REISE: MANDØ, DANMARK

Det var traktorbussene som lokket oss til Mandø. Jeg hadde hørt om dem forrige gang jeg besøkte Ribe, og nå ville vi ta med Johanne dit.

For å se grusveien som forsvinner ned i havet, så kun to parallelle rader med «brøytestikker» viser vei (bokstavelig talt) over Vadehavet.

Og selvfølgelig ville vi se øya ved enden av «sjøveien». For hvordan kunne en slik øy være? En ting var sikkert: Helt som andre øyer, kunne den ikke være.

Les mer om Ribe, Danmarks eldste by!

En spesiell øy

Mandø er en bebodd tidevannsøy midt i den danske delen av det verdensarvlistede Vadehavet, altså sørvest på Jylland. Det betyr altså at det bor mennesker der – året rundt. På en øy seks kilometer fra fastlandet, med en vei på havbunnen, som forsvinner som Atlantis hver gang det flør for så å dukke opp igjen ved lavvann.

Ifølge dansk Wikipedia bor det 33 mennesker på Mandø. Jeff, som kjørte traktorbussen, oppga tallet 30.

– Og 22 av dem er i samme familie. Det er fem søsken med deres familier. Og ingen barn, sa han og fortalte at det i praksis er umulig å bo på Mandø for barnefamilier.

– De ville fått en måned mindre skolegang enn andre på grunn av springflo og stormer. Ved springflo kan jo selv traktorene ikke kjøre over havet her. Og båt kan de heller ikke bruke. Det er jo bølger på havet, og altfor grunt vann, forklarte han.

Han la til at vi egentlig var heldige med timingen.

– Tidligere i uken var vannstanden to meter over null, fortalte han. Det hørtes ut som en effektiv stopper for enhver tur over havet med traktorbuss.

Les også om en fantastisk gårdsovernatting i området!

Den våte veien til Mandø

Så kjørte vi. Fint plassert på forreste seterad på taket så vi stranda dukke under og Vadehavet overta.

Det var ikke en krusning på vannet. Alt speilet seg, uten at det var så mye. Bare en skyet himmel, og den smale streken til Låningsvejen – den kjedelige veien som også vanlige biler kan benytte til Mandø så sant vannstanden er lav nok. Og langt der bak steg fabrikkpipene ved Esbjerg opp.

Tynne bjørkestammer staket ut kursen. Rett over havet, med vann på alle sider av oss. Det gynget som urolig sjøgang; du asfalterer ikke under havoverflaten.

Vi var stille. Men hadde vi villet, kunne vi sunget «Hjulene på traktoren sa splosj, splosj, splosj».

Til slutt var vi over. Landet steg igjen fram rundt traktoren, som svingte inn på Låningsvejen. Vi var på Mandø. På en grønn pannekake i havet, der sauene beitet utenfor flomvollen og kyrne og kalvene gresset innenfor.

Les alle mine danmarkstips her!

En stille, dansk øy

En gammeldags, stutt-tjukk vindmølle markerte starten på øyas sentrum. Eller Mandø by, som en ironiker har funnet ut at det skal hete.

Noen by var det ikke. Men det var en kro (nå stengt sammen med traktorbusselskapet vi kjørte med). Det var noen hus. Og det var en kafé, en restaurant og en Coop-butikk. Det var til og med campingplass og utleiehus^* hvis noen skulle ønske å gjøre seg landfaste der.

Det gjorde likevel ikke øya til et sted for byvandring. Eller strandtur, skulle vi snart oppdage.

På baksida av klitten sank nemlig øya på ny ned i havet, så stille og rolig at du måtte vandre kilometervis for i det hele tatt å ta en dukkert. I hvert fall ved lavvann. Det var ikke for ingenting at sightseeingbåten «Mandøpigen» hadde hjul under skroget, der den lå langt inne på stranda.

Så jo da. Kanskje Mandø kan fortjene noe mer enn dagsturen 75.000 andre turister spanderer på den hvert år. For øya er vel som Jeff sa det før han kjørte oss:

– Enten elsker dere Mandø eller så hater dere den. Det er ingenting som skjer og ingen som underholder dere der. Øya fikk internett først for noen få år siden, fortalte han.

– Jeg kunne godt ha bodd der, men min kone nekter. Og tross alt: Vi har barn, sa han – vel vitende om at vi husket argumentet om manglende skolegang.

Men jo. Han elsket øya.

– Det er vakkert der. Det er ingen gatelys så du har en fantastisk stjernehimmel. Og du kan gå tre kilometer ut ved lavvann, og gå sammen med tidevannet innover igjen etterpå, beskrev han.

Så kanskje en annen gang. I ferien. Eller kanskje heller en natt eller to, bare for å sjekke ut stillheten. Og med noen dagers slakk til en eventuell springflo på tampen før ferga hjem.

^* Lenken går til et utleiehus hos Dancenter, som gir meg en liten andel av et eventuelt salg. Prisen du betaler, blir ikke påvirket av dette samarbeidet. På den måten er disse lenkene en fin måte å støtte driften av denne bloggen.