REISE TIL: SCOPELLO, ITALIA
En gang tok de tunfisken i land her. Lange, opptil flere kilometer lange, faktisk, garn tvang de store fiskene inn mot dødens kammer – hvor mattanza, sicilianernes flere tusen år gamle fangstritual kunne begynne.
Mens sporene pisket vannet hvitt som krem, ville mennene sette krokene i fiskekroppene og hale dem over ripa i et inferno av blod og båter og bølgeskum.
Tonnara di Scopello var endestasjonen for jakta.
Sicilias vakreste strand?
Og for en endestasjon! Forfatteren Gavin Maxwells beskrivelse fra 1950-tallet stemte fortsatt da vi kom dit: «Et hav av lilla og blått og påfuglgrønt, med en taggete klippekyst og flotte faraglioni (klippestaur) stikkende opp av havet som tindeøyer, blekt grønne med kaktuser på hodet.» (Min oversettelse.)
Innerst i den naturlige havna av staur og klipper lå tonnara-ens murhus og solte seg i gyllen sandfarge.
Det var ingen egentlig strand der. Bortsett fra omtrent fem meter med grusstrand nærmest steinsøylene og ruinene av Torre di Scopello, lå naturen under mur, enten som brygge eller et slakt skrånende ilandhalingssted for de 200 kilo tunge tunfiskene.
Solbaderne lot seg ikke affisere av den slags. Tonnara di Scopello var strand nok. En spektakulært vakker en også – selv om kysten videre nordover skjulte minst like flotte viker med ekte strender.
Les også om den sicilianske strandbyen Cefalù!
Flukten fra trengselen
Det glassklare badevannet på østsida av Golfo di Castellammare er ingen hemmelighet. Selv om kysten østover fra Castellammare del Golfo byr på tre mil med strender, var det helt tydelig at vi reiste i stim.
Et par gubber spedde på inntektene ved å leie ut lysningene langs veien til parkeringsplasser. Derfra hastet vi mot havet langs den rene maurstia av strandbagger og flippflopper.
Da vi kom fram, lå de skrikende badehåndklærne som puslespillbiter over murdekket.
Porten mot terrassen foran selve tonnaraen ga klar beskjed: «Ingen adgang», men vi klarte likevel å buksere oss rundt den. Der, på den andre sida, lå vårt lille strandparadis: En fem meter bred appelsinbåt av bølgeslipt grus.
Vannet var klart som vinglassene i et bryllup, bølgene små krusninger. En fiskestim slentret rundt inne ved fjæresteinene. Vannet var varmt nok til å studere den lenge.
Turistenes tonnara
Bak oss ruvet den eldste delen av tonnaraen, opprinnelig bygd på 1200-tallet. De mer staselige byggene mellom oss og folkevandringa var senere påbygg, fra 1500-tallet og utover – bygd for å huse redskaper, fiskere, administrasjon.
Nå tjente de alle samme formål.
Etter at Tonnara di Scopello ble lagt ned på 1980-tallet, har den blitt omgjort til luksuriøst overnattingssted med selvhusholdning og turkist badevann rett utenfor. At stedet figurerer i George Clooney-filmen «Ocean’s Twelve», har sikkert heller ikke skadet romsalget. Og nå skulle det altså ha bryllup.
Da bryllupsforberedelsene der ute på terrassen kom inn på oppløpssida, ble vi jaget fra vår lille strandflekk. Murstranda, som de ikke kunne jage oss fra, var fortsatt tettpakket som et Black Friday-salg.
Vi satte oss tilbake i bilen.
Les også mine reisetips i Palermo!
Den knøttlille landsbyen
Når vi hadde lagt natterasten på vår lille sicilianske bilferie til en underlig strandcamping langt fra folk – leilighetene til Residence Guidaloca besto av iglooer (!) av hvitkalket mur akkurat så nær stranda at vi kunne høre småsteinen risle med bølgene – var det ikke bare på grunn av tonnaraen.
Den bratte kysten utover mot San Vito Lo Capo har nemlig flere attraksjoner.
Landsbyen Scopello var så søritaliensk som noen: En knøttliten husklynge rundt en piazza med en fontene, alimentari, slakterbutikk, et knippe overnattingssteder og et par barer og restauranter strødd rundt i de brolagte gatene. En 20-minutters fottur oppover voktet 1300-tallstårnet Torre Bennistra over området.
Det hadde duftet sjasmin og grillkull i landsbyen da vi spiste middag der kvelden før (couscous di pesce og spaghetti vongole på Restaurant Bennistra), og duftet fortsatt like deilig nå.
Ikke lagde landsbyens 81 innbyggere mer bråk på dagtid heller. Det var som om selv stedets hunder var bundet av en altomfattende omertà.
Se hele ruta på vår mini-bilferie på Nord-Sicilia!
Den uberørte kysten
Det tar cirka fem minutter å se Scopello, med mindre du går opp til tårnet. Det passet fint. Sola skinte, og to kilometer lenger nord langs kysten ventet Sicilias visstnok vakreste kyststrekning.
Riserva naturale dello Zingaro var Sicilias første naturreservat, og noe så sjeldent i Italia som en flere kilometer lang, helt ubebygd kyststripe. Tunnelmunningen rett innenfor parkeringsplassen ga en tydelig påminnelse om at det ikke skyldtes tilfeldigheter.
Østkysten av halvøya skulle nemlig også få sin kystvei. Tegningene var klare, vedtaket gjort, ja sprengningsarbeidet for den første tunnelen var faktisk ferdig da demonstranter gikk til aksjon mot utbyggingen i 1980. De hindret veiarbeiderne å jobbe, og i 1981 innkasserte de seieren. Zingaro ble vernet.
Nå går tre merkede stier gjennom området: langs kysten, i lia, og oppe ved fjellryggene. (Kart her)
Drømmen om folketomme strender
Valget var enkelt. Sola skinte, septemberdagen var varm, og langs kyststia lå fem strender og ventet. Strender uten bilvei, i et land hvor folk heller trippelparkerer midt i et kryss enn å gå 500 meter fra en lovlig parkeringsplass? Dett var riktignok helg, men likevel. Dette måtte bli magisk!
Så vi gikk. Og fikk se Cala Capreria lokke som et turkist hakk i klippene nedenfor oss. Den så spektakulær ut. Og tettpakket som vannet mellom båtene i siste etappe av hine hårde dagers mattanza.
Neste strand var likevel ikke et alternativ. Vi ville bade! Vi brettet ut håndklærne på den siste ledige plassen, akkurat i tide til å se en mørk sky trenge seg inn foran sola. Så falt de første regndråpene.
Stranda ble endelig så folketom som i mine drømmer, men heller ikke vi ble der for å utnytte det. Vi gikk i kolonne tilbake mot bilen og resten av Sicilia. Og egentlig var det sikkert mest synd på bryllupsgjestene på Tonnara di Scopello.
Man gifter seg jo bare én gang. Sicilia, derimot, vil jeg svært gjerne reise tilbake til. Kanskje er strendene lenger inn i Zingaro mer folketomme.