REISE TIL: ULA, NORGE
Min barndoms sandstrand var bare unntaksvis Ula; kanskje føltes det litt for langt å kjøre til den koselige, gamle loshavna midtveis mellom Larvik og Sandefjord når hele kyststripa var stiplet av fine strender.
Dermed tar jeg meg i å bli litt overrasket over hvor utrolig fint stedet er, hver eneste gang jeg drar dit.
På to solfylte dager mot slutten av årets sommerferie – det sørlendingene kaller smeigedager – fikk også Tone og Johanne oppleve kyststedets magi. Hvis de to noen gang skal gjøre sandefjordinger av seg, tror jeg Ula vil ha en stor del av æren.
To perfekte strender
For hvor ellers i Vestfold finner du to så deilige strender hvor sanda er myk som fløyel, vannet skråner akkurat passe, og det attpåtil er store furutrær i bakkant (av Storestranda) som gir skygge til Johanne?
Ifølge min gamle orienteringsbekjente Torild, som vokste opp i Ula og fortsatt tilbringer hver sommer der, var den lange, måkevingeformede Storestranda i gamledager forbeholdt menn, mens damene måtte holde seg på Lillestranda.
– Min favoritt er den største stranda. Men jeg vet at mange foretrekker den lille, selv om det er litt mer småstein på den, sa hun da jeg tok en prat med henne for å få litt historisk bakgrunn til dette blogginnlegget. (Takk for hyggelig prat, Torild!)
– Storestranda må være en av Vestfolds beste badestrender, slo Torild fast.
Etter våre to dager der kan jeg ikke annet enn å si meg enig. Du skal lete lenge for å finne en finere strand enn Ula i Norge. Og jeg aner ikke hvor du bør begynne letingen.
Ahh, du herlige Vestfold-kyst
Da vi kjempet sportsvogna gjennom sanda mot vårt skyggely, var Storestranda allerede godt full. På Ula-manér, riktignok, hvilket betyr at det fortsatt er plass til å legge ned et badehåndkle mellom to familier uten å gi sin norske intimsone helt frysninger.
Det anget av nyperoser, strandgress, furutrær og den umiskjennelige eimen solsvidd sand gir når den er iblandet små flak av tang så tørr at den minner om svartbrent bacon. Vi slo oss godt til rette på piknikteppet og konstaterte at Johanne var vugget i dyp søvn. Så lot vi bestemor være barnevakt mens vi testet ut badevannet.
Sanda sved mot fotsålene, og drysset varmt over tærne. Men vannet var belønning nok. Inne ved havna overhørte jeg to damer bemerke at vannet var så klart at det minnet om Middelhavet, det stemte. Og etter daglig å ha trosset nordsjøtemperaturene på Sørlandet, var det som om min indre viking var gjenfødt. 19 grader føltes som rene sydentemperaturen. Vi spaserte sakte ut og lot havet dekke kroppen før vi la på svøm. Rundt oss bulte svabergene opp fra det blåblå havet som luftig hvetebakst stekt gyllen av sola. Og langt der ute stakk Svenner opp i horisonten.
Det var godt å leve. En av gangene jeg badet, kom en voksen dame padlende utover på en én meter høy oppblåsbar badesvane; jeg sto måpende og kikket mens jeg forbannet at jeg ikke hadde tatt med mobiltelefonen. (Den er vanntett.) Men skitt au. Alle minner er ikke ment for minnekortet.
Ulabrand
Selve uthavna Ula er for øvrig omtrent like fin som strendene. Bare du kommer deg forbi de to–tre moderne leilighetsbyggene, venter nemlig et velholdt småhusmiljø forbundet med grusveier som truer sidespeilene på bilen. (Ikke kjør inn hvis du ikke har hytte.)
Opprinnelig var det fiske og losvirksomhet som bygde det lille samfunnet på 1700-tallet. Navnet kommer av ur i bestemt form, ura, så jordbruket var nok heller skrint. Men fisk var det. Og skip i havsnød. Fra et utkikkspunkt like sørøst for loshavna hadde losene fritt utsyn over Skagerak, fra Færder til Tvistein. Og hver gang kikkerten viste en båt med problemer, rykket de ut.
Mest kjent er Ulabrand, Anders Jakob Johanssøn (1815–89), en skikkelig brande (derav navnet, en brand er et fandenivoldsk mannfolk) av en los som ble viden kjent, og til slutt omkom på sjøen.
Slik starter værets egen nettside beskrivelsen av et av Ulabrands redningstokt:
«Det lakket mot natten, sjøen var høy, og skodda tett som en mur. Skipperen hadde latt fyre av et par skudd for å tilkalle los, og nå lå skuta dreid opp mot vinden og red på sjøene for bare stumpene.
Skipperen slo små, utålmodige slag att og fram på akterdekket og vekslet i blant noen enstavelsesord med rorgjengen.
Det tok en drøy time før losbåten var oppunder skuta. Det var den alltid påpasselige Anders Jakob Johanssøn fra Ula som kom, og han gikk den vante vei gjennom sjøen med lina om livet, annet var ikke å tenke på i den forbaskede hivingen.
Drivvåt kom Anders seg inn på dekket, og de to gamle kjenninger håndtokes.»
I dag står Ulabrand hogd i stein på utkikkspunktet og skuer utover havet. Det er en røff skulptur, skapt av Hans Holmen i store blokker av grov granitt. Jeg kan knapt tenke meg et flottere monument av en hardhaus.
Litt nyere Ula-historie
Da Torild tråkket sine barnesko i Ula på 1950- og 60-tallet, var lostida fortid.
– Gamlekarane som døde for rundt 60 år siden, hadde begynt som loser, bemerket hun.
Ellers jobbet karene i utværet til sjøs eller i fjellet.
– Det har aldri vært mer enn to–tre reketrålere der. Ellers drev folk med hvalfangst om vinteren og fiske om sommeren. Andre jobbet i steinbrudd, men også mange av dem var på hvalfangst om vinteren. Så også faren min, før hvalfangsten dabbet av og han begynte på tankbåt, fortalte hun.
Den dag i dag ligger to fiskebåter fortøyd i den smule havna innenfor Kjølen. Den ene av dem, «Ulsvaag», driver profesjonelt med reketråling og leppefiske.
Ula og turismen
Men i dag er det turisme som preger Ula, i hvert fall om sommeren.
– Det bor nok omtrent like mange mennesker der nå som da jeg vokste opp. Men nede i selve bukta er det mange tomme hus om vinteren. Det er boplikt i Ula, men ikke hvis du arver. Så mange av de gamle husene er arvet. Men noen kommer også tilbake og bosetter seg fast, forklarte Torild.
Da hun vokste opp, lå det også et stort strandhotell innerst i bukta, ovenfor dagens parkeringsplass. Det var der de kondisjonerte ferierte om sommeren.
– Vi fastboende kunne bare se over gjerdet på de fine oslomenneskene som bodde der, og kledde seg om til middag og slike ting. Jeg husær det godt, egentlig, mimret hun.
Etter at hotellet brant i 1965, har det «bare» vært campingplass i Ula, innenfor Storestranda og langs det som en gang var Torilds skolevei gjennom skogen.
Folkene som driver kiosken på campingplassen, sørger også for konserter gjennom sommeren. Og i juli får du kjøpt melk, brød og ketchup i den røde bua i havna. (Den begynte som en knøttliten bensinstasjon for både biler og båter.) En halvliter kan du også ta deg der.
– Jeg syns at Ula er verdens perle, konstaterte Torild, og skyndte seg å legge til:
– Det er nok fordi det er her vi har holdt til. Men det er idyllisk her.
Hvis du reiser dit en solskinnsdag, er sjansen stor for at du vil tenke det samme.