REISE TIL: TØMTEHYTTA I OSLO, NORGE

Det fins en nokså enkel og kjapp sti opp til Tømtehytta, og så fins det andre stier. Broder’n og jeg valgte selvfølgelig en av de andre.

Min bror er tilnærmet lokalkjent og mente at vår vestligere rute ville være mye finere. Det var for så vidt korrekt. Enda riktigere var det likevel å si at vår rute var morsommere.

Hvem har vel ikke lyst til å balansere på en våt trestamme over en dyp dam av gytje – med lakenposen, skiftet og dagens middag som innsats? Joda, sånne mennesker fins sikkert, men vi aktet ikke å bli med i den klubben.

Nå var vi på guttetur – i «Maridalsalpene», området Bernhard Herre beskrev som «de villeste fjelltrakter, der på seks, åtte mil finnes omkring Christiania».

I pennen til Herre, som selv døde av et vådeskudd på jakttur i Nordmarka i 1849, var de sagnomsuste «alpene» nord for Maridalsvannet langt mer enn bare en steil li opp mot takkete åser. Ifølge ham er «fjellene» her «mere utstrakte og uveisomme enn noget annet sted, og hvor skogen avbrytes, hindrer sjøer og elver, urer og styrtninger gangen».

En ting er sikkert: I slike omgivelser velger man rute ut fra helt andre hensyn enn kjedelig fornuft. Her velger man større motstands vei.

Les også om ølvandring i Oslo!

Utsikten fra en alpetopp

Belønningen kom nokså snart da vi startet oppstigningen mot Raudløkkollen. Bak oss åpnet hele Maridalen seg.

En eiendomsmegler ville sikkert ha kalt det fjordutsikt. Selv velger jeg heller ordet fjordgløtt. Uansett var det fint. Og en ypperlig anledning til en (for meg, broder’n klarte seg fint) sårt tiltrengt pust i bakken.

Enda finere ble utsikten da vi sto ved den selvbetjente Fritidsklubben-hytta Sellanrå. Her åpnet panoramaet vestover i Nordmarka seg virkelig: Øyungen, Gåslungen og Rottungen skinte i ettermiddagssola.

Vi trasket de 300 meterne østover til Store Tømtehytta og rakk akkurat å bli våte på sokkene over myra. Der konstaterte vi kjapt at DNT-nøkkelen virket, at samtlige tre soverom var ledige, og at det ville være en synd å ikke se solnedgangen fra Sellanrå før vi spiste middag.

Les også om min hodejakt på Blefjell!

Lys og mørke på Tømtehytta

Det var tussmørkt da vi satte kursen tilbake til Tømtehytta. Denne gang gikk vi nord for blautmyra, rett gjennom trollskogen.

Nå var det middagstid. Broder’n kokte ris og varmet chili con carne på gassblussene, mens jeg åpnet vinflaska og dekket på.

Nå begynte et herremåltid med en helt særegen form for underholdning: Store Tømtehytta er utstyrt med solcellepanel og tidsbryter for å spare batteriet mot glemske strømsløsere.

Så der satt vi da, i lyset, og spiste og – klikk! – så var det mørkt. Bekmørkt. Så svart som det bare kan bli i en laftet tømmerhytte omgitt av tung Nordmarka-granskog.

Jeg satt nærmest gangen og tidsbryteren, og hadde oppgaven med å gi oss en time til. Nytt lys, ny samtale – klikk!

Da vi gikk ut for å ta tannpussen, var Karlsvogna, Store bjørn, Lille bjørn og fuglene vet tent på nattehimmelen – uten tidsbryter.

Les også om Oslos «hemmelige» fargekode!

Historien om Tømtehytta

Mens jeg drakk pulverkaffe neste morgen, leste jeg oppslaget hvor Tømtehyttas historie sto skrevet. Den fortalte at Raudløkkollen ble kjøpt av eiendomsmegleren Anton Tschudi rundt 1912 med tanke på hyttesalg.

Om det skyldes at han døde slik at sønnen overtok eller den generelle interessen for å svette seg opp til Maridalsalpene før hyttekosen, vet jeg ikke. Kartet viser i hvert fall kun fire hytter på den romslige kollen, hvorav Sellanrå var Tschudis egen.

Hytta som nå heter Lille Tømtehytta ble bygd av den danske interiørarkitekten Jens Stenbæk-Davidsen rundt 1920. Senere skilte hytteeieren seg fra kona og fant seg en annen, men det skal han ha: Siden begge damene likte seg så godt der oppe i granskauen, bygde han like godt ei plankehytte til eksen på 1950-tallet.

I 1994 kjøpte DNT hytta – og sikkert også plankehytta – men 35 kvadratmeter med hems ble snart for lite. Tre år senere kjøpte derfor Olav Thon hytta som ble til Store Tømtehytta. Hurra!

Hjem fra Oslos billigste

Med 340 kroner (520 hvis du ikke er DNT-medlem) for en seng i Store Tømtehytta og 800 kroner for hele Lille Tømtehytta med fire sengeplasser, er det trolig hovedstadens billigste overnatting.

Det spørs likevel om så mange vil anse det som et relevant reisetips for en Oslo-tur på sparebluss. Halvannen times motbakke gjør liksom noe med folk som peser hvis hotellet mangler heis.

Nedover var det derimot mindre svett. Bud om regnvær og et skydekke på høyde med tretoppene satte nemlig en stopper for ambisjonen om å «gjøre» Maridalsalpene – Mellomkollen, Midtkollen og Gaupekollen.

I stedet tok vi Tømtekleivene, hvor oppslaget på hytteveggen berettet at biler kjørte helt til 60-tallet.

Jeg bøyer meg i gjørma for gamledagers biler! Og anbefaler på det svetteste en overnattingstur til Tømtehytta. Med eller uten ambisjoner om å følge morsomste vei.

Les flere blogginnlegg om reiser på Østlandet!

Praktisk info om Tømtehyttene

• Ruter-buss 51 fra Nydalen går til Skar, hvor det også er en stor parkeringsplass. Derfra fører en rekke stier til Tømtehyttene.
• Du må forhåndsbestille sengeplass. Store Tømtehytta er ubetjent så du trenger DNT-nøkkel for å komme inn. Den er kun til salgs for medlemmer, så minst én i turfølget må være DNT-medlem.
• En annen nyttig ting å vite, er at vannet i brønnen ikke er ment som drikkevann. Du må derfor finne deg i tung sekk på veien opp (eller bli fryktelig tørst, eventuelt interessant i magen).
• Hyttene har gassbluss til koking av mat, solcellepanel som gir strøm til f.eks. å lade mobilen mellom klokka 14 og 09.