En vingründer i Barolo

REISE TIL: BAROLO, ITALIA

– Joda, det hender at jeg må slenge meg nedpå her i fem minutter.

Alberto Burzi så ned på den lyst vinrøde skinnsofaen som sto klemt inn blant vinfatene, eskene, etikettene og lagerburene i det hvitmalte kjellerrommet.

Toseteren med sjeselong og bordet foran den var 32-åringens alibi hvis turister tok kontakt for vinsmaking. Det aner meg at det ikke skjer så veldig ofte.

Druedyrkeren som ble vinmaker

Det skyldes ikke vinen. Flaskene med en dyp burgunderrød b har vunnet både heder og minst én pris, og har til og med funnet veien til bestillingsutvalget på Vinmonopolet.

Sammenliknet med Barolos øvrige vinmakere manglet han likevel én ting, som ifølge vinselgeren jeg møtte i Saint-Émilion, James Summers, er nesten like viktig som selve vinen: Etikettens historie.

Mens man har funnet pollen som tyder på vindyrking helt fra det femte århundre før Kristus i området, går Burzi-etiketten nemlig kun tilbake til 2012.

Burzi-flaske med etikett
Burzis etikett. På magnum-flaskene settes den på manuelt. Og selve b-en settes på med ekte segl,

– Besteforeldrene mine plantet sine første vinranker rett etter andre verdenskrig. Men hverken de eller foreldrene mine lagde sine egne viner. I stedet solgte de druene til andre, fortalte Alberto.

Han var med andre ord en vingründer i et av verdens mest tradisjonsrike vinområder.

Det kan på ingen måte kalles enkleste løsning. Å dyrke druer og å lage vin er nemlig ganske forskjellige bransjer: Mens druene kan selges i kasser – eller til og med på ranken – må vinen presses. Og gjæres. Og modnes. Og lagres. Og tappes. Flaskene må få etiketter og lagres på ny.

– Jeg trenger mer plass. Som du kan se, fastslo Alberto og svingte hendene rundt i rommet.

Eikefatene dekket to av veggene. Jernburene med lagringsvin og etikettmaskina den tredje. Og langs den fjerde veggen var det så vidt plass til å stå for å skjenke vin til eventuelle gjester i sofaen.

I det andre rommet i kjelleren sto ståltankene side om side. De skulle bli Albertos nattarbeid. Neste morgen skulle han få levert en ny sementtank som skulle inn der, så da måtte hele rekka av runde ståltanker flyttes.

– Det er lange dager å være vinmaker. Og ingen forskjell på helg og hverdag. Men du er rikere når du jobber på vingård enn i en vanlig jobb. For du skaper noe vakkert, fastslo han.

Les mer om opplevelsene i Barolo her!

Vinens land

Vindruer i Barolo
Nebbiolo-druer er små, søte, og gir skikkelig god vin. Men disse trenger en knapp uke til før de kan høstes.

Da vi møtte Alberto til vinsmaking på vår firmatur, måtte vi heldigvis ikke stue oss sammen i den trange kjelleren under Burzi-familiens hus. I stedet kom han og søsteren Caterina til oss, i hagen foran Villa Adina. En av vinåkrene hans var tross alt husets nærmeste nabo.

Den lå høyt oppe i lia i området Rocchettevino, 200 grønnstripete høydemeter over dalbunnen. Og den var en av hans desiderte yndlingsmarker.

Ikke bare var vinrankene gamle – nebbiolo-druene blir ikke brukt til barolo-vin før rankene er rundt 20 år gamle, og disse var plantet av bestefaren på 60-tallet. Beliggenheten ga også en naturopplevelse midt oppi slitet.

– Hver gang jeg går i vinrankene der oppe, tar jeg meg tid til å stoppe opp og se ut på landskapet. Noen ganger setter jeg meg ned i fem minutter. Det er så vakkert, som en stor hage, sa han.

Her finner du tips til anbefalte restauranter i Barolo!

– Da ser du også utover en mengde konkurrenter. Kjenner du ikke på konkurransen?

– Jo. Vi er en slags sportsmenn. Så jeg tar meg i å lure: «Er hans druer bedre enn mine?» svarte han.

I kommunen La Morra, hvor jeg bodde, er det rundt 80 vinprodusenter. I hele Barolo er det rundt 400, kunne Alberto fortelle. Likevel mente han at det er rom for alle.

– Det er så mange måter å skille seg ut på. Vinmarkene har ulikt jordsmonn, solforhold og alder på rankene. I tillegg er det uendelige variasjoner i selve prosessen, fra hvilken type tre du bruker i fatene til hvor lenge du lagrer vinen, sa han.

– Jeg lager vinen på min måte. Familien min har bare sju hektar land. Da trenger jeg ikke å lage vin for alle.

Les flere innlegg om vinopplevelser her!

En slurk av landet

Caterina og Alberto Burzi
Caterina og Alberto Burzi i vinåkeren utenfor Adinas villa.

Til vår vinsmaking hadde de to søsknene med seg fire Burzi-viner: En Plaustra Barbera d’Alba 2016, en Runcaja Langhe Nebbiolo 2016, en Barolo 2013 og til slutt en Capalot Barolo 2013.

Bortsett fra Langhe Nebbiolo-en, som var for blek og blomsterpreget for meg, ga det en klar stigning i programmet.

I tillegg fikk jeg en klar og lettfattelig forklaring på forskjellen mellom de tre vintypene:

  • Barbera d’Alba lages av barbera-druer, og skallet og steinene har kontakt med vinen (maserasjon) i relativt kort tid. Det gir en frisk smak.
  • Langhe Nebbiolo lages derimot av samme druetype som den mer prestisjetunge barolo-vinen, nebbiolo. Den lages imidlertid av druer fra unge ranker, har kort maserasjon og lagres i seks måneder på eikefat.
  • Barolo lages fra eldre barolo-ranker, har normalt over dobbelt så lang maserasjon, og må lagres i minst 38 måneder (hvorav 18 i trefat) før den kan tappes.

– En Langhe Nebbiolo er som et speil. Den reflekterer jorda druene har vokst i, sa Alberto lyrisk, og la til at også barolo-vinene hans var laget for å bevare druene mest mulig.

Derfor brukte han gamle, store fat til lagringen, ikke små, nye eller røykbehandlede.

– Drømmen min er å lage viner som får den som drikker den, en opplevelse av landskapet. Det er så vakkert her: Borgene, byene, formen av åsene, sa han.

Og den som har vært i Barolo-området vet at han har rett. Landskapet er vidunderlig. Akkurat som vinene derfra.

Lik Det vonde liv på Facebook!

Caterina og Alberto Burzi foran vinåker
Selvfølgelig er vinranker nærmeste nabo til huset hvor Caterina og Alberto Burzi har vokst opp.
Annonser

Legg inn en kommentar

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.