REISE TIL: PIETRAPERTOSA, BASILICATA, ITALIA

Your Italy and our Italia is not the same thing, skriver Beppe Severgnini i sin “insiderguide” til italienernes tanker, La Bella Figura ^(*). Og jeg skal ikke nekte. Men på ett punkt tror jeg gli italiani og våre forestillingers italienere møtes, i hvert fall slik jeg tolker Severgnini: De er unntaksmennesker. Av og til med negativt fortegn, men min erfaring er at unntaket som oftest heller gir utslag i storsinn og hjelpsomhet.

Nordmenn – og svensker, engelskmenn, og tyskere, dansker, nederlendere, amerikanere og hva de nå er – drømmer om å møte denne smittende hjerteligheten blant Toscanas bølgende åser med vinranker og sypresser. Og det kan de sikkert gjøre. Av og til. Men velkomsten har det gjerne med å bli litt mindre overstrømmende når den gjentas, gjentas, og gjentas, med nordmenn, tyskere, svensker… Som turist blir du ikke lenger noe særlig til unntak.

Da er det bedre i Sør-Italia. Ikke bedre som i mildere landskap, rikere kunst og vakrere byer. For sypresser i pastellfarget morgenlys får du dra til ditt Toscana.

Men bedre som i mer hjertelig. Med mer tid til å gjøre alle unntakene som Italia er bygd opp av. (Og mindre penger; formelen tid=penger bør nok skrives om også her: tid≠penger – jo mindre penger, jo mer tid.)

Landsbyen blant klippene

Som i Pietrapertosa, en by med 1342 innbyggere på 1088 m.o.h. i Basilicata, en av Italias fattigste regioner.

Fra motorveien så jeg bare fjellene i Dolomiti Lucane, på avstand liknet de et forhekset søylediagram. Da jeg hadde svinget meg opp alle hårnålssvingene, så jeg at de steile dolomittene var Pietrapertosa, byen klamret seg så tett til fjellet at klippene nærmest dannet husenes fjerde vegg.

Hit kommer ikke mange turister. Og kanskje nettopp derfor ble jeg tatt imot med åpne armer.

Les også om fjellandsbyen som ble et hotell!

Å finne et hotell i en liten italiensk landsby

Det føltes som at jeg hadde hilst på halve byen da jeg endelig hadde fått sjekket inn – ikke på stedets albergo diffuso, Le Costellazioni, som jeg hadde planlagt, men den historien er altfor lang.

Det får holde med å fortelle at jeg da hadde sittet på plaststol hos den firskårne tobakkshandleren mens han hadde ringt og tilkalt postmannen Alberto som drev Le Costellazioni i kooperativ med de andre huseeierne, men Alberto kunne ikke hjelpe for hotellet var stengt, husene sto kalde og dette var i mars på over 1000 meters høyde.

Men ikke for det: Alberto hadde igjen ringte til lærerinnen Teresa, for Teresa har et hus. Etter ti minutter kom også hun til den lille kiosken der vi ventet, og ledet an til et hus med hele fem senger, to stuer, bad, kjøkken og Chopin i CD-spilleren. 30 euro kostet det for en natt.

Les også om utrolige Matera lenger øst i Basilicata!

Invitasjonen til lunsj

Etterpå kjørte Alberto meg rundt og viser meg sentrum. Så spiste jeg middag.

På vei hjem gikk jeg forbi Zamby’s Bar. Den var usedvanlig folksom til å være søndag kveld i en by med drøye 1300 innbyggere. Nysgjerrigheten drev meg inn.

– I nord jobber de, her drikker vi. Her er det ikke jobber uansett, sa Domenico, en av mennene jeg traff ved bardisken.  Vi hadde gått utenfor siden kameraten Aldo hadde med seg hunden sin, en diger schäfer på 18 måneder.

– I morgen skal du ikke spise lunsj på restaurant. Du skal spise hos meg, inviterte Aldo meg.

Han var murer, men i morgen mandag skulle han ta han fri.

– Langhelg, fleipet han.

Her finner du flere reisetips i Sør-Italia!

Pietrapertosa i mars

Neste morgen lå det snødryss på fjellene i vest og sør. Jeg ruslet rundt i byen, på kryss og tvers i labyrintene av trapper og portaler. Mange hus sto forlatt, andre steder hørtes klukking fra høns innenfor nettingen i små tilbygg. Det luktet rå ved, syditaliensk vinterlukt.

Ikke mye hadde skjedd i Pietrapertosa. Den normanniske borgen hadde vært stengt for restaurering i årevis, klosteret var stengt. Men ytterst en pynt har de i hvert fall fått laget Volo dell’ Angelo: en zipline til nabobyen (!) Castelmezzano, en nesten like dramatisk beliggende husklynge som også er medlem av foreningen for Italias vakreste landsbyer.

Ziplinen var stengt for vinteren (i år åpner den 1. mai), men Pietrapertosa holdt for meg. Byen og fjellet. Bergtaggene var jeksler i bestefars munn, med hull i tanngarden, og hullene var fylt med hus. Tre steder brøt bebyggelsen gjennom klippeveggen, og trappene møttes av veistumper på baksiden.

Skoene var våte da jeg åpnet døra til Zamby’s Bar, føttene kalde. Aldo satt ved et bord og spilte kort. Jeg preiket med en mann og hans gamle far mens jeg drakk kaffe ved bardisken.

Lunsj hos Aldo

Så kom Aldo. Han kjøpte prosecco til oss, og nektet å la meg betale.

– Her i sør er vi gjestfrie, sa han og skjenket opp igjen.

Etter tre–fire glass gikk vi hjem til ham. Han bodde hjemme hos foreldrene, i et hus maks 30 meter fra piazzaen. Han var 37 år og hadde ti søsken. Noen bodde utenlands, én i Sveits og giftet seg her i august året før. Vi bladde i bryllupsalbumet, som viste en ferm dame og en spinkel sveitser. Aldos mor (72) styrte på kjøkkenet, faren (83) satt ved vinduet.

– Hva vil du spise? Pasta? spurte Aldo.

Det var vanskelig å svare. Dette er ikke noen à la carte-restarurant, prøvde jeg meg. Men neida. Å joda.

Aldo og moren satte salami, ost, baconterninger, tørkede svarte oliven, to typer pølser, saltet og krydret bacon, pizza margherita og pizza bianco (tykke som blingser, tynn restaurantpizza er noe søl, mente Aldo) og brød på bordet. Aldo poppet opp plastkorken på en flaske hjemmelagd vin, mens moren stakk aluminumspakkede pølser i glørne foran ovnen og la pecorinoost på en rist over varmen.

Les også om min hjemme-hos-lunsj på øya Ponza!

Vi gomlet glohet, krydret pølse og smeltet geitost og skylte det ned med pizza, brød og rødvin. Nam!

– Sånn spiser man ikke på restaurant, gliste Aldo.

Vi var stappmette da Vito kommer på besøk. Vito er lærer, men om somrene og i helgene drev han Volo dell’ Angelo. Vi drakk grappa og kaffe, så gikk vi ut.

Borgen i Pietrapertosa

Det hadde blitt tåke, men vi fortsatte med vår plan. De to ville vise meg borgen. Den var riktignok stengt, også for dem, men pyttsann. Hva gjør man ikke for gjester? Vi klyøv over anleggsgjerdene, klatrte opp stillaser og balanserte opp steintrapper som normannerne en gang hugget rett inn i berget. Av og til skimtet jeg landsbyens brunoransje takstein 200 meter rett nedenfor. Grappa, rødvin og musserende svaiet i beina, men det gikk. Ingen ramlet utfor. Ingen så stort heller, men det gjorde ikke så mye.

For jeg skal jo tilbake? Jeg satser på å bli et velkomment unntak også andre gang jeg kommer på besøk.

Lik Det vonde liv på Facebook!

^(*) Lenkene går til Ark som gir meg en liten provisjon av et eventuelt salg.