REISE FRA TVEDESTRAND TIL ARENDAL, NORGE
Egentlig skulle vi på konsert på Sandøya. Lekedate var fikset for Johanne. Vi hadde rutetidene i hodet og nummeret til taxibåten på mobilen.
Alt var klart. Men på vei ut til Hagefjord Brygge sjekket Tone telefonen. – Har du sett Yr? spurte hun mens vi valset utover den smale svingeveien mellom Tvedestrand og Risør.
Yr lovet tordenvær og styrtregn. Det var slett ikke et varsel som lokket til en øy hvor første båt hjem gikk om tre timer – samme hvor hyggelig det hørtes ut å dra på konsert hos Ragnvalds Pølsemakeri og Linns Lysstøperi.
Vi kjørte ut til brygga og speidet ut mot Tvedestrands navngjetne øyidyll over sundet. Vinden rufset til sjøen. Men det regnet jo ikke?
Uthavn til uthavn
Barnefri var sikret og skyene fortsatt tørre. Det føltes med andre ord naturlig å benytte anledningen. Om ikke annet kunne vi sjekke ut Borøya, hvor vi var nå.
Dermed la vi ut på det som omvei for omvei ble til en god gammeldags søndagstur – på en lørdag – eller som vi kalte det: En mikrobilferie.
Helt sør på Borøya lokket stedsnavnet Sandvika. Et slikt navn langs Sørlandskysten kan liksom ikke slå feil. Veien utover øya var smal og svingete, men Sandvika fortjente hvert minutt i sakte fart. Innenfor bryggene var stedet en studie i vakre trehus og velstelte hager. For snart 200 år siden søkte Richard Wagner nødhavn her, og fikk inspirasjonen til operaen «Den flyvende hollender».
Operadrømmer fikk jeg ikke, men vi måtte vel også svippe innom Borøykilen før vi vendte snuta hjemover? Når vi først var her, liksom?
Nok en smal blindvei senere viste det seg at dette stedet var enda mer idyllisk. Skilt viste (gang)vei til den smule Innaforkilen og til om mulig enda vakrere Lillebukt.
Hele stedet var som et postkort, om enn også omtrent like livløst.
Etter å ha tuslet alle stiene til endes – de ledet åpenbart alle til noens hage – kjørte vi over Snaresund og over på fastlandet.
Omveien mot Arendal
Vel tilbake ved fylkesvei 411 ventet valgets kval. Hva nu? Lyngør hadde vi begge sett, og hadde vi ikke uansett avskrevet ideen om å bli lynfaste på en øy?
Gjeving er ikke så spennende. Risør har vi vært i, og i Tvedestrand hadde vi trasket opp og ned tidligere på dagen.
Vi kom snart på en annen idé: Å følge ytre vei og plukke med oss flere sørlandsidyller vi ikke hadde sett før. Du vet: Nå som vi først var her, og så videre.
Dermed bar det inn Tvedestrandfjorden og ut igjen på den omtrent like virrete fylkesvei 410 helt til avkjøringa mot Kilsund.
Kilsund har sin sjarm, men også et ufattelig grelt leilighetsbygg på Holmen midt i sundet. Vi kjøpte en pose boller på Matkroken og tok en ny omvei til Holmesund.
Jeg visste ikke mer om stedet enn at en venninne av Tone har hytte der, men allerede da vi rundet bakketoppen, ble det tydelig: Dette var vakkert!
De hvite trehusene lå i et slags naturlig amfi ned mot en skjærfylt bukt, og utenfor breiet havet seg, bare til dels forstyrret av rekken av flate holmer langt der ute.
Les også om idylliske Merdø i Arendal!
En infotavle og deretter en merket sti ledet oss til Kvaknes, hvor det ifølge skiltet er 200 jettegryter. Vi så i hvert fall fire nede på svabergene, andre skjulte seg i skogen.
En skikkelig uthavn
Ved Kilsund bar det fra Tverrdalsøya til Flosterøya. Kalvøysund var ikke rare greiene sett fra land, men Narestø var andre boller.
Narestø var en vaskeekte uthavn som var populær allerede på 1700-tallet. En høstdag på 1860-tallet lå det 43 seilskuter fra ulike land i havna. Her var det med andre ord historie i tillegg til vakre trehus langs idylliske gangstier:
Slaveskipet «Fredensborg» forliste rett utenfor her, og uthavna hadde en gang los- og tollstasjon og flere butikker, skjenkestuer og gjestgiverier i tillegg til privatskole og votivkirka Flosta kirke, som sjømenn lovet gaver til hvis de ble berget når de var i havsnød. I drøye 30 år huset Narestø til og med Norges første feltspatgruve – stedets egen Madam Jørgensen hadde enerett på å handle med Den Kongelige Porcelænsfabrik i København.
Det som i dag var en pen klynge med hus og ferieboliger, hadde med andre ord en gang vært som en liten by.
Vi tuslet rundt på stiene, fornøyde med valget om å utforske kystveien, og prøvde å ikke grunne over at vi hverken hadde fått regn eller tordenvær.
Dagen hadde ikke blitt helt som planlagt. Men likevel hadde den blitt helt perfekt.