REISE TIL: HINTON ST. GEORGE, STORBRITANNIA
Veien inn til Hinton St. George var definitivt ikke lagd med biler i tankene. Den buktet seg fram som en smal linje over jordene, og i høydedragene skar den så dypt ned at den minnet mest om en skyttergrav.
Men skiltene hadde vært klare i sin sak. Dette var veien. Og vi visste da også at landsbyen vi skulle til, slettes ikke var knutepunkt for noe som helst – annet enn engelsk landsbyidyll og god pubmat.
De beste engelske pubene ligger gjerne på knøttsmå steder. Noen år tidligere besøkte jeg The Spread Eagle i Sawley, Lancashire for VG, en landsby med 305 innbyggere. Hinton St. George var nesten stor til sammenligning. «Hele» 442 innbyggere, og ellers utstyrt med en kirke fra 1200-tallet og et 2,5 meter høyt, vernet landsbykors.
Langhelgtur? Les mine 20 beste tips her!
Landsbyen i honningfarge
Landsbyen var stille som et maleri, men det gjorde ingenting. Tvert imot. I tillegg til puben The Lord Poulett Arms var det akkurat derfor vi hadde dratt hit.
For ikke å høre motorrusing fra lyskryssene, se neonlys farge kveldsmørket eller bli smittet av stressende karrieremennesker på vei til nok et skrytepunkt på CV-en.
Så godt som hele Somerset er sånn, bare smatt på navnet. «Vår» landsby hadde i tillegg en gjenganger på kåringer av Englands beste puber (som denne). I tillegg møtte den oss med stråtak, velstelte hager og vegger av honningfarget kalkstein.
– Vi som bor her, har visstnok den høyeste forventede levealderen i hele England, skrøt dama i landsbybutikken. Den ble drevet på dugnad, noe som sikkert bidro sitt til den lange alderdommen på stedet. Profittjag kan jo forkorte livet til noen og hver.
Ellers var sightseeingen fort unnagjort, selv med korte skritt og hendene på ryggen. Hinton hadde en tesalong og de to nevnte severdighetene. Så var det stopp.
Hinton St. George var som en Legoland-versjon av det gamle England: Føydal helt til langt utpå 1900-tallet, og med daglig kvegslipp ned hovedgata helt fram til 2000. Dens eneste blaff av modernitet må ha vært i 1863, da den ifølge stedets glimrende hjemmeside i en kort periode var Englands eneste landsby med gassfyrte gatelykter.
Hulveiene ledet ut av landsbyen, kjerreveiene ut mot beitene og åkrene – og enhver fornuftig vei ledet egentlig inn på puben.
Les mer om bilferie i Sør-England her!
En fantastisk pub
Alt var med andre ord som det skulle være. Du skal ikke måtte stresse rundt for å se engelske landsbyer. Du skal nyte dem. Og det gjør du aller best på puben.
I hvert fall når puben er så god som The Lord Poulett Arms. Vinneren av Good Pub Guides kåring Somerset Dining Pub of the Year i 2019 (og en rekke tidligere år) tok imot oss med to peiser, antikkmøbler, levende lys, og vegger i den samme varmgule kalksteinen som på 1600-tallsfasaden.
Fra håndpumpene i baren strømmet skikkelige engelske godsaker som Butcombe Bitter og Otter Ale. Og maten var – akkurat som ryktet tilsa – fremragende. Siden det var en pub, og fastholder det, var det også fullt akseptert å la vin være i flaskene og drikke øl til maten. Er man i England, osv…
Sjarmen med Somerset
Publivet er Englands største attraksjon om kvelden. På dagtid har levra likevel best av at du finner på noe annet. Da ble vår landsby en strålende base for å utforske Somerset.
Vi kom oss riktignok ikke helt til Bath. Men ellers fikk vi med oss en variert miks av Somersets attraksjoner: Vi så både den knøttlille katedralbyen Wells, det overdådige herskapshuset Montacute House, Glastonbury og den mytiske åsen Glastonbury Tor, og en av Somersets mest velsmakende skatter: Siderhuset og -museet Perry’s Cider.
Og da vi en ettermiddag fant ut at vi skulle la leiebilen stå, bega vi oss ut på Hinton St. Georges hulveier og sølete stier. Det ble ganske så fint det og. Men så er da også stedet en perfekt engelsk landsby, intet mindre.