REISE TIL: YANGON, MYANMAR (BURMA)

Jeg fikk øye på ham i en av gatene øst for Sule-pagodaen: En høy knokkel av en mann med kinnbein skarpe som kniver, som gikk og bar en merkelig innretning over skulderen.

– Hva er han, spurte jeg guiden min, May Thit Lwin. Vi var på jakt etter arbeiderne i Myanmars utdøende yrker for Magasinet Reiselyst.

– Jeg vet ikke, svarte hun.

– Han vil jeg prate med.

En hjemmesnekret slipemaskin

Mannen het Saw Win. Og maskinen over skulderen var en knivsliper, forklarte han. Den slags har jeg sett siden barndommen; på Glesnes sto slipesteinen i kjelleren, og onkel var den eneste som greide å få eggene hvasse med den.

Skaberakket Saw Win gikk og slepte på, var av et helt annet patent. Her ble slipesteinen drevet av et oppsiktsvekkende system av pedalene, kjedet og kranken fra en sykkel som motor, og et symaskinhjul bak steinen. En trekantet treramme holdt det hele sammen.

Hver morgen tok han maskina med seg på bussen inn til Yangon, og begynte å vandre gatelangs mens han kauket: «Kniver slipes! Kniver slipes!» som en torghandler.

Når han fikk en kunde, satte han mekanismen ned på fortauet og seg selv på en liten skammel, og tråkket i vei som om det var en ergometersykkel.

For tjenesten krevde han 500 kyat (rundt tre kroner). Med mindre kniven var stor, da. Da kunne han ta det dobbelte. Men kundene? De var ikke lenger så mange.

Les også om mennene som banker gull i Mandalay!

Ikke bare i Myanmar

• 

• 

– På en dag får jeg gjerne fem-seks kunder. Tidligere hadde jeg i hvert fall det dobbelte, sa han.

Han hadde laget slipesteinen selv, i 1976, den gang burmesernes kniver var håndverksprodukter. Nå hadde billige importkniver fra Kina flommet inn på markedene også her. Bruk og kast hadde overtatt for skjerping av butte egger.

Saw Win var den første og trolig siste skjærsliperen jeg har sett. En gang var det imidlertid et normalt yrke, også her til lands. Edvard Munch tegnet en, Jens Book-Jenssen sang om en, og i Telemark het det seg ifølge Wikipedia at eggen ble god hvis knivsliperen fikk kaffe mens han arbeidet, men enda bedre om han fikk en kopp melk eller aller helst litt akevitt.

Ifølge Wikipedia fantes det omreisende skjærslipere i Norge fram til 1970-tallet.

Les mine reisetips og anbefalte reiserute i Myanmar!

Yrkene som forsvinner

Takket være fattigdommen og årene med militærdiktatur har Yangon fungert som et slags museum over utdøende yrker: Telefonutleiere, maskinskrivere og ørevaskere med bord på gata, richshaw-syklister. Og knivslipere.

Les flere blogginnlegg om dagliglivet reiseguidene aldri nevner.

Nå var yrket på vei mot historien også her. Saw Win kunne fortelle at han var den siste.

– Det er bare noen få år siden vi var tre. En av dem døde, og én har funnet en annen jobb, forklarte han. Selv håpet han å holde ut lenge nok til at ungene fikk seg en utdannelse. Men med ham ville det ta stopp. Ingen ville overta. Det var han sikker på.

– Det er et hardt liv. Du går og går. Og betalingen er dårlig. Ingen har lyst til å gjøre dette lenger, fastslo han.

Det hørtes ut som en troverdig spådom. Men kanskje går han der ennå, og kauker «Kniver slipes!» Da er det nesten sånn at du bør forte deg å kjøpe en kniv, bare for å se en fagmann tråkke til.

Lik Det vonde liv på Facebook!