REISE TIL: BARI, ITALIA

Hvis du skal se én by i Puglia, er det Bari du skal se. Banna bein. Glem Alberobello og Polignano a Mare (for all del, glem Polignano). Se Bari.

Det sier jeg ikke bare fordi Tone og jeg var så heldige å se Puglias hovedstad uten barn. Alle som er eller har vært foreldre, vet hvor deilig det er. Men like fullt.

Bari var en drøm av en by! Så bra, faktisk, at jeg klarte å motstå fristelsen til å ha noe med «ikke bare–bare» som tittel på dette blogginnlegget.

Bari: En introduksjon

For å ta det kjedelige først. Med rundt 315.000 innbyggere er Bari en av Italias ti største byer. Neset, som stikker ut som en slags haikehånd mot Adriaterhavet, ble brukt som havneby allerede før romerne, som selvfølgelig utviklet Barium til en viktig by.

I middelalderen ble den handelssenter for slavehandel, hadde noen år som islamsk emirat, før bysantinerne, normannerne, sveberne, angevinerne, spanskekongen, aragoneserne, bourbonnerne og en liten periode Napoleon tok over. Puh!

En så lang og broket historie er selvfølgelig dømt til å sette spor på en by. I Bari gir det utslag i en labyrint av en gamleby og et par normanniske kirker som du virkelig bør se.

For ikke å snakke om maten. Nam!

Les mer om vår fantastiske ferie i Puglia!

Hva du bør se i Bari

Eventyret begynte så snart vi tråkket inn i de trange gatene bortenfor Molo San Nicola, hvor en fisker hadde spurt: «Sushi?»  da vi kikket oppi bøtta hans.

Sør for oss og hovedgata Corso Vittorio Emanuele II lå kvadratteppet av det moderne Bari. Nord for oss lå gamlebyen, en knyttneve av gater, smug, bueganger og små piazzaer hvor ingen gatekryss var like eller rettvinklede.

Innenfor en turkis port mekket en kar på en gammel, rød sportsbil. Over hodene dinglet hjerteplakater med «Benvenuti a Bari». Og foran buegangen Arco Basso i gata med samme navn lå byens største og eneste turistfelle: Orecchiette-damene.

Men før jeg skriver meg helt bort, her er lista over tingene vi måtte ha med oss i Bari:

Basilica di San Nicola og krypten – en heidundrende flott romansk kirke.

Cattedrale di San Sabino – byens romanske katedral.

Piazza dell’Odegitria – den lille plassen foran katedralen.

Panificio Santa Rita – lite bakeri med kanskje verdens beste foccaccia.

Orrecciette-damene – ikke i Arco Basso men i gatene like nordøst for den.

Kaoset av trange gater i Gamlebyen som gjør at du garantert går deg litt vill.

Byen og pastaen

Men først altså, orecchiette, den apuliske pastaspesialiteten. I Bari rulles, kuttes, formes og tørkes de små pastaene – navnet betyr «små ører» – tradisjonelt ved et bord ute i gata.

I Arco Basso hadde orecchiette blitt en turistindustri. Godt voksne damer satt bak bord på begge sider av gata og rullet pastaører – i alle farger og størrelser – mens en evig strøm av kameraer og turister i shorts gikk forbi.

Det var langt unna opplevelsen jeg fikk første gang jeg besøkte Bari. Det var om vinteren i 2011, og orecchiette var noe Baris fruer formet for eget konsum eller restauranten nedi gata.

Nå var det blitt et fesjå, men kun langs de siste 100 meterne foran selve arcoen. Da vi rundet inn i neste gate fra Piazza Federico II di Svevia, var stemningen mer slik jeg husket den. Vi kunne riktignok kjøpe, men var eneste turister.

– Vi har laget pasta her ute på gata siden før min bestemor, fortalte kona vi kjøpte av. De tørkede ørene singlet som strandskjell når hun ringlet med posen.

En vakker gamleby

Herfra blir Bari bare bedre og bedre. Etter noen få gater kommer vi til Piazza dell’Odegitria, en kjegleformet piazza med uteserveringer på begge sider og en nydelig romansk basilika i bakkant.

Denne kirka, byens katedral Cattedrale di San Sabino, ble vårt neste stopp.

Det er noe eget med romanske kirker: Enkle, rene linjer og uten de svulmende forgyllingene som overlesser barokkirkene.

Her var blikkfanget rosevinduet i vest. Inntil klokka 17.10 den 21. juni 2002 var det kun et vakkert rosevindu med 21 eiker. Den dagen var katedralen imidlertid under renovering, så flisgulvet var uten stoler. Dermed oppdaget en bygningsarbeider at sola treffer nøyaktig på midten av flisrosetten – akkurat ved sommersolverv.

Det var en liten magisk detalj lagt inn av normannerne som regjerte over Bari da kirka ble bygget, og deretter glemt i århundrer. Snubleflaksen for noen og tjue år siden føltes helt passe for Bari – som til tross for turiststrømmen som har oppdaget Puglia fortsatt føles upolert i kantene.

Baris beste focaccia

Katedralen var flott, men Baris aller beste opplevelse var faktisk lunsjen. Vi satt ikke engang på stoler, men på steinflisene på Piazza Federico II di Svevia med ryggen mot muren til Castello Svevo,med mat i pappkartong og Peroni på boks fra en sjappe nedi gata.

I Strada dei Dottula 8, et drøyt spydkast sør for katedralen, ligger nemlig Panificio Santa Rita. Fra gata er det ikke stort mer enn et hull i veggen, men innenfor veggene er bakeriet Baris svar på Napolis sagnomsuste Pizzeria da Michele.

Utenfor sto køen 20 meter nedover gata, trykket inn mot murveggene på motsatt side av gata. Heldigvis så vi et kølappsystem ved inngangen: Én lapp for focacce, en annen for brød. Vi trakk en lapp og gikk tilbake til Piazza dell’Odegitria for å vente.

Belønningen var himmelsk: Den runde focacciaen var knasende sprø og luftig myk, toppet med solmodne tomater og olivenolje. Den var verdt hvert sekunds venting.

Les også om Napolis beste pizza!

Og slik velger du gelateria i Italia!

En ekte gamleby

Videre nordover og østover var Baris gamleby bare – levende gamleby. Lukten av tøymykner smøg seg fra klesvasken til tørk fra balkongene. Husene åpnet som hull i veggen, med trange rom i Spaccanapoli.

Det var Vespa-er, biler, og her og der uterestauranter som brøt opp i de mørke kløftene mellom steinmurene.

I en slik gamleby er du nesten dømt til å gå deg bort. I hvert fall i en by som har vært så viktig gjennom historien som Bari.

Heldigvis er det også halve moroa.

Baris andre store kirke

Vi kunne likevel ikke la kontrollen glippe helt. Omtrent to tredjedeler ut i den klokkeformede labyrinten av smug og gater lå nemlig Basilica di San Nicola, regnet som selve mesterstykket blant Puglias romanske kirker.

Fra utsida liknet den en festning med sine to tårn. Hvilket egentlig var passende. Kirka ble tross alt bygd for å huse relikviene etter sankt Nikolaus av Myra, julenissen, som 62 sjømenn fraktet til hjembyen i 1087 etter å ha stjålet dem fra venetianerne. Og så klart: Det du har stjålet fra erkerivalen, må du beskytte.

Innenfor veggene var kirka monumental. Med veldige steinbuer mellom oss og det freskemalte taket, og i kjelleren krypten hvor det hellige tyvegodset var på utstilling.

Her kan du lese mer om Myra og «julenissen».

En forretningsidé fra Sør-Italia

Vel ute av de svale steinmurene var gatene i gamlebyen like fascinerende. Men til slutt måtte slentringen ende. Det var på tide å dra tilbake til Cisternino og villaen.

På veien kom vi i snakk med Vito, som solgte soltørkede tomater og chili på glass – de sistnevnte klippet opp med en diger, gammel saks.

– Gjem chilien under osten på brødet og overrask noen, foreslo Vito, som ellers kunne foreslå følgende oppskrift: Kål, bacon, chili og ost. (Hvis du virkelig tester ut den, er det helt og holdent på eget ansvar!)

Som en siste tjeneste lanserte Vito en etter hans mening framifrå forretningsidé:

– Dere burde smugle sigaretter til Norge. Dere blir steinrike.

Så da vet du det. Forretningsideen er fortsatt ledig. Og hvis du trenger flere tips – eller framgangsmåten til kålchili-oppskriften – holdt Vito til langs muren nord for duomoen.

Alternativt kan du nøye deg med å se Bari. Det er den virkelig verdt.

Praktiske råd om steder å bo og så videre finner du under kartet og bildene.

Praktiske reisetips til Bari

^_* Lenken er en affiliate-lenke som gir meg en liten andel av et eventuelt salg, og støtter dermed driften av denne bloggen. Prisen du betaler blir ikke påvirket – og lenken er valgt fordi jeg faktisk mener at det er et godt tips.