REISE TIL: TANGALLE, SRI LANKA
Jeg jublet nesten da tuktuken tok av fra hovedveien. Bebyggelsen var lagt bak oss, og nå var det bare en grusvei og mangrover rundt oss.
Jeg ønsket meg døsige dager på stranda, og da kunne det knapt bli bedre. Ingen by ville vente i enden av denne lille veien, ikke engang en landsby. Jeg var på vei ut i Sri Lankas bakgård. Med gyllen sand og varmt badevann, og uten turister.
Og så var det stopp.
Foran tuktuken lå lagunevannet som en grå slange over grusveien. Sjåføren kikket på det, han mumlet litt for seg selv. Så klev vi inn i doningen igjen; vi måtte finne en annen vei.
Les også om kolonibyen Galle litt lenger vest langs kysten!
Et stille badested i Sri Lanka
Et hullete kjede av strandhoteller strakte seg østover fra Tangalle. Suwaya Villa lå helt i enden. Bortenfor fortsatte den gylne stranda videre i en bue. Bak hotellet lå lagunen og mangrovejungelen. Utenfor lå havet, som skylte inn i krappe bølger.
Hotellet hadde alt du kunne ønske deg. En stor restaurant uten vinduer. Svømmebasseng. Ekorn i trærne og digre iguaner som snek seg rundt på gresset når ingen farer truet dem.
Pluss kanoer til fritt utlån. Om dagen lekte jeg badeferie så godt jeg kunne, og når sola sank lavere padlet og dro jeg meg fram gjennom mangrovenes villnis på jakt etter den oversvømte veien. Bortsett fra de små, sølvblanke fiskene som snappet etter insekter, var jeg alene.
Du deilige backpackertilværelse
Hotellet var ikke dyrt. Men likevel. Noe luksusdyr er jeg ikke. Så da tuktuksjåføren som kjørte meg til klippetempelet Mulkirigala, viste seg å drive et enkelt backpackersted litt lenger inn på stranda, ble fristelsen for stor.
Den så akkurat passe ut. Noen enkle cabanas til utleie og en ekte strandrestaurant: med stråtak og bordene plassert rett på sanda. Og kjøkkenet i en plankebu, hvor menyen var malt rett på plankene og cappuccino var lik en kopp svart kaffe.
(– Jeg visste ikke hvordan man lager det, men jeg tror det skal være sånn, lød forklaringen.)
Cinnabar Resort. Om resort-navnet lovet mer, kunne det ikke bry meg mindre. Ferie for meg har aldri handlet om å ligge på en solseng og duppe i bassenget. Jeg vil oppleve. Og på badeferie vil jeg først og fremst kjenne saltvannet i håret og varme mot huden.
Da bookingen på «luksusstedet» var ute, tok jeg ryggsekken og flyttet.
Bølgene på Sri Lanka
Kamal og Amila var fra Hikkawadu på Sri Lankas vestkyst. Hit til Tangalle hadde de flyttet ene og alene fordi Kamal hadde fått kjøpt strandtomt her.
Her på sørkysten var strandtomtene billigere. Selvfølgelig også fordi turistene var færre – de fleste som reiser til Sri Lanka for en badeferie, holder seg tross alt nær Colombo og flyplassen.
Her hadde de jobbet. Bygd hytter og restaurant, og fått hele greia opp å stå alene. Det var en slags drøm, selv om surfebrettet måtte legges på hylla. Alt som var igjen av surferne nå, var bildet i tuktuken.
– Hikkawadu er perfekt for surfing. Her er det ikke mulig. Det er altfor mange klipper på stranda. Du ser bare noen av dem. Men må alltid spørre noen lokalkjente, selv om du «bare» skal bade, forklarte Amila.
Det kan altså være en slags advarsel: Skal du bade i Sri Lanka, bør du så å si alltid spørre før du kaster deg uti. Bølgene i Det indiske hav er nemlig de rene bodybuildere, også ved de fleste strandstedene langs vestkysten.
Meningen med badeferie
En kveld dro jeg til Rekawa Beach for å se skilpaddene legge egg på stranda. De er den lokale turistattraksjonen: digre skygger som sleper seg rykkvis gjennom sanda før de graver seg ned. Vosj-vosj!
Tre kjempeskilpadder kom den kvelden. Men jeg så nesten ingenting. For ikke å forstyrre de fredede skapningene, er lommelykter strengt forbudt. Alt som skimtes, var skyggene, Melkeveien og de hvite bølgene.
Bortsett fra skilpaddene og utflukten til Mulkirigala var Tangalle helt perfekt for å rendyrke badeferien. Byen Tangalle hadde ingenting som trakk. Stranda og vannet var derimot helt topp.
Dermed hadde selv jeg ro i rumpa til å dyrke boka, solkremen og badeshortsen.
Og om kvelden kunne jeg lyse etter krabber i strandkanten med hodelykta. Det var tusenvis av dem!
Hvis jeg kjedet meg, kunne jeg prate med «hotellets» to andre gjester: Erich og Doktoren. De så ut som løytnanten og majoren i 91 Stomperud, Erich brunbarket og atletisk, og Doktoren en liten mann med kulehode og kulemage. De var aldri på stranda eller i vannet. Aldri på sightseeing. Uansett når på døgnet det var, satt de som limt fast til hver sin plaststol og pratet om livet og om reiser. Erich hadde mest å fortelle; han hadde utforsket ørkenen i Sudan og backpacket Etiopia, og nå nøt han dagdriveriet og sine egne lange utlegninger.
– Sudan er fantastisk. Pyramidene i Egypt er større, men i Sudan er du helt alene blant dem. Bla-bla-bla, doserte han.
Og dagene gikk. Bølgene vasket. Sola steg rundt i sin faste bue. Og hadde jeg ikke dratt videre, kunne jeg gjerne ha vært der ennå.
Liker du litt annerledes reisetips? Lik Det vonde liv på Facebook!