Blues om en hjemreise

REISE TIL: HJEM FRA FERIE

I Roma var det 31 grader. Himmelen mellom bygårdene var blå som trafikkskilt. Overalt var det sommer, sol og søndag.

Og vi skulle hjem.

For hjem må man. Uansett hvor du reiser, er det én destinasjon som alltid er den samme: Til slutt skal du hjem.

Men til dette?

Himmelen over Romerike var lav som en krypkjeller. Tunge, skittengrå skyer presset seg tungt ned mot granåsene. Regnskuren tegnet streker mot flyvinduet.

Og da bagasjen kom, var alt klissvått.

Klokka skulle ha vært to, den var nærmere fire. Bagasjestuerne på Fiumicino hadde tatt seg god tid. En siesta før siestaen uten engang en fotballkamp å skylde på. Og da stuerne hadde somlet seg ferdig, kom kapteinen over høyttalerne.

Det var den tykke, gule slangen. Den som løp over asfalten som en navlestreng mellom flykroppen og terminalbygget. Airconditionen som gjorde kabinen grøsskald, den romerske sommerdagen til tross. Akk så vrien den var, den slangen.

– Vi har problemer med å få løsnet den. Vi håper å få ordnet det i løpet av 10 minutter, sa han og gjentok det hele på – endelig forståelig – australskengelsk.

Og på Gardermoen silte regnet ned som i regnskogen.

Den samme heisen, den som skulle ned, stoppet hver gang vi trykket på opp-knappen. Fastpark-mannen vi skulle gi beskjed til når han skulle kjøre fram bilen, hadde tomt mobilbatteri. Sulten gnagde.

Og ved Høvik begynte Johanne å bli rastløs. I ni timer hadde hun vært på hjemreise. Hun var lei og vi var lei.

– Det er ikke langt igjen, sa vi.

– Der inne er kjøpesenteret med den store sjiraffen. Nå skal vi bare opp den bakken her, så er vi ved butikken med fiskene. Husker du den bratte bakken vi triller opp noen ganger? den er her. Her kommer humpene. Humpetihump. Og humpeti-hump.

Så var vi framme. Plenen som var så grønn da vi dro, lå snøhvit av kløver. Naboen hadde kutta epletreet foran kjøkkenvinduet vårt i høyde med skistaver.

Hjem, kjære hjem

Vi ringte på. Og der åpnet mormor! Johanne sprellet med beina. Så snart hun hadde føttene på gulvet, begynte hun å springe. Til lekene, kosedyrene, bøkene, i alle rommene. Rundt og rundt, til trillevogna og klossene og kassa med lekematen. Til isbjørnen Håkon, løven Roy og Elefanten.

Kjøleskapet vi hadde spist oss ut av, var like tomt som det vi reiste fra. Vinflaska jeg sneik nedi prampacken, knuste mot flisene i gangen så rødvinen fløyt.

Men nede på gulvet løp ei lita jente. Og hun hadde «hjem, kjære hjem» skrevet over hele smilet, og hvert frydefulle hvin ropte «borte bra men hjemme best».

Så da er det vel sånn. Heldigvis. Selv om mandag betød arbeidsdag og været hadde snudd og plenen trengte en klipp og sykkelsetet var vått og kontoen var skvist som en sitron, så var vi hjemme. Det er det eneste stedet vi alltid skal til når vi drar ut på reise. Og takk og lov for det.

Vil du lese om reise på en litt annen måte? Lik Det vonde liv på Facebook!

Annonser

Legg inn en kommentar

This site uses Akismet to reduce spam. Learn how your comment data is processed.