REISE TIL: KUNGÄLV, SVERIGE
Hver gang jeg har kjørt E6 til eller fra Göteborg, har den ventet der, som en bønn om en sightseeing-rast og magnet på fantasiene.
Alle borger og festninger gjør for så vidt det. Men kolossen av tårn og bastante murer på klippen sør for Kungälv er noe mer.
En gang gikk Norges grense her langs Göta älv. Og Bohus fästning voktet den.
Den uinntakelige festningen
Jeg har sust forbi de digre murene utallige ganger. Men jeg hadde aldri stoppet der før anledningen endelig bød seg på vei hjem fra Malmö i fjor sommer. Johanne var fire måneder gammel og ga egentlig blanke i severdigheter eller ikke severdigheter. Hun ville sove, og sove kunne hun i vogna.
Spredte skydotter føk forbi under junisola. Trærne var forsommergrønne.
– Går det an å komme opp med vogn? spurte vi i billettbua.
– Jaha. Det skulle nog gå fint, lød svaret.
Så trillet vi oss oppover. Og steinene ble større og rundere jo høyere vi kom. Tone måtte ta Johanne i armene. Selv slepte jeg vogna over humpene. Junisola kjentes varmere enn noen gang.
At Kungälvs beskytter bød på strabaser, er egentlig bare passende. Borger skal gjøre det. Og denne gjorde det til gagns, både for oss og alle som opp gjennom historien prøvde å innta den.
Bohus fästning var så godt som uinntakelig. Fra den ble bygd i 1308 til de nordiske naboene slo seg til ro med grensene sine, ble den beleiret minst 14 ganger. Men den ble aldri erobret i strid.
Så kommer da også navnet trolig av det norrøne bágr – besværlig – etter strømmene i elveløpet sør for Bagaholmen hvor det gamle militæranlegget ligger.
Livet på toppen
Da vi til slutt var oppe, sto portene vidåpne. I 1789 bestemte kong Gustav III at Bohus fästning ikke bare skulle stenges; den skulle rives. Tanken var at krigsteknikken hadde løpt fra den og at den derfor var til mer fare enn beskyttelse for riket.
For Kungälvs innbyggere ble murene en gratis kilde til bygningsmaterialer, men heldigvis: I 1838 kom Karl XIV Johan på bedre tanker. Steinkolossene skulle spares.
Dermed var vi trygt innenfor høye murer da vi endelig fikk flat grunn og langt gress under barnevognhjula.
Men vinden klarte ikke murene å beskytte mot. En kjølig blåst sto inn over Bagaholmen, håret og jakkeslagene sto som vimpler i vinden. Vi satte vogna i le så godt vi kunne, og sprang ut på kjappe drag for å se borgen.
Det var ikke all verdens å se. Men tårnet Fars Hatt hadde både ly og en ørliten utstilling – og små godbiter både oppe og nede.
Seks meter nedenfor gulvet lå fangehullet, hvor fangene ifølge Wikipedia heller ville dø enn å oppholde seg. Det så ikke spesielt trivelig ut.
Trappene oppover ledet ut til muren, hvor halve Kungälv og Nordre älv åpenbarte seg. Luggen truet med å blåse av. Men jeg fikk utsikten og bildene mine. Så gikk vi ned til bilen.
Noen fordeler skal man ha når man besøker en borg som turist og ikke fange. «Kjetteren» Thomas Leopold var mindre heldig; han satt fanget her i 32 år på 1700-tallet – så lenge at man glemte(!) at han fortsatt satt der.
Grensefestningen
Som nordmann bør jeg kanskje føle meg forulempet over at vår tidligere grensefestning i dag er halvveis revet – og attpåtil på befaling av svenskekongen. Anser ikke svenskene oss som en trussel?
Bohuslän var tross alt en del av Norge gjennom Middelalderen og Vasatida, ja selv gjennom det meste av Sveriges stormaktstid. På den tida fulgte grensa Göta älv øst for borgen og ned til dagens Göteborg. Sør for elva regjerte danskene (OK da, vi snakker egentlig Danmark-Norge her).
Les også om Varberg festnings fascinerende historie!
Sverige var en Østersjøen-stat og hadde bare en liten utstikker ved Älvsborg.
Først i 1658 fikk svenskene noe land å snakke om mot vest (Halland), og i 1658 ble dagens grenser satt. Bohuslän gikk fra Norge til Sverige, og festningen i Kungälv mistet sin betydning som høy og mørk forsvarer av Norges grense.
Da Danmark-Norge 17 år senere gjorde et helhjertet forsøk på å vinne tilbake den svenske vestkysten, fikk vi smake vår egen ingeniørkunst. I nesten to sommermåneder i 1678 sto festningen trygt imot våre 15.000 soldater, over 20.000 kanonkuler, 161 brannkuler og mange andre skitne triks.
Les også om Falu gruva, grunnlaget for Sverige som stormakt!
370 år etter at Bohus fästning ble bygd, var den like steil og sta. Og da Tordenskjold prøvde seg på svenskene i 1719, ga svenskene opp allerede før vi kom oss til Kungälv. (Men hjalp det? Ikke det spøtt! Samme Tordenskjold tapte så det sang utenfor Göteborg.)
Kungälv utenom festningen
Kungälv er selvfølgelig mer enn bare Bohus fästning. Den har til og med en svært vakker gate.
Den nye delen, i vest, ser riktignok ut som et bygningsmuseum for grå etterkrigsarkitektur. Men lenger øst, i Västra og Östra gatan (på hver sin side av hotellet Fars Hatt), er det gamle trehus som rår.
Der er det lett å tenke at Kungälv er en gammel by. Det er den ikke. Fram til 1614 fantes den ikke i det hele tatt. Da lå det i stedet en by tre kilometer vest for dagens småby, som het Kongehelle og var en av Norges fremste byer.
Etter å ha blitt jevnet med jorden i 1135 og brent i 1368, 1563 og 1612, fikk Danmark-Norge nok. Denne gang ble byen gjenoppbygd på Bagaholmen, i ly av festningen. Bortsett fra Bohus fästning er de første bygningene i dag borte. Men husene som ble bygd dårligere beskyttet nord for festningsholmen, står. Og de er vel verdt en rusletur – selv om den neppe tar så lang tid.
Men det er jo greit. Bohuslän har jo mye annet flott å by på.
Les om øyperlen Skaftö like sør for Lysekil!
Lik Det vonde liv på Facebook!
PS! Åpningstider og billettpriser til Bohus fästning finner du her.