REISE TIL: ZADAR, KROATIA
En mann sto i båten sin, klar til å skysse meg over til Zadars gamleby på aller beste måte: I robåt. Han var en av den kroatiske byens båtmenn, barkajoli, og jobben var like enkel som den var nyttig.
Stående i sin lille trebåt skåtet han tvers over havna med inntil 10 passasjerer om bord. Ikke var det dyrt heller. 5 kuna (6–7 kroner) kostet det.
Adriaterhavsbyens barkajoli er nemlig ingen turistgimmick. Båtmennene har fraktet folk til gamlebyen i 800 år, altså siden den gang en vollgrav faktisk gjorde gamlebyen til en øy, og ikke bare en halvøy som i dag.
Dermed falt min hypotese om at tradisjonen – en slags fattigmanns svar på Venezias gondoler – var et utslag av byens venetianske fortid. Venezia hadde riktignok hersket også over Zadar i nesten 400 år før Napoleon kastet ut kanalfolket. Men yrket som båtmann hadde gått i arv fra far til sønn siden lenge før det.
Den prisvinnende byen
Robåter er en stilig form for kollektivtrafikk uansett hvor i verden du er. Når du er i Kroatia, i landets tredje største middelhavsby, føles den smått utrolig.
Da jeg oppdaget at Zadar ble kåret til Europas beste destinasjon i 2016, løp tegnsettinga til min indre stemme likevel løpsk. «Zadar!?!?»
Men navnet stemte. Prisvinneren var ikke en ukjent navnebror. Det var den kroatiske kystbyen jeg hadde besøkt, uten egentlig å finne hverken storhet eller overdreven sjarme. I mine øyne var byen hyggelig nok og fin nok, den. Den var også mye mindre full av turister enn Split og Dubrovnik. Men Europas beste? Sånn hadde jeg aldri tenkt om den. Virkelig ikke.
Kule Zadar
Aftenpostens tittel om «Kroatias kuleste by», kunne jeg derimot forstå. For var det én ting Zadar var, i tillegg til sol og Middelhavet, uterestauranter og ferie, var det nettopp kul.
I Havorgelet og Solhilsenen hadde byen to av Europas underligste og mest oppfinnsomme attraksjoner. Havorgelet er som navnet antyder et slags musikkinstrument, med bølgeskvulpet selv som musiker, lagd av arkitekten Nikola Bašić. Musikken ville neppe fått mange strømminger på Spotify, den ustoppelige konserten føltes likevel som en helt essensiell opplevelse i Zadar.
Solhilsenen like bortenfor var et helt lyssystem av solcelledrevne lysplater nedfelt i hellene, utformet av samme mann, og omtrent like kul (og bare litt mindre merkelig).
Les mer om den fantastiske gamlebyen i Split her!
Gamlebyen i Zzzzz…
Tre unike attraksjoner i en by med 75.000 innbyggere og historie helt tilbake til 7. århundre f.Kr, som attpåtil har tre nasjonalparker og flere sjarmerende øyer i nærheten? Jeg innser at det ikke høres ille ut.
Så var da heller ikke Zadar ille. Jeg syntes bare den var litt, tja… Den engelske bruken av ordet also-rans – listefyll – beskriver det egentlig. Når jeg sammenlignet den med Dubrovnik, Split, Trieste, Venezia, Bari, Palermo – lista kunne fortsatt i et halvt innlegg – ble hele Zadar enkelt og greit litt Zzzzz.
Mine tre toppseverdigheter var tross alt ekstremt fort unnagjort. Og selv om kroatene har søkt om verdensarvstatus for gamlebyen, som hadde både uterestauranter og fredelige gågater, ble den for meg forglemmelig.
Fin den, altså. Men ikke noe spesielt. Selv med sine venetianske fasader blandet inn i smugene, et romersk forum, den førromanske Sankt Donatus-kirka, en romansk katedral, og fire byporter, så jeg lite der som virkelig imponerte.
Forklaringen lå i den nære historien. Mellom 2. november 1943 og 31. oktober året etter ble byen nesten jevnet med jorda av allierte bombefly. Rundt 80 prosent av bygningene ble ødelagt, noe som ga Zadar tilnavnet «Adriaterhavets Dresden». Mens Dresden ble gjenoppbygd, nøyde Titos Jugoslavia seg med å gjenskape kirkene, slik at gamlebyen ble stående med et romersk gatenett fylt av stort sett intetsigende hus.
Les også om gjenoppbyggingen av en annen ruinby, Warszawa!
Hva ligger bak en kåring?
At gamlebyen derfor neppe var blant Europas 200 fineste, hindret altså ikke folk fra å stemme fram Zadar – blant alle andre reisemål. For meg er det fortsatt uforståelig.
Det er ikke alltid jeg er enig med folk, men som regel skjønner jeg dem likevel. Jeg skjønner at folk har feriehus ved Alicante, reiser til Barcelona om igjen og om igjen, og at noen synes Napoli bare er skummel, skitten og støyete.
Zadars tittel havner derimot på lista over ting jeg virkelig ikke fatter. Sammen med fenomener som at Plumbo har vunnet Spellemannprisen og at flere reiser til Riga enn til Tallinn.
Da jeg så navnet på lista over tidligere vinnere, kunne jeg derfor ikke dy meg. Jeg syntes det luktet fisk lang vei, surströmming og hákarl, og sendte en epost til kåringas pressekontor.
De bedyret at vinnerne stemmes fra på nett, og at Zadar ikke hadde brukt en krone på å markedsføre sitt kandidatur da de vant.
Det beviser selvfølgelig ikke at Zadar var kontinentets beste reisemål for fire år siden. Demokratiske avstemminger som kun et fåtall av de stemmeberettigede har hørt om, kan tross alt gi de merkeligste utslag. (Jamfør nesten alle vinnerne av verdens sju nye naturlige underverk – der statsansatte hos en av vinnerne, øya Jeju i Sør-Korea, ringte inn stemmer for over 150 millioner kroner.)
Nå er avstemminga i gang igjen. Hvis du forter deg, rekker du så vidt å avlegge stemme selv. Eller du kan gjøre som meg: Å la tilfeldighetene og mobiliseringene gå sin skjeve gang, og potensielt riste på hodet av resultatet etterpå.