgangen i Huacachina
Selv nøyde jeg meg med å labbe sanddyna både opp og ned. For å kjenne føyka fra ørkenen sandblåse tærne og sandalene. For å se oasen gløde i ettermiddagssola. Og å se sola rødme og stige ned bak dynehavet.
En sanddyne er et perfekt sted for å nyte solnedgangen, myk, tørr og formbar så du garantert finner en behagelig sittestilling.
Jordbrukslandet
Ica-regionen hvor Huacachina ligger, kun 5-6 kilometer og en knusktørr bakketopp vest for regionhovedstaden Ica, er i dag gold og solsvidd. Det dyrkes riktignok både vin, pisco og kidneybønner her, men andelen av innbyggere på feil side av fattigdomsgrensa, 41 prosent, er nesten høy så dårlig gjennomsnittet for Peru.
Livet utenfor bussens vinduer ser mistrøstig ut – helt til du tar den lille taxituren ut til oasen. Men det var ikke alltid slik.
En gang var hele Ica-dalen et jordbrukssentrum. Den mest kjente sivilisasjonen det fruktbare landet brødfødde, var Nazca i sør, men også Wari, Chincha, Ica og Paracas hadde kjente sivilisasjoner. I dag er selvfølgelig Nazca mest kjent – selv om Erich von Däniken mente at nazcalinjene måtte ha vært laget av romvesener – men Paracas mumifiserte sine døde, wariene investerte i både jordbruksterrasser og veier, og chincha-folket var handelsfolk hvis lamakaravaner og flåter reiste helt til Cuzco og kanskje Mellom-Amerika.
Et tidlig eksempel på forørkning
Den gang var Ica-dalen en fruktbar elveslette hvor jorda ble holdt på plass av røttene til huarango-trærne. Problemet var bare at sivilisasjonene ville for mye. Ettersom de ryddet mer og mer land for å dyrke, forsvant huarango-skogenes jordbindende effekt. El niño-flommer og tørkeperioder avløste hverandre, og snart var området som i dag: Ørken eller halvørken.
Innsatsen for å dyrke mer mat hadde i stedet gjort landet ufruktbart, fordi befolkningen krysset grensa for naturens tåleevne, konstaterer bioarkeologen David Beresford-Jones ifølge nettstedet Seeker.
Les alt om å besøke Machu Picchu her!
Et «vintersportssted» i Peru
De siste årene har også Huacachinas mest spektakulære attraksjon, vannspeilet, vært truet av uttørking – blant annet takket være turistenes vannforbruk – noe som har ført til at vann nå må pumpes inn til innsjøen for å redde den.
Jeg har ikke funnet noen info om hvordan naturen rundt Huacachina så ut i områdets fruktbare periode. Kanskje var de skogkledde, kanskje var de også den gang bare og dekket av sand.
For Edwin og kameratene spilte det uansett liten rolle. For dem var sanddynene en lekegrind. Snø er det lite av langs Perus kyststripe – ikke er det kaldt nok, og i tillegg er ørkenen her regnet som verdens tørreste.
Men de sanddekte naturformasjonene er høye og bratte nok til å drive vintersport likevel. Med snowboards i sanda – sandboard. De hadde til og med satt opp porter så de kunne kjøre slalåm.
– Teknikken er nesten den samme som på snø. Bare at du må bruke mer krefter for å svinge. Og det gjør vondere å falle. Dette er det beste vi har her. Vi må bruke det, sa han.
Mer action for backpackere
Også jeg prøvde meg på sandboard, men ikke i den høye bakken ned mot oasen. I stedet gjorde jeg som de fleste backpackerne i Huacachina: Jeg dro på sand buggy-tur vestover fra oasen og ut i ørkenen sammen med guiden Fernando Mayo.
Han sørget for å gi valuta for pengene. Det bar opp sanddynene på hylende gir, før han gjerne slapp bilen ned så bratt det gikk, som i en slags naturlig berg-og-dalbane.
Og i en passende enkel bakke lot han oss turister prøve oss på sandbrett. Det gikk som det måtte gå. Sanda knaste mellom jekslene. Men moro var det. Selv om jeg neppe ville ha kjøpt heiskort hvis de bygde stolheis i oasen – gud forby, for den er perfekt som den er.
Skal du reise til Peru? Les flere innlegg fra Peru her!
