REISE TIL: SEGURA, PORTUGAL

Jeg hadde starten på artikkelen klar i hodet lenge før jeg så mye som reiste til Segura, en liten landsby helt innerst i Portugal, nesten klemt inn mot spanskegrensa.

Jeg skulle skrive om kirketårnet og utsikten. Om fluene som danset som prikker gjennom lufta. Om hanen som brisket seg før den åpnet nebbet og gapte. Om sauene som drev rundt på de grønne engene som bomullsdotter, og bjellene som av og til blinket når sollyset traff dem. Jeg skulle skrive om repet som styrte kirkeklokkene, og hvordan vibrasjonene fylte hele kroppen da klokkeren trakk i det så hammeren traff metallet.

Men jeg skulle ikke nevne en lyd.

Også tittelen hadde jeg klar: Klokkeren ringer for deg.

Den døve mannen og larmen

For klokkeren som historien skulle handle om, Arturo, var døv. Av de hundreognoenogsøtti innbyggerne i Segura – landsbyen i Castelo Branca-regionen talte over 1200 sjeler så sent som i 1950 – var han den eneste som ikke kunne høre kirkeklokkene. Enda det var han som slo i dem.

Det var min svenske venninne Jessica som fortalte meg om ham. På veggen i leiligheten hennes i Göteborg hang et fotografi av en smilende gubbe i et klokketårn, et bilde som strålte av livsglede i sort-hvitt. «Hvem er han?» spurte jeg. Og slik fikk jeg høre om klokkeren i den portugisiske landsbyen hvor Jessicas kjæreste Kristian hadde sine aner.

I flere år gikk jeg og dagdrømte om den historien. Langt ute i Portugals glemmeland hadde altså en helt vanlig mann overvunnet kroppens begrensninger, flere årtier før Lars Monsen og «Ingen grenser».

Da klokka klang

Hvordan hadde det gått til? Hva drev ham? Var han et symbol på uselvisk innsats eller tilfeldighetenes spill? Hvordan forestilte han seg at kirkeklokkene lød? Og hva betød de for ham?

Vi hørende vet alle hvordan hjembyens klokkeklang høres ut, og vi vet at tonen fra hver enkelt kirke varierer. Noen steder er den myk, lokkende, mens andre steder, som i Erice på Sicilia, føler i hvert fall jeg at klokkene løper svovelpredikantens ærend og truer med tukt og dommedag hvis du ikke sporenstreks faller i bønn.

Hva tenkte min klokker om sine jernbjeller?

Å snakke med de døve

Da jeg endelig lette meg fram til Segura på kartet og satte meg i leiebilen dit, hadde spørsmålene stablet seg opp i hodet mitt gjennom år.

Men hvordan snakker du med en døv, når du ikke engang taler språket i landet der han bor – og slettes ikke mestrer døvespråket?

I passasjersetet lå svaret: Et ark med maskinskrevne spørsmål, velvilligst oversatt for meg på turistkontoret i Castelo Branca.

Nå gjenstod det bare å finne Arturo.

I landsbyen Segura

Det var en nydelig dag i det vanligvis solbrente innlandet i Portugal. Gul vårsol, blå himmel, grønt gress.

Segura var en liten klump hvitkalkede hus og et kirkespir på en ås til venstre for hovedveien. Det var en stille landsby, med et par smale brosteinsgater og slumrende bikkjer i skyggene.

Arturo satt, som jeg tenkte, på en benk utenfor kirken sammen med et par andre gamle gubber.

Snart satt vi på byens eneste kafé, med tre grove trebord og kjøleskap foran disken; jeg med en brus, han med en penn og et ark med mine intrikate spørsmål fra turistkontoret.

Etter fem minutter var han halvveis på det første, om hans fulle navn. «a-r-T-u-R-o». Han skrev ikke, han tegnet bokstavene. Da slo det meg at skolegangen for døve neppe var et prioritert område under diktatoren Salazar. Og at frasen om at det ikke fins problemer bare utfordringer, er sludder.

For øvrig hadde visst Arturo pensjonert seg fordi knærne ikke lenger ville bære ham opp stigene i tårnet. Nå ble kirkeklokkene i Segura styrt automatisk.

Jeg tok en runde til gjennom landsbyen. Vandret en tur langs stiene i utkanten. Det var en nydelig vårdag. Gul sol, skyfri himmel, fluene summet og sauene brekte, inne i landsbyen bjeffet en hund. Så kjørte jeg tilbake til Castelo Branca.

Der sluttet jakten på historien. Men på en søppelfylling et sted kan du finne et tettskrevet ark med spørsmål om klokker og døve ører.

Les også om landsbyene Monsanto og Castelo de Vide i samme del av Portugal.

Lik Det vonde liv på Facebook!