Warszawa: Beviset på at alt kan repareres

REISE TIL: WARSZAWA, POLEN

Det første jeg tenkte på da jeg så nyhetene om at Notre-Dame brant, var selvfølgelig Paris. Men så begynte jeg å tenke på Warszawa.

Ikke fordi komponisten Frédéric Chopin bodde der før han slo seg ned i Paris. Men fordi den polske hovedstaden trolig er verdens beste bevis på den gamle Jokke & Valentinerne-tittelen «Alt kan repareres».

Måten Warszawa ble bygd opp igjen etter andre verdenskrig, er så bemerkelsesverdig at UNESCO faktisk har belønnet gamlebyen med verdensarvstatus – enda så godt som ingen bygg er fra før 1945.

Den perfekte gamlebyen

Grus fra sammenraste bygninger ble brukt til å lage nye murstein etter krigen. Resultatet er slettes ikke så verst…

Da jeg tuslet rundt i gamlebyens brosteinsgater, var det ingenting som minnet om ødeleggelse. Hver brostein og hver bueportal så ut som at den hadde vært der i århundrer.

Gatelyktene var gammeldagse. Skiltene var gammeldagse. Vinduene var smårutete, og fasadene hadde utsmykninger og murpuss i et helt fargekart av farger.

Warszawa ble Polens hovedstad i 1596, etter Kraków, og på begynnelsen av 1900-tallet beskrev en amerikansk diplomat den som «en av de vakreste hovedstedene i Europa». Arkitekturen var en blanding av gotikk, renessanse, barokk, rokokko og nyklassisisme.

Slik fremsto den også der jeg gikk rundt og hørte kloppeti-klopp-en til hestevogner og trekkspillmusikk. Enda det egentlig ikke skulle ha vært mulig.

For da min far ennå ikke hadde begynt å ro, var alt bare en ruinhaug.

Å legge en by i grus

Allerede før krigen skal Hitler-Tyskland ha hatt planer om å rasere Warszawa for å bygge den idelle tyske provinsby. Pabst-planen ga plass til 130.000 innbyggere – kun tyskere – vest for Vistula og en arbeidsleir med 80.000 polakker på motsatt side av elva. Resten av byens 1,3 millioner innbyggere sa planen ingenting om.

Byen ble bombet i 1939, men senere tok krigens logikk over. Drap og utryddelse ble viktigere enn fantasiene om tyske idealbyer.

Etter warszawaoppstanden i august 1944 kom Warszawa igjen på agendaen til nazilederne. De begynte å ødelegge byen, med en iver og planmessighet som bare tyskere kan.

«Byen må forsvinne fullstendig fra jordas overflate og kun tjene som et transportknutepunkt for Wehrmacht. Ingen stein skal stå igjen. Hver bygning skal raseres ned til sitt fundament,» sa Heinrich Himmler til SS-offiserene et par måneder senere.

Kjenner du det igjen fra bildene lenger oppe? Dette er markedstorget i 1945. Foto: Wikipedia

Da Warszawa endelig ble befridd vinteren etter, var 90 prosent av byens historiske bygninger og 72 prosent av bolighusene ødelagt.

Gjenoppbyggingen av Warszawa

Det var altså fra denne grushaugen byen jeg gikk rundt i, gjenoppsto. Hele byen hjalp til. Selv om profesjonelle sto bak det meste av byggingen, måtte også vanlige innbyggere hjelpe til å rydde. Ofte fant de lik i steinhaugene.

Bygningselementer som sto igjen, ble selvsagt tatt i bruk. Foto: Wikipedia

Men varsovierne ga ikke opp. De levde og åndet gjenoppbygging (en filosof hevdet at hver og en av dem inhalerte fire mursteiner i året). Bygning for bygning ble byen reist slik den en gang hadde stått.

Men ikke slik den hadde stått i 1944, eller 39, for den saks skyld.

Fasiten for hvordan Warszawas gamleby skulle se ut, ble satt til slutten av 1700-tallet. Da hadde nemlig maleren Bernando Bellotto malt 22 detaljerte vedute – gatescener av byen. Ellers tok de dokumenter og hukommelsen til hjelp.

Midt på 1960-tallet anså polakkene gjenoppbyggingen som ferdig. Alt var ikke gjenreist til fordums prakt. Men nok til at en vandretur i Warszawas gamleby slettes ikke får deg til å tenke på ødeleggelse, men kontinuitet.

Så da må vel franskmennene klare å restaurere Notre-Dame.

Les også om en annen by som ble rekonstruert, Saint-Malo i Frankrike!

Lik Det vonde liv på Facebook!

Legg inn en kommentar

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.