REISE TIL: MU KO CHANG NATIONAL PARK, THAILAND
Det var bare én beboer på Koh Khlum: Ei hjemløs tispe, som trolig en fisker hadde forlatt på den lille øya en gang. Hun kom logrende ut av den tette jungelen så snart vi trakk kajakkene opp på stranda.
– Hun er snill, men sikkert litt sulten, sa Andy Hill, kajakkguiden som hadde ledet meg hit til den øde øya. Vi ga henne resten av lunsjen før vi påny trakk ut kajakkene for å padle videre.
Jungeløya var det nærmeste jeg kom det som var målet for min reise til Thailand: Jeg skulle skrive en reportasje for VG, og til den ville jeg finne en øde øy.
Koh Changs begrensning
Koh Chang hvor Andys guideselskap holdt til, regnes for så vidt å være en øy utenfor turiststrømmen i Thailand. Selv på White Sands Beach hvor jeg bodde, gnisset sikadene som en slakk viftereim hele kvelden og natta, uforstyrret av housemusikk og fullmåneparty.
Men likevel: Selv om Koh Chang regnes som litt alternativ, er den en av masseturismens Thailand. Det var en øy der briter i godt hold kjørte moped i bar overkropp, gjerne med en lokal leiebrud bakpå. Og både Ving og Apollo selger reiser dit.
Det var derfor jeg hadde tatt et hurtigkurs i padling hos Andy dagen før. Og derfor vi nå hadde padlet oss over havet fra Klong Koi sør på Koh Chang og ut arkipelet av småøyer sørover mot Kambodsja.
Les også om det fineste tempelet i Bangkok!
Drømmen om en øde øy
Nå hadde jeg fått det jeg ba om: En øde øy. Men også jeg måtte innrømme at Andy hadde hatt rett. Koh Khlum var ikke mye å skryte av. Bare en intenst grønn vegg av sikadesang i det blå havet. Stranda vi satt på, var grå og maks en meter bred. Flere steder stakk greinene ut i vannet.
Briten hadde med andre ord hatt rett da han omdefinerte min bestilling. I stedet for øde øyer, skulle vi reise innom et par øyer med virkelig få turister, til tross for at de hadde bungalower og strandbar – med andre ord fasiliteter de fleste turister ønsker seg på en ferie i Thailand.
– Du spurte meg om øde øyer, begynte han mens vi padlet østover mot den neste øya på ruta vår, Koh Wai.
– Jeg tror ikke de fins. De tilhører fortiden. Og hvis de fins, er det en grunn til at de er øde, sier han.
– Øde hav derimot, la han til og lot åra hvile over vannet for å understreke poenget:
På den fire kilometer lange krysningen hørte vi ikke én motorisert farkost.
Slik er nemlig Mu Ko Chang National Park. En 650 kvadratkilometer stor nasjonalpark med 52 øyer og få innbyggere.
På vår neste dag til sjøs padlet vi likevel kloss opptil en fiskebåt. Motordunket lød som balsam i ørene, som et ekko av barndommens somre på Glesnes: Dogg-dogg-dogg-dogg-dogg i dyp to-takt.
Les også om et deilig strandsted i Sri Lanka!
Øyene med få turister
De tre neste øyene på ruta skulle vise seg å være midt i Andys visjon om thailandske drømmeøyer: Ikke øde, men øde nok.
På Koh Wai så jeg to resorter. (Google Maps viser fire). Ellers steg øya mot oss som en grønn vegg av sirisser og fuglesang.
På den sørligste hadde Pan Khumprakab skapt sin resort, Koh Wai Beach Resort. Selv hadde han reist ut på øya lenge før både nasjonalparken og turismen.
– Jeg dro ut hit når jeg ville slappe av, sa han. Bortsett fra eventuelle økonomiske bekymringer (jeg så ingen gjester på resorten), så stedet fortsatt ut til å være som skapt for avslapning og alenetid.
Og vårt mål for kvelden, Koh Wai Pakarang Resort på nordsida av øya, var ikke stort dårligere. Seks gjester, kunne resepsjonisten melde om. Og det inkluderte oss to.
Da middagen ble servert, med hvert vår flaske Chang-øl og rent bestikk, innså jeg at Andy hadde rett. Øde øyer har ikke den slags. På øde øyer får du bare doven øl fra kjølebag og tørre gulostskiver.
Alene på stranda var jeg også her.
Og her er fire andre herlige små øyer – i hele verden!
Nok en lang, øde strand
Like alene var jeg da vi skulle bade på turens siste strand. Vi hadde gjort strandhugg på Koh Lao Nai, hvor Layoa Coco Island Resort bød på litt mer luksus, og herlig forfriskende øl i strandbaren.
Det hvite båndet av sand måtte være minst 200 meter langt. Vannet holdt sikkert 30 grader. Men det var ingen andre der. Bare Andy og meg. Og Andy var brite og tok aldri sjansen på å la huden innenfor flytevesten få smake Thailands solstråler.
Men et bilde måtte jeg ha. Jeg skulle jo skrive reportasje.
Dermed ofret jeg meg selv. Andy tok bildet – som senere skulle fungere som illustrasjonsbilde to (!) ganger i VG.
Tydelig at bildet av meg drar sjukt mange klikk for #vg. Andre gang jeg er illustrasjon for tullesak i sommer. pic.twitter.com/jYpuT6D9Qm
— Gjermund Glesnes (@gglesnes) July 18, 2015
Når selv jeg kan bli brukt som estetisk blikkfang i landets største nettavis sier det seg selv: Det fins øyer i Thailand som er helt vidunderlige – nesten uten turister. Men helt øde, det er de ikke.
Lik Det vonde liv på Facebook!