REISE TIL: MARTINA FRANCA, ITALIA
Martina Franca er neppe den første byen du drømmer om når du tenker på Puglia. Ikke den andre, heller, for den saks skyld. Til det tar Instagram-favorittene Alberobello, Polignano a Mare og Locorotondo for mye oppmerksomhet – og det bare i Valle d’Itria.
Et av de beste reisetipsene er imidlertid å ikke se seg blind på Instagram.
I stedet bør du følge Det vonde livs råd og stikke innom Martina Franca når du besøker Puglia.
Les alt du må vite om ferie i Puglia her!
Den lille, store barokkbyen
Inngangen til byen var forsøksvis storslått, og noe helt annet enn i de mer kjente men mindre byene i resten av dalen.
Innenfor Piazza XX Settembre raget Porta Santo Stefano i barokk liksomstorhet. Innenfor ventet den trekantede Piazza Roma og Palazzo Ducale.
Kunstkritikeren Cesare Brandi lot seg ikke imponere av den pompøse innfallsporten. I boka «Pellegrino di Puglia» fra 1960 mente han at velkomsten var uforholdsmessig: Piazzaen drømte om Roma mens de smale gatene bakenfor drømte om Napoli.
Da han likevel fortsatte nedover Via Vittorio Emanuele, som bukter seg liksomrett som en barnestrek innover i gamlebyen, fikk pipa raskt en annen lyd. Nå elsket han byens uanstrengte barokksjarm:
«Uansett hvor man snudde seg (…) møtte man på små balkonger og lysholdere, (…) fullstendig løst, kan man si, i triller og rokokko-appoggiaturer,» skrev han.
En fantastisk piazza
Sjarmen og de hviskende barokkdetaljene var like lett å like nå, da vi trasket i sikksakk mellom butikkene ned hovedgata.
Den minnet om en steinlagt kjerrevei, smal og buktende – omgitt av beskjedne murvegger, -rosetter og -skjell i stedet for grønne enger.
Så kom vi ned til trekanten Piazza Plebiscito med soluret på Torre dell’Orologio og den staselige Basilica di San Martino.
Selve eggekremen i skolebrødet ventet likevel rett nedenfor den traktformede piazzaen: Der lå Piazza Maria Immacolata, en halvsirkelformet plass som gjorde at alt annet i byen fortonet seg som et venteværelse.
Hvor skulle du rette blikket – eller kameraet? Mot portikoen med 13 buer som omkranset sirkelformen? Eller gjennom åpningen mot naboplassen der basilikaen lokket med sine utsmykninger?
Løsningen ble å spise is og suge til seg synet av begge deler.
Les også om nabobyen Cisternino!
Martina Franca og kirkene
Nå var bryllupsfølget endelig ferdig fotografert på Piazza Plebiscito og blomstene båret ut av kirka. Det var tid for å sjekke ut Basilica di San Martino.
Ved nærmere øyesyn var fasaden fantastisk, så full av stukk at du kunne stirre på deg kink. Kirkerommet innenfor sto ikke mye tilbake for eksteriøret. Sola strålte gjennom vinduene høyt der oppe og kastet et gyllent lys over rosettene.
Den største opplevelsen fikk vi i en langt mindre kirke. Bak en liten dør i en unnselig bygning tvers over Via Vittorio Emanuele, skjulte nemlig Chiesa del Monte Purgatorio seg. Den var knøttliten, men utrolig vakker – med rosa marmor og energiske barokkfresker. Over bakdøra lurte et gammelt pumpeorgel.
Har du sett Matera? Les alt om verdensarvbyen her!
Bakgatenes sjarm
Nå var det lunsj. Takket være Tones flytende italienskkunnskaper fant vi fram til den geniale Osteria Coco Pazzo, som ikke bare serverte god mat: Den hadde også uteservering i sola.
Så langt hadde vi holdt oss til hovedgatene. Herfra gjorde vi det motsatte av laboranten, vi gikk tvers gjennom labyrinten i bydelen La Lama.
I bakgatene viste Martina Franca sitt andre jeg. Det var et hvitkalket, mer middelaldersk jeg, fullt av smale smug som snirklet seg rundt husveggene.
På motsatt side av Via Vittorio Emanuele var bybildet det samme. Hele Martina Francas gamleby var et stort sett hvitkalket bevis på at det beste i verden ikke alltid følger rette linjer.
Det føltes altfor tidlig da vi måtte forlate Martina Franca etter nok en is på Piazza XX Settembre. Men slik er det å reise. Du kommer, du ser, du vinner – og så reiser du hjem.
Se kart over Martina Franca nedenfor bildene.
Se flere tips til flotte reisemål i Sør-Italia!
