REISE TIL: ROMANIA
Jeg hadde vært på veien en god stund da sola sto opp over et kremgult jorde nord for București. Reisefeberen var altfor høy til å få sove lenger, jeg pisket leiebilen framover. Jeg hadde ingen tid å miste.
Romania var det første landet sør for Alpene jeg besøkte, i 1996, på junior-VM i orientering. Den gang så jeg kun skau og politimenn som danset «Macarena». Nå skulle jeg se landet skikkelig.
Jeg var på bilferie i Romania – alene. Og jeg hadde bare en uke.
Reiserutas mange valg
Én uke er altfor lite til å se Romania skikkelig, altså fra nord til sør og vest til øst. Jeg hadde måttet kutte til beinet. I bunn og grunn hadde jeg valgt ut den sørlige og mest kjente delen av Transilvania.
Donau-deltaet og Svartehavskysten hadde virket enkelt å radere bort fra reiseruta. Det samme hadde Jernporten og til dels Horezu kloster og Timișoara. Men å kutte ut de malte klostrene i Bucovina og trekirkene i landets visstnok mest uberørte region Maramureș?
Til slutt hadde jeg stått igjen med en reiserute jeg var fornøyd med: Breddfull av Romanias største attraksjoner, samtidig som den var hektisk men gjennomførbar.
TIPS: Bruk en prissammenligningstjeneste som Auto Europe* når du bestiller leiebilen. Da finner du enkelt den aller beste prisen på bilen.
* Lenken er en affiliate-lenke som gir meg en liten andel av et eventuelt salg, og støtter dermed driften av denne bloggen. Prisen du betaler blir ikke påvirket – og lenken er valgt fordi jeg faktisk mener at det er et godt tips.
Romanias grønne hjerte
Så snart Romanias nasjonale vei nummer én dukket inn i Prahovadalen, ble Romania udiskutabelt vakkert.
Ikke bare var skogen i dalen grønn under Bucegi-fjellenes grå tanngard. Hele Transilvania var overraskende grønt, dekket at frodige gressenger og markblomster nær sagt overalt hvor ikke gresset var høstet og samlet i såter eller baller.
Peleșslottet viste også en annen ting tydelig: Selv om Romania på ingen måte er Italia eller Frankrike, er det heller ikke uoppdaget land. Billettene til det romantiske eventyrslottet var utsolgt – hele dagen.
Tilbake i køen langs hovedveien mot Transilvania ble jeg minnet om at også denne ruta var et valg. Få land har så mange spektakulære veier som Romania.
Parallelt med Prahovadalen gikk den svingete Cheia. Over fjellene lenger vest skulle jeg kjøre den berømte Transfăgărășan over 2042 meter tilbake fra Transilvania. Og i kjørerutas nordøstlige hjørne var det med tungt hjerte jeg hadde innsett at Bicaz-kløfta helt øst i Transilvania ble for langt unna.
I stedet kjørte jeg her, langs raskeste vei til landets turist-hotspot nummer én, Brașov.
Transilvanias fineste
Få regioner i Europa er så sagnomsuste som Transilvania. Det skyldes en irsk forfatter som aldri engang besøkte Romania. Det burde altså ikke overraske at regionen var mer variert enn jeg trodde.
Nord for de mørke dalene og fjellsidene i Karpatene bredte dalene seg mildt over landet. Jeg stoppet ved festningen Rupea og den første av rutas mange befestede kirker i Viscri på vei til min første overnatting i Sighișoara.
Her hadde altså bilferien startet et grundig krumspring fra den logiske reiseruta jeg opprinnelig plottet inn i Google Maps. I stedet for å stoppe i tidligere nevnte Brașov nå, kjørte jeg rett til rutas nordøstligste punkt – for å ta Brașov på en lang ekstraslynge senere.
Belønningen var at jeg utsatte bilferiens mest turisttunge sted, og fremskyndet besøket i Romanias mest perfekte gamleby.
Da sakserne bygde Sighișoara, muret de seg inne bak to sett med bymurer for å holde seg trygge for tartarer og osmanere. Omtrent 800 år senere står det igjen en perfekt middelalderby – i full pastellpalett og med et imponerende klokketårn over byporten.
Selv om byen er på verdensarvlista, var turistene så få at jeg var eneste (!) gjest på den guidede morgenturen.
Les min guide til vakre Sighișoara her
Meningen med bilferie
Geografisk befant jeg meg nå omtrent i sentrum av Romania. Men det var lite som minnet om sentrum da jeg kjørte vestover. Her var skogene tette, landsbyene små og murpussen slitt. Innimellom kjørte jeg forbi ekvipasjer av hest og kjerre langs landeveiene.
Etter noen omveier så jeg den befestede kirka i Biertan stige opp over hustakene i dalen.
Steinkirkene innenfor minst én beskyttende ringmur er saksernes mest ikoniske arv i Romania og i seg selv en vektig grunn til at landet bør besøkes på bilferie.
Selv «digre» Biertan med over 2000 innbyggere er uten bussrute. Hvordan skulle jeg da ha kommet meg til mindre byer som Mălâncrav, Viscri – eller landsbyen hvor jeg overnattet langt ute i sakserland, Richis?
Og hvordan skulle jeg ha gjennomført neste dags milsluking uten leiebil? Klok av skade etter det utsolgte Peleșslottet hadde jeg nemlig forhåndskjøpt billett til Corvin slott.
Renessanseslottet langt vest i Hunedoara lå nærmere den serbiske grensa enn Brașov, hvor jeg skulle ha min neste overnatting. I tillegg var det 20 mil å kjøre dit fra Richis.
Rundturen var altså idioti – i hvert fall nå som det ikke ble tid til ekstrastoppene jeg så meg ut da dagsetappen skulle ende i Sibiu: Fornøyelsesparken Salina Turda dypt nede i en saltgruve og tempelridderslottet Cavalerilor.
Les flere tips til bilferier i Europa!
Romanias hotspot
Da jeg endelig parkerte i Brașov, fikk jeg sjokk. Piata Sfatului, hovedtorget i gamlebyen, mysset av folk. De nærmeste gatene mot nordøst var nærmest en eneste stor uteservering.
Om Sighișoara er verdensarvbyen og Sibiu var den viktigste i saksernes Siebenbürgen, er Brașov turistmekkaet. «Alle» turister i Romania samles her – hovedsakelig av én grunn:
Tre mil vestenfor ligger Bran slott, et imponerende middelalderslott med full oversikt over en trang dal. Av en eller annen grunn har det liksom blitt Draculas slott – selv om Vlad Țepeș aldri bodde der.
Heldigvis lå det omtrent langs veien mellom Brașov og Sibiu, som til gjengjeld var alt annet enn en turistfelle.
Bilferiens siste etappe
Jeg hadde kjørt rundt 100 mil på fem dager. Bilferien i Romania gikk mot slutten. Nå begynte attpåtil været å sette begrensninger.
Så langt hadde sola stekt og gradestokken dirret rundt 30-tallet. Da jeg forlot Sibius praktfulle middelaldersentrum, lå skyene tungt over fjelltoppene. Fjellovergangen Transfăgărășan var langt inni tåkeheimen. Med det svant også alle intensjoner om å benytte meg av et annet av Romanias trekkplastre: Fjellturene.
Igjen kom leiebilens fleksibilitet til sin rett. Jeg byttet serpentinerruta over Karpatene mot E81 gjennom Røde Tårn-passet, og la inn et stopp i Curtea de Argeș for å se de to middelalderkirkene i den gamle valakiske hovedstaden.
Deretter var det ingen nåde. Romania-eventyret gikk inn i siste etappe idet jeg feide over slettene mot București så fort motorveien kunne bære meg. Jeg leverte leiebilen på flyplassen og gjorde hovedstaden til fots.
Den var akkurat så praktfull som på bildene, og mye mer fylt av øl og halloi enn jeg trodde. Jeg tror til og med jeg hørte «Macarena». Men jeg så ikke skau.
Praktiske reisetips til bilferien i Romania følger nedenfor kartet.
Praktiske bilferietips i Romania
Du kan selvfølgelig kjøre til Romania med egen bil – grensa er omtrent et døgns kjøring fra Oslo. De aller fleste vil imidlertid fly til București og leie bil. Sammenlign priser hos flere aktører hos Auto Europe* og pass på at du får fri kilometer. De fleste leiebilselskapene har kontor et stykke unna Henri Coandă-flyplassen, med shuttlebuss til og fra utleveringsstedet.
Gjennomgående er veistandarden OK. Enkelte veier, som DN 1 nordover mot Brașov, har imidlertid stor trafikk og veistandard som minner om 1980-tallets E18. Det innebærer at det ofte danner seg køer. Det samme kan faktisk være tilfellet på f.eks. Transfăgărășan i høysesongen om sommeren.