REISE TIL: PITIGLIANO, ITALIA
Så var karantenelotteriet over for denne gang. Endelig ble det igjen lov å drømme om reiser utenlands, nesten helt å ofre røde og gule land en tanke.
Da søkte mine drømmer automatisk mot Italia. Både Frankrike og Portugal sto strengt tatt foran i køen da et lite virus fra Wuhan skyflet alt annet til side, men etter et og et halvt års påtvunget innenriksfart er hverken Tone eller jeg i tvil:
Til neste år blir det Italia! Gjerne ikke for alle penga – 7 rette Lotto-tall mottas med stor takk – men uansett: Hvor ellers?
Toscanas ubesungne tøffhet
Hvor ellers finner du byer som Pitigliano? Og hvor ellers kan en så spektakulær småby ligge i så dyp skygge når regionen den tilhører, i så stor grad tilhører reisebransjens evige solskinn?’
Pitigliano ligger riktignok helt sør i den italienske landsbyturismens midtakse Toscana, men like fullt: Den er under tre timers kjøring fra Firenze, og to timer fra Siena – eller Fiumicino-flyplassen i Roma.
Byen er med andre ord snublende nær titusenvis av ferieplaner. Og likevel utenfor de aller, aller fleste av dem.
Det gjør Pitigliano til en erketypisk Det vonde liv-by. La det være en anbefaling i seg selv.
Byen på kanten
Jeg vet at jeg leste om Pitigliano for mange år siden, i en reportasje om Toscanas etruskiske tuffbyer i en eller annen engelskspråklig reisereportasje. Og vi hadde selvfølgelig sett bilder av den, før vi satte oss i bilen fra vår leide base i Bolsena.
Likevel var det umulig å ikke måpe da SR74 brøt løs fra nybyen og gamlebyen kom til syne: En vegg av sandsteinfargede hus stablet rett opp fra den like loddrette bergveggen i en dyp kløft.
Skiltene mot parkeringsplassen ledet oss under en bueformet viadukt og ut i lettindustrien som «alltid» omkranser italienske byer. Men her var selv den noe for seg selv. Garasjene var hugd inn i fjellet. Etter hvert som vi nærmet oss viadukten på Via del Bastione vek garasjene plassen til fordel for vinbutikker, og grensa mellom bymur og bygninger ble flytende.
Vi stilte oss opp på utsiktspunktet langs veien videre mot Maremma, og så skyene spille som blafrende gardiner mot steinbyen.
Allerede etruskerne bosatte seg på dette stedet, men først i 1061 dukker det opp i en skriftlig kilde. Det byen måtte ha av stolt historie, begynte enda noe senere, da først Altobrandeschi-familien og senere Orsini-ene valgte Pitigliano som hovedstad.
Årsaken var lett å forstå. Byen stakk ut som en finger over høye stup og forsvarte seg selv fra tre sider. Den siste sida, den vi kom fra, ble gjort omtrent uinntakelig ved hjelp av høye murer og vollgraver.
Les også om områdets mest spektakulære kunstby, Orvieto!
Renessanse og middelalder
Inngangen til byen, Porta della Cittadella, var uten vindebroen som en gang besørget Orsini-familiens trygghet. Men ellers var byporten et godt bilde på hvor lite gjestfri en italiensk fyrstefamilie i krig mot Siena måtte være i 1545: Den var så smal at en norsk familie med barnevogn og en Fiat Uno neppe kunne ha passert hverandre.
Ei heller innenfor vil det være riktig å si at byen åpnet seg opp. Piazza Garibaldi var en parkeringsplass skapt for småbulker. Via Cavour var et bredt smug med små gløtt av omverdenen gjennom buene i 1600-tallsakvedukten. Piazza della Repubblica ble dominert av de dystre murene og kreneleringene til Palazzo Orsini.
Orsiniene hadde likevel funnet rom for litt renessanse i beskyttelsesbehovet: Mellom inngangen som var bevoktet av en løvestatue og brystvernet hang en liten loggia. Innendørs har palasset ifølge byens (anbefalte) guidebok flotte fresker og malerier.
Vi holdt oss utendørs og nøt i stedet utsikten nord på piazzaen, der murene vek plass for en heidundrende utsikt over kløfta og landskapet innover resten av Toscana.
Les også om Sorano, en nesten like spesiell tuffby mot nord!
Eventyret i Pitiglianos gamleby
Vestenfor plassen begynte middelalderbyen. Det innebar et trangt nett av gater hvor bilisme var en anakronisme og hver vinkel tilsynelatende hadde fått utvikle seg naturlig.
Det spørs likevel om dagens byplanleggere hadde tryllet fram en bedre plan for utnyttelsen: Tre smale gater fulgte tuffryggen vestover, mens trapper og smug gikk på tvers i et godt skjult system.
Under bakken lå visstnok en like sinnrik labyrint av ganger og etasjer, hvor byens innbyggere hadde lagret mat og vin. Etter en snartur innom duomoen på Piazza San Gregorio VII fortsatte vi ned til byens eldste og etter min mening mest minneverdige kirke, Chiesa di San Rocco. Den var like trang som gatene! Kanskje det var derfor dens mest berømte kunstverk, steinrelieffet av en mann som holder hendene i munnen til to drager, var hugd inn i fasaden?
Videre fra San Rocco ble gatene enda trangere, og byen enda eldre og mer værbitt, med fasader som var smuldret og klattet på i hundreår etter hundreår. Her lå Capisotto og, mot sør, ghettoen. (New York Times har publisert en svært god reportasje om Pitiglianos jødiske historie.)
Et festmåltid i Pitigliano
Da Tone hadde halt barnevogna opp trappa fra ghettoen og opp til Piazza San Gregorio VII, var det tid for lunsj.
Det ble et virkelig festmåltid. La Corte del Ceccotino var nemlig en fantastisk restaurant (og visstnok like bra overnattingssted(*))– det er kanskje et bevis på hvor lite turistødelagt Pitigliano er at et så godt spisested har den fineste beliggenheten utenfor duomoen. Dermed ble det stekt kanin under kryssbuehvelvene, og et glass perfekt temperert vin fra kjellerne nede i tuffsteinen.
Da vi hadde betalt, var det egentlig bare én ting som gjensto før dagen i Pitigliano var fullbrakt. Jeg måtte spørre driveren, i spisse, røde skinnsko, om den magre dyrefiguren som sto på sokkel utenfor spisestedet hans.
– Hvorfor er det en rotte på sokkel på piazzaen?
Han lo.
– Det er ikke en rotte. Det er en bjørn. Det var Orsini-familiens emblem (‘orso’ er ‘bjørn’ på italiensk). Det er imidlertid ingen turister som ser at statuen forestiller en bjørn. Noen foreslår hyene, andre hund. Alle slags dyr, men aldri bjørn.
– Det er en tynn bjørn, da.
– Ja. Den har ikke spist hos oss, svarte han.
Og forvandlet med det en mislykket statue til nok et herlig minne fra Pitigliano, byen de færreste har hørt om men få vil glemme.
Les alle mine tips til reisemål i Midt-Italia!
(*) Lenken går til Booking.com som gir meg en liten andel av et eventuelt salg. Prisen du betaler, påvirkes ikke av dette. Med andre ord er dette en gratis måte å støtte arbeidet med denne bloggen.