REISE TIL: MÝVATN, ISLAND
Turistene strømmer til Island som aldri før, kunne NRK melde her om dagen. Det fikk meg til å mimre tilbake til mine opplevelser da jeg kjørte rundt øya mens jeg fortsatt jobbet i Magasinet Reiselyst.
Da innså jeg at reportasjen jeg skrev om Mývatn aldri kom på trykk – selv om jeg mener at stedet er intet mindre enn Islands desidert tøffeste destinasjon, og dermed et soleklart reisetips.
Mývatn har nemlig alt. Ikke bare ligger Islands peneste fossefall Godafoss i nærheten. Selve stedet er den rene geologiske fornøyelsesparken av vulkankratre og lavaørkener, varme kilder og rykende svoveldammer.
Likevel, og heldigvis, holder brorparten av turistene seg til Reykjavik.
Turistvarme på islandsk
Jeg påstår overhodet ikke at Mývatn er uoppdaget. Slettes ikke.
Men stedets svar på Den blå lagune, Mývatn Nature Baths*, er etter mitt syn vakrere – og i hvert fall mye mindre folksomt – enn den mer kjente geotermiske badet i Reykjavik.
* Lenken er en affiliate-lenke som gir meg en liten andel av et eventuelt salg. Prisen du betaler blir ikke påvirket – og lenken er valgt fordi jeg faktisk mener at det er et godt tips.
Birgir forklarte at vannet i bassengene kommer fra jordas indre rett bortenfor. I borehullet holdt det ifølge dataskjermene 125 grader. Iblandet kaldere vann lå temperaturen i bassengene på 37 til 40 grader.
37 grader var «turistvarme», fortalte Birgir, og la til at de lokale helst vil ha det et par grader varmere.
Og i riktig gamle dager, da de første bosetterne slo seg ned her, tok vikingene jordbad. De bygde steinly over damphullene i åsene bak og koste seg i en norrøn versjon av tyrkisk dampbad.
Rykende Mývatn
Alle som kjenner meg, vet likevel at følelsen av spa ikke er det som fenger meg. Badeanlegget, hvor flott det enn var, er derfor ikke grunnen til at jeg falt så pladask for Mývatn.
Den æren tilfaller selve naturen.
Ved Mývatn hadde den mange steder et flytende skille mellom jordas indre og jordas ytre.
Vel heter landets hovedstad «Røykvika». Sammenlignet med den dampende naturen rundt dette grunne vannet i Nord-Island, er likevel Reykjavik tam.
Her var liksom alt vulkansk og rykende.
Det første synet som møtte meg, da jeg hadde niglodd ferdig på den kjegleformede, utdødde vulkanen Vindbjelgarfjall og endelig kom fram til bebyggelsen, var dampsøylene som steg opp fra de rykende bergene Jardbardshólar,hvite i motlyset.
Øst for disse, langs Ringveien i retning Egilsstadir, lå det enda mer spektakulært dampende Hverir, hvor undergrunnen sydet og boblet i sirkelrunde pytter. Det stinket av svovel, og røyken lå som tåke over månelandskapet.
Der var det lett å tenke som den tidligere sauebonden Birgir i badet.
– Det er ikke dypt ned til djevelen her.
Så hadde da også kalderaen, fordypningen som dannes når proppen over lavaen synker inn, lenger nord, Vítí, navn etter nettopp – helvíti.
Les også om Islands mest kjente rundtur, The Golden Circle!
Kraterturisme
Mývatn var likevel mer enn røyk og svovellukt. Selv om omtrent alt var av vulkansk opprinnelse.
Hverfell var et perfekt krater, sirkelrundt og svart. Og Dimmuborgir like sønnenfor besto av knudrete tårn av like svart lava.
Omtrent like spesielt, om enn ikke like imponerende, var Skútustadagígar helt sør langs innsjøen: En hel serie av såkalte pseudokratere som minnet om sunkne bildekk der de lå spredt utover myrlandskapet.
Min favoritt var likevel Grjótagjá, en hule mellom Hverfell og bebyggelsen i Reykjalid. Her, under et tak av safrangult fjell og svart lava, lå en rykende vanndam og minnet mest om Dovregubbens private svømmehall.
Lenge var den områdets mest populære varme kilde. Inntil 1977, da et Katla-utbrudd endret de underjordiske kanalene til hula, ble vannet dødelig varmt.
Siden da har vannet igjen begynt å kjølne. Det er ulovlig men ikke farlig å bade der. Tror jeg. For jeg har ingen kontroll over hva Katla finner på.
Les alle mine reisetips til Island!
Mývatns naturlige dampbakeri
Om vulkansk aktivitet er en trussel – og det har islandsk historie mange bevis på at den er – vet islendingene også å bruke den som en ressurs.
Ikke bare for å lokke turister. På Island bruker de også kreftene i jordas indre i landets største kraftverk. Ja, til og med bananer dyrker de ved hjelp av vulkansk jordvarme.
Også på Mývatn visste de å ta naturressursene i bruk til mer enn badevann.
Ikke langt fra stedets varmeverk lå ikke bare et frostfritt potetjorde, men også en helt spesiell type bakerovner, hvor brødet steker ved hjelp av naturens egen damp.
– Vi kaller det hverabraud, turistene kaller det geysirbrød. Folk tror gjerne at brødet smaker svovel, men det gjør det ikke. Det smaker bare deilig, fortalte Elisabet, som viste meg brødbaksten.
Reiser du hit, kan du smake. Svovellukt får du også, garantert.
Les også om Islands beryktede spesialitet, hákarl!
