REISE TIL: CONCA DEI MARINI, ITALIA

En tettpakket klynge med hus som stupte ned mot en bortgjemt strand. Bølgesus om natta og krystallklart badevann uten trengsel om dagen. Det er ikke ofte jeg tar ordet «perle» i mitt tastatur, men for å beskrive Marina di Conca, er det vanskelig å unngå.

For stedet som var vår base de siste fire dagene av vår ferie på Amalfikysten, var så idyllisk at du nesten kan miste vettet. I hard konkurranse med Tonnara di Scopello, Cinque Terre, Corricella på Procida, Ponza, Sperlonga – og utallige andre steder – tror jeg at det er det fineste stedet jeg har vært i Italia.

Kjendisenes skjulested

Og her bodde vi. I en lys leilighet med to luftige soverom, og fri utsikt mot både Amalfi og kysten videre og utover Salernobukta. Og den berusende følelsen av å bo her helt alene.

Jeg følte meg som en Hollywood-kjendis der jeg snuste inn måkeskrikene og den asurblå bukta. Og følelsen var ikke helt tatt ut av lufta.

Både Jacqueline Kennedy og prinsesse Margaret av England fant fram til den lille konkylien under klippene på 60-tallet. Førstnevnte ferierte egentlig i Ravello i høydene over Minori, men kjørte hver dag i sin Fiat 600 kabriolet til Conca dei Marini, for å bade og stå på vannski fra D’Urso-familiens hus nede i Marina di Conca – hvor hun også møtte det nærmeste Italia har hatt en konge i etterkrigstida, Gianni Agnelli.

Valget var enkelt å forstå. Klistret til fjellsidene rett under et 60–70 meter høyt stup, var den gamle fiskerlandsbyen så å si skjult for omverdenen.

Det er faktisk ingen overdrivelse. Jeg har vært fire ganger på Amalfikysten, og gått til fots på kystveien rett over stranda – uten engang å ane at en av Italias mest spektakulære strender skjulte seg rett der nede.

Les flere reisetips i Campania!

Trappa til herligheten

Conca dei Marini, Marina di Conca. Jeg skjønner at det kan være forvirrende.

Men nede i vår fiskerhavnlomme, nedenfor landsbyen Conca dei Marini som klatrer oppover fjellsidene ovenfor kystveien, var tilværelsen såre enkel.

Eller det vil si: Lettvint var den ikke. Airbnb-leiligheten der Esters nonna, bestemor, hadde bodd, lå midt inne i knyttneven av hvite og vaniljegule hus – drøyt 150 trappetrinn under Hotel Belvedere^*, hvor Alfredo hentet og leverte leiebilen vår når vi ringte, og bussene mellom Amalfi og Positano stoppet.

Det ga en muldyrtilværelse når bagasjen skulle bæres opp og ned. Og det beste å si om seks-pakkene med 1,5 liters vannflasker, var at de heldigvis skulle ned og ikke opp.

Men ellers var livet en deilig drøm. Våkne til bølgeskvulp og måkeskrik. Åpne skoddene så dagslyset flommet inn fra bukta. Nyte morgenkaffen på terrassen og speide opp mot dominikanerklosteret Monastero Santa Rosa på toppen av et stup med huler som sandsteingule marulkgap. Se hvordan fjellsida videre buktet i 45 graders helning, hver parallelle rygg litt lysere. Skue de hvite husene i Amalfi og det grønne fjellet østenfor Maiori. Skimte at hullet i Monte Pertuso fortsatt var åpent.

Og så gå ned gangstien og trappene under husene ned til stranda for en morgendukkert. Kunne livet være deiligere?

Historien til Conca dei Marini

Marina di Conca hadde ikke alltid vært et sted for la dolce vita. Da Esters – Rita blant venner – bestemor – fødte sine barn her, hadde nærheten til sjøen en rent praktisk betydning.

Den gang var hvert hus bebodd av fiskerfamilier. Og inntil 1965 lå Amalfikystens eneste tonnara, tunfiskslakteri, nede på stranda.

Historikerne tror at etruskerne grunnla Conca dei Marini, og at det bratte landskapet må bety at de brukte stedet til fiske. Senere overtok romerne kontrollen før landsbyen ble en støttebase for Amalfi-republikken, deretter schwaberne og angevinerne.

Noen stormakt var landsbyen likevel ikke. I 1543 greide fem tyrkiske straffedømte å plyndre hele byen. Men Conca dei Marini overlevde. Hver sommer seilte ti skip med tømmer fra Agerola ut fra havna, og på terrassene i høyden produserte bøndene johannesbrød og lagde 2000 par silkesokker i året, ifølge et manuskript fra 1650.

Nede i marinaen fikk sjømennene sitt eget kapell, Madonna della Neve, så de skulle slippe de 300 trappetrinnene opp til San Giovanni Battista-kirka nederst i landsbyen.

Og på stedet der tyrkerne hadde landet, Capo di Conca, fikk visekongen Pedro de Toledo bygd et vakttårn.

Se flere tips til reisemål langs Middelhavet!

Vårt ferieparadis

Siden da har Marina di Conca vært en trygg havn. Kun forstyrret av klaprende flippflopps på vei ned trappene fra feriehusene i høyden, og brølet fra båtene som frakter turister og spisegjester til og fra Amalfi (8 euro per voksen) og Positano (25 euro).

For Ester var fiskeværet til Amalfikystens nest minste kommune nesten for stille.

– Om vinteren bor det kun én mann i husene her. Selv tør jeg det ikke da. Det blir for tomt. Og i juli og august er det altfor mange turister – overalt på Amalfikysten. Det er rett og slett ikke plass til alle, fortalte hun.

I mai, da vi var der, hadde husklyngen derimot perfekt balanse: Stille, men ikke for stille. Med iskiosk og tre restauranter på stranda. Og en utsikt som gjorde at du aller helst bare ville sitte stille.

Det siste var perfekt for Alfredo, som tok 25 euro dagen for å innkvartere feriegjestenes biler og levere dem igjen på en halv times varsel.

– Som regel er det en veldig avslappende jobb. Feriegjestene leverer bilen, så ser jeg dem ikke igjen før de skal hjem igjen tre dager senere, smilte han.

Jeg skjønner dem godt, jeg. Selv brukte vi Conca dei Marini som base for å se både Ravello, Amalfi, Atrani og Positano. Men neste gang vi kommer, sjekker vi inn hos Ester kun for å være. For så fin er Amalfikystens best bevarte hemmelighet.

Se alle mine reisetips i Sør-Italia!

^_* Lenken er en affiliate-lenke som gir meg en liten andel av et eventuelt salg. Prisen du betaler blir ikke påvirket – og lenken er valgt fordi jeg faktisk mener at det er et godt tips.