REISE TIL: PIRAN, SLOVENIA
Jeg har aldri vært noen Anne Grete Preus-fan, men hun hadde et poeng: Av og til er 47 kilometer nok.
Så kort er nemlig Slovenias kystlinje – under en 2000-del av den norske. Likevel har det pocketbok-store landet en skikkelig (og jeg mener skikkelig) nydelig kystby.
Perfekte Piran
Piran er ikke akkurat noen hemmelighet. Den venetianske middelalderbyen har prominent plass på alle Slovenia-lister jeg har kommet over.
Også Instagrams algoritmer har definert den som ett av tre–fire steder å se i det lille landet: Dronefotoer av gamlebyen som stikker som en klo ut fra kysten, den perfekte venetianske havna med en høyreist åsrygg i bakgrunnen; Piran ser ut som en million euro.
Da vi endelig snek bilen mellom fotgjengerne på den trange havnepromenaden – egentlig kaia belagt med asfalt – var Instagram-feeden likevel bare en blek avskygning. Denne byen var vakker!
Leiligheten* vår lå så perfekt til at jeg nesten fikk dårlig samvittighet. Var vi kongelige? Eller hadde flyet vært en tidsmaskin tilbake til et århundre da selv vanlige dødelige kunne bo rett over havna i en ferieby langs Middelhavet?
* Lenken er en affiliate-lenke som gir meg en liten andel av et eventuelt salg, og støtter dermed driften av denne bloggen. Prisen du betaler blir ikke påvirket – og lenken er valgt fordi jeg faktisk mener at det er et godt tips.
Les også mine tips til stedene du bør se i Slovenia!
Slovenias kystskatt
Piran ble en bosetning da Romerrikets fall ga slavere og avarer økt vågemot – og den romerske befolkningen søkte seg til øyer, halvøyer og åstopper som var lette å forsvare.
I 1283 ble byen innlemmet i den venetianske republikken, som styrte byen gjennom pest, piratraid og invasjoner helt til Napoleon med sin hær gjorde ende på kanalbyens imperium i 1797.
I dag har behovet for beskyttelse blitt et salgsargument. Piran er som et perfekt postkort: En tett neve av hus og smug du knapt kan kjøre en mopedbil gjennom, i en freidig torn ut i Adriaterhavet – med en krenelert bymur over høyderyggen i bakkant og fyrtårnet Punta på pynten.
Vårt første møte var ikke mindre vakkert: Sola skinte da vi fulgte havnepromenaden inn til den venetianske havna. Fra utstikkeren åpnet det seg et perfekt syn av Tartinijev trg og St. Georg-katedralen hvis klokketårn stakk som et spisst stearinlys opp over hustakene.
Vakre Piran
Tartinijev trg er Pirans udiskutable hjerte, et ovalt smykke flankert av pastellfargede bygninger, og med en diger statue av byens store sønn, komponisten Giuseppe Tartini litt vest for midten.
I det nordvestre hjørnet lå plassens mest berømte palass, Benecanka, bedre kjent som «det venetianske huset». Rett bakenfor der lå den smale bakkegata Ulica IX. korpusa.
Opp den kom vi til byens desidert høyeste bygning: Kirketårnet til den ellers nokså anonyme St. Georg-kirka er en kopi av Markustårnet i Venezia, nedskalert til det fortsatt ruvende 46,45 meter over gamlebyens trolig høyeste punkt. 146 trinn senere hadde vi erobret Pirans garantert flotteste utsikt.
Herfra gikk det bare én vei: Nedover.
Gangstien Pusterla holdt oss beskyttet mot havet av en lav mur der vi gikk ned til Pirans strand – en smal kile av skarpe småsteiner. Heldigvis var uteserveringene langs Plaža Piran langt hyggeligere.
Etter en Aperol spritz i sola mens vi så langt mer fornuftige mennesker bade fra trappene, fulgte vi sjøen rundt pynten. Sør for pynten fulgte en endeløs rekke av restauranter strandpromenaden.
Les flere tips til reisemål langs Middelhavet!
Pirans hemmeligheter
Pirans aller beste eventyr lå innenfor fremre rekke. Der, midt inne i nettet av halvmørke smug, lå byens eldste piazza, Trg 1. maja.
Det nesten-rektangulære torget var beskjedent å se til. Men langs vestre endevegg skjulte plantekassene hull-i-veggen-restauranten Fritolin Pri Cantini. De håndskrevne menyene på hver side av luka listet opp flere retter, men her er det én som gjelder. Stedets friterte akkarringer er perfekte!
Neste kveld, akkurat i tide før Pirans brosteinsmug ble omgjort til bekker, fikk vi bord på torgets andre gastronomiske høydepunkt: Rostelin, hvor vi spiste helt eventyrlig pasta mens regnet høljet utenfor.
Det – og butikken Nika’s Tiny House – var Pirans alle beste hemmeligheter, de små stedene som gjør en vakker middelhavsby til noe mer enn bare vakker.
Nika lager bittesmå miniatyrhus av keramikk og drivved, små kunstverk du kan beundre i timesvis. I tillegg står hun bak den kuleste postkortideen jeg har kommet over.
En nesten-italiensk postkortby
Nika ga oss en liten bunke kort med en akvarell av byen – uten vinduer eller dører. Deretter ble vi sendt på skattejakt for å ferdigstille postkortet selv.
Stempelholdere med blekk og blystempel var plassert ut på tre steder i byen: St. Georg-kirka, Tartinis fødehjem på nordsida av Tartinijev trg og det maritime museet langshavna.
Det ga en slags sightseeing med en ekstra mening, som en slags reiserute til severdighetene du kanskje bør se i Piran – men som selve gatene, sjøen og de mange trekkplastrene rundt byen likevel gjorde at vi ikke gadd. (Bortsett fra kirketårnet, utsikten derfra er et must.)
Byen hadde den forfalne elegansen til en fordums storhet.
Rundt 1900 var byen en middelsstor by i Habsburg-imperiet, selv om byen allerede da hadde tapt litt av glansen til fordel for Trieste et par mil lenger nord.
Den var liksom østerisk-ungarsk, men strengt tatt ikke. Fire av fem av de 15.000 innbyggere var italienere. Det var med andre ord ingen kulturkollisjon da Italia styrte Piran (og resten av Istria) fram til Jugoslavia ble dannet. Ingen tilfeldighet at pastaen på Rostelin var 100 prosent al dente, at gelatoen var deilig kremet – og at vi digget byen.
Les også om kaffehovedstaden Trieste!
Se kart over de viktigste tingene å se og gjøre i Piran nedenfor bildet.
