REISE TIL: AMALFIKYSTEN, ITALIA
– Det er hardt arbeid. Og man blir ikke akkurat rik av det, sa Giovanni Ruocco.
Han var fjerde generasjons sitronbonde på gården høyt over Maiori, og i dag hadde han kremjobben: Å invitere turistene langs Sitronstien inn i familiens hage og by dem på sitronmarmelade og forfriskninger, og kanskje få solgt noe.
Bøndene langs Amalfikysten har dyrket sitroner siden tidlig i Middelalderen, til stor nytte: Fruktene brukes i alt fra kaker og likør til pastaretter. I gamle dager var de også elsket av sjømenn, fordi de forhindret skjørbuk.
Og dyrkingen skjer etter amalfitanernes helt egen metode:
Sitronlundene strekker seg nesten med vertikalt enn horisontalt, på høye terrasser som klatrer oppover fjellsidene og med rammeverk laget av kastanjegrener til å beskytte trærne – og gjøre det mulig å trimme sitrontrærne.
Trinnene i «trappa» er tre til sju meter høye og støttes opp av steinmurer lagd av kalkstein.
Les mine tips til en perfekt ferie på Amalfikysten her!
Sitronstiens gleder
De spektakulære «jordene» er en av grunnene til at Amalfikysten er på verdensarvlista, og frambringer Italias mest prestisjefulle og kostbare sitroner, kalt sfusato.
Du kan få omvisning på en gård gjennom Amalfi Lemom Experience. Men hvis du vil ta ting mer på sparket, er Sitronstien (kart her) mellom Minori og Maiori en ypperlig måte å komme tett innpå sitruskulturen.
Vi fulgte stien bratt opp fra koselige Minori og nøt panoramautsikt over Ravello, Atrani og helt bort til Conca dei Marini før stia svingte nordover etter den lille kirka San Michele Arcangelo. Der byttet vi utsikt, mot Maiori og kystens mest uberørte strekning videre mot sørøst.
På veien møtte vi muldyr med tunge bører, så gekkoer som smatt inn i sprekkene og blomstene i muren, og nøt duften av blomster, salvie – og de berømte lysegule sitrusfruktene, selvfølgelig.
En forfriskning langs stien
Sola stekte varmt (Sitronstien er for det meste helt uten skygge), men i hagen til Giovanni var tilværelsen godt. Olivenlunden skapte skygge, en benk strakte seg langs muren, og midt imot sto et bord fylt av gule godsaker.
– Vil dere smake på limoncelloen?
Svaret ga seg nesten selv.
Amalfis berømte sitronlikør er riktignok en uforutsigbar glede. Enkelte limoncelloer er så søte og klissete at de nærmest er udrikkelige. Men dette var Ruocco-familiens egen produksjon, og den smakte akkurat slik den skal: Frisk, syrlig og med akkurat så mye sødme at munnen smiler snarere enn å rynke seg.
En flaske med den ble en fin suvenir fra ferien, selv om den ikke fikk leve så lenge etter hjemkomsten.
Les også om den utrolige prosessen bak ekte balsamico!
Det vonde liv som sitronbonde
Idyll, altså. Men ikke bare. Statusen som kulinarisk celebritet i Italia forhindrer ikke at sitrondyrkingen langs Amalfikysten er i sterk nedgang. Noen kaller den sågar truet.
I Amalfi kommune alene har sitrusterrassene skrumpet fra 720 til 480 mål siden 1954, ifølge CNN.
Forklaringen var for en stor del den samme som vi hadde beundret fra Sitronstien.
– Det er ikke mulig å bruke maskiner på terrassene. Så alt arbeidet foregår på samme måte som for 200 år siden, manuelt. Vi bærer sitronene på skuldrene og frakter dem med hest eller muldyr, forklarte den unge sitronbonden.
Ikke ble man rik av strevet heller.
– Det er en helårsjobb, men trærne gir bare én innhøsting i året. I Sorrento kan de høste sitronene to, og andre steder høstes sitrontrærne tre ganger i året, fortalte han, og konstaterte det samme som dem som har tent varsellampa for en av Italias mest navngjetne frukter:
– Det er ikke så mange unge som vil overta når foreldregenerasjonen gir seg.
I sitronlunden
En kort telefon til faren Michele ga oss nok en stopp underveis på vår spasertur. Han holdt nemlig på i familiens andre olivenlund på motsatt side av dalsøkket, og ga gjerne en norsk småbarnsfamilie en liten omvisning.
Der, under et tett dekke av løvverk og gule, duftende smaksbomber, viste han hvordan kastanjestillaset beskytter trærne – bøndene spenner store nett over dem om vinteren – og viste blomstene som ville bli neste års sitroner.
– De greinene som vokser over greintaket, skjæres av eller bøyes ned. Slik blir de lettere å plukke, sa han og lot Tone få prøve. Med rosesaks, ikke fingre, fikk hun skjære av et par–tre sitroner som vi kunne ta med som niste.
Og vel framme i Maiori, etter trappene ned forbi storslagne Santuario Santa Maria a Mare, feiret vi fotturen på isbaren Sweet Show. Med sitronsorbet, så klart. Med Amalfisitroner. Det blir ikke stort bedre enn det.
Se flere tips til steder og opplevelser i Sør-Italia her!
