REISE TIL: SPERLONGA, ITALIA
– Nei, trappene er det beste med å bo her. De er gode for kroppen, og gode for sjela.
Lorenzo Foschini bredte armene ut som en trafikkonstabel som dirigerte trafikken ut i de nevnte trappene: I nordvest ned mot den finkornede, milelange Ponente-stranda og i sørøst mot den bredere men kortere Spiaggia di Levante.
De var mange, bratte og smale. Og hvis man så bort ifra de korte smugene som forbandt dem med hverandre, utgjorde de hele gatenettet i Sopra Sperlonga, gamlebyen i det italienske badestedet et par timers kjøring sør for Roma.
(Klikk her for å komme rett til mine restauranttips i Sperlonga.)
Mellom trappar og berg
Gata hvor Lorenzos butikk lå, Via Fulco Tosti, var den eneste flate gata i gamlebyen, og også den retteste og bredeste. Jeg ser ikke helt bort ifra at det ville vært mulig å manøvrere enn gammel Fiat 500 ned starten av den trange handlegata uten å gni lakken utover den hvite murpussen på sidene.
Via Fulco Tosti var ryggmargen i Sopra Sperlonga. Fra den løp enda smalere smug ut til sidene og ble til trapper som liknet en treningsøkt for den gamle italienske slalåmstjernen Alberto Tomba: I krappe svinger vrikket de seg ned bratthenget mot havet og strendene.
Det gjorde byen vakker og svært koselig. Praktfulle busker med gammelrosa blomster klatret opp langs murveggene. Og den eneste trafikkstøyen kom fra skosåler.
Blomsterduft fylte nesa i stedet for eksos, og i Lorenzos butikk fylte lærduften rommet.
At den sjarmerende labyrinten også var tungvint, kunne ikke den unge mannen underslå.
– Det bor bare fem mennesker her om vinteren, påsto han først, men senere korrigerte han seg litt.
– En del av de eldre beboerne går ikke så mye ut. Derfor er det vanskelig å si nøyaktig hvor mange som bor her. Men det er nok 50, sa han.
Selv hadde han flyttet hit fra Roma. Og da skulle han gjøre det ordentlig. Derfor var det ikke aktuelt å flytte til «nybyen» nede på flata, der hvor badehotellene og bilveiene brer seg ut innenfor stranda. Han måtte opp i labyrinten, til smugene hvor bestefaren hadde vokst opp i en liten leilighet med bratte murtrapper.
– Jeg valgte skjønnheten fremfor det praktiske. Men det var vanskelig å finne en leilighet. De fleste selges jo rådyrt til rike romere som vil ha et sommerhus, fortalte han.
Badebyen og romerne
Sperlonga ligger langs det tyrrenske hav omtrent midtveis mellom Roma og Napoli. Og akkurat som norgesfavoritten Terracina et par mil lenger vest i Gaetabukta, trekker den til seg byfolket som bier til en honningkrukke når den italienske sommerferien starter.
«Alle» i Roma trekker mot havet i juli og august. Og i Sperlonga finner de kilometer på kilometer med blendende hvite og finmalte sandkorn, og vann så klart at strendene har blått flagg.
Vanen kan de ha arvet fra svært langt uti tipp-tipp-tipp-rekka. Eposhelten Ulysses avsluttet ifølge legendene sin sjøferd her. Og da man skulle anlegge motorvei langs den tyrrenske kysten i 1957, oppdaget man en romersk villa i enden av Levante-stranda. I grotta like ved fant man restene av en diger samling antikke skulpturer i nærmest barokk stil.
Villaen og grotta ble eid av keiser Tiberius, og skulpturene ble gjemt for omverdenen på spektakulært vis: I år 26 e.Kr. kollapset grotta de sto i, og hvor keiseren hadde middagsselskap. Flere av gjestene døde. Tiberius reddet seg så vidt.
Og da munkene som i noen århundrer benyttet villaen som kloster, søkte sikkerhet i høyden, ble den romerske historien begravd i glemsel. Helt fram til 1700-tallet plyndret sarasenerne området, og kystbyens beboere trykket seg sammen der oppe på klippen.
Utflukt til innlandet sør for Roma? Les om vakre Artena!
Feriebyen Sperlonga
Hadde det ikke vært for statuene (som i dag er rekonstruert på byens arkeologiske museum) og den nye kystveien, Via Flacca, ville Sperlonga sikkert ha vært like glemt som Tiberius’ grotte den dag i dag.
Men så klart. Ingen badeby så nær Roma kan gjemme seg bort. Og i hvert fall ikke en by som denne.
Så snart omverdenen ble klar over hva som lå oppe på klippen ved havet, begynte kjendisene å strømme til: Brigitte Bardot, Marlene Dietrich, Andy Warhol og Albert Camus brakte stjerneglans utover 50- og 60-tallet. Og en helt ny bydel ble anlagt på flata innenfor Ponente-stranda.
Der satte vi base, i en vidunderlig leilighet med to etasjer*, takterrasse og stor hage med spisebord innenfor sitrontrærne.
Høyt der oppe i det blå sirklet svalene som om de lekte Battle of Britain; Messerschmitt mot Spitfire, i stup og buer, sirkler og piruetter. En gangsti førte rett til strendene. Det var hvite parasoller med blå hatt på Blumarine, og hvite med brun hatt på La Lanterna som var «vår». Og slik fortsatte det bortover, i turkis og oransje og stripete og ensfarget så langt øyet rakk i retning Terracina.
De to pizzarestaurantene vi prøvde nær strandpromenaden, var ikke all verdens. Men Tramonto, derimot. Med stor uteservering rett over det brede båndet av sand, kunne den lett ha vært en turistfelle. I stedet var den et funn. Himmelsk linguini alle vongole og en spretten lokal hvitvin (Lazio-regionen lager fenomenale hvitviner), og sol og bølgeskyll og silhuetten av øya Ponza langt der ute i havet.
Kveldslivet i gamle Sperlonga
Den aller største spiseopplevelsen fikk vi likevel i gamlebyen. For mens bestemor satt barnevakt (takk, mamma!), sikksakket vi oss opp til gamlebyen. Sjøen og stranda skimret kveldsgult under oss. Og inne i smugene og på piazzettaen var det som at hele Sperlonga var ute.
Den überitalienske doldisen med hårknute og grått skjegg spankulerte rundt med genser over skuldrene og solbriller. Småbarnsfamiliene ruslet ned hovedgata mens paraplyvogna ristet over brosteinen. Og vi drakk spritz på Bar La Piazzetta og lot blåtimen komme.
Av og til skylte en blomstrende eim ut fra parfymebutikken, som om hele butikken var en krukke som ble åpnet og lukket.
Da klokka var blitt ni, gikk vi til Ricciola Saracena. Byens mest berømte restaurant er riktignok Gli Archi, med anbefaling fra Michelin-guiden og utebord over trappegata vest for piazzaen. Men vi gikk for utfordreren.
Vi fant den anbefalt av Luciano Pignataro, og tro meg: Bloggen hadde rett.
Fra tomannsbordet i tverrsmuget så vi rett ned mot bukta og Levante-stranda. I glassene hvilte honninggul hvitvin frisk som en solgangsbris. Og fra kjøkkenet kom den ene retten mer lekker enn den andre: Calamari med myrt, rosmarin og grønn radici-salsa. Basilikumpasta med vongoleskjell. Ricciola (hvit fisk som kan minne om tunfisk) med ertekrem og karriyoghurt. Fenikkelsalat med appelsinbiter.
Det var et måltid av typen du ikke ønsker skal slutte. Noensinne. Men så var det oss småbarnsforeldre, da. Vi blir trøtte på kvelden.
Så selv om vi fant en nydelig vinbar (MarVino) på vei ned mot trappene, måtte vi melde pass. Trinn for trinn skred vi ned fra Gamlebyen og til en – akkurat da – like lokkende seng.
Men hvis du selv reiser til Sperlonga, bør du ta et glass. Og en is og en spritz på piazzaen. Og for all del: Nyte ferien.
Se flere bilder fra Sperlonga nedenfor kartet!
For tips til de beste stedene i Italia og andre steder: Lik Det vonde liv på Facebook!
Booking.com
* Lenken går til Booking.com, som gir meg en liten andel av et eventuelt salg. Det forandrer ikke det faktum at leiligheten er varmt anbefalt, og at bookingsiden etter min erfaring har det aller beste utvalget og best priser.