REISE TIL: NUSNÄS I MORA, SVERIGE

Jeg forbandt den først og fremst med Vasaloppet når det fikk blafre TV-en på late søndager: Der syntes dalahesten å være et like obligatorisk innslag som slitne amatører ved blåbärsoppa-stasjonene.

Men den er ikke bare der. Den klumpete gampen av tre og malingflekker er nesten like synonymt med Sverige som köttbullar, IKEA og Tjorven.

Da jeg endelig dro til Mora, forsto jeg at den samtidig er enda mer: Både stolt bondetradisjon og et lite eksporteventyr i 100.000-klassen (i antall hester). Her er historien.

De tre Dalahest-brødrene

Det var ikke mye som minnet om industri og furore på verdensutstillingen i New York 1939 der jeg kjørte. Veien var kritthvit av snø, og Mora-skogen virket endeløs. Men jeg var på rett vei. Det hadde stått «Nusnäs» på skiltet. Og på denne vinterveien var det vanskelig å kjøre feil.

Til slutt åpnet grantrærne greiene. En bygd av lave hus tittet frem. Der lå målet mitt:

Den lille bygda Nusnäs i Mora har verdens to største – og trolig eneste – fabrikker av dalahester: Grannas A. Olssons Hemslöjd og Nils Olsson Hemslöjd.

De to fabrikkene ble startet av tre brødre i henholdsvis 1922 og 1928. Grannas Andreas var eldst, og Nils og Jannes noen år yngre. De to minste hjalp storebroren etter skolen: De spikket og malte, og da Grannas kjøpte båndsag hjalp de til å dra den.

Men mot slutten av 20-tallet skjedde det noe. De den gang 15 og 13 år gamle småbrødrene brøt ut og startet sin egen bedrift. De holdt til i Olsson-familiens bakestue, og det ble Nils som ga bedriften navn siden han var eldst.

Så nå ligger de der, nærmest tvers overfor hverandre i det lille samfunnet: Verdens største produsenter av håndspikkede og håndmalte dalahester.

Slik lages en trehest

Carl Olsson var vennligheten selv. Han er tredjegenerasjons Olsson i Nils Olsson Hemslöjd – Jannes var morfaren hans – og kunne fortelle om salgstall flere hestelengder forbi det jeg hadde forestilt meg:

Fabrikken produserer 100.000–150.000 dalahester i året! Og nesten alt foregår for hånd, på samme måte som på 20-tallet:

Båndsaga skjærer til emnene. Men deretter sendes de ut til et 50-talls karer (stort sett) som spikker dem til. Dekoren tar nærmere 30 malere seg av. For hånd med pensel, også de hjemmearbeidende.

Mer i Dalarna: Les om Falu Gruva! 

Amerikanerne er «tokiga»

Når dalahesten kan sysselsette «halve» Mora-bygda, er det delvis takket være verdensutstillingen i New York i 1939.

Der sto en 2,8 meter høy dalahest – med jern i beina og asfaltmage (!) – foran Sveriges paviljong.

– Stockholmsbutikken NK bestilte flere tusen hester for å selge på utstillingen. Og amerikanerne ble «tokiga». Etter det har det bare rullet på, og japanerne har kommet etter. Ofte handler de så mange hester, til slekt og venner, at vi må ettersende dem. Det er ikke mulig for dem å frakte med seg så mange, fortalte Carl.

I dag er forøvrig amerikanerne så hestegærne at det står en 6,5 meter høy dalahest i Mora i Minnesota. Den er likevel ikke størst: Dalahesten på en rasteplass i Avesta i Dalarna (som Mora og Nusnäs) er 22 meter høy!

Dalahestens historie

Selv om trehestens liv som Sverige-suvenir ble inseminert i New York, er selve dalahesten en langt eldre oppfinnelse.

– Hesten har «alltid» vært menneskets beste venn, langt mer anvendbar enn hunden. Det startet nok med at tømmermenn spikket hester i skogen ved bålet. Så ga de dem kanskje til barna som leketøy, sa Carl, og la til:

– Den eldste dalahesten man vet om, er fra 1600-tallet. Man fant den i en kiste i en myr.

Ifølge engelsk Wikipedia har man funnet kilder som nevner trehester til salgs, fra helt tilbake til 1623.

På midten av samme århundre skal trehester også ha vært involvert i en hekseprosess i Mora: Ifølge domstolsprotokollen hevdet en prest at heksene brukte hestene til å tyvmelke naboens kyr.

Tradisjonen med å male hestene

Carl forklarte videre at sverigesymbolet i begynnelsen var umalt. Tradisjonen med å dekorere hestene kom først i forrige århundre.

– Da brukte de fargene de fant i hjemmet: Rødt fra de røde stugorna, blått fra dørene, og hvitt fra hushjørnene. De første dekorerte hestene hadde veldig forseggjorte mønstre. Nils og Jannes var de første som forenklet dekoren for å kunne lage dem i stort antall.

Jeg var også så heldig å treffe en av fabrikkens tre faste malere: Kerstin Reutersborg hadde malt dalahester i 40 år – moren hennes jobbet for øvrig også for Nils Olsson.

Nå brukte hun tre minutter på en ferdig hest. Og av og til fortsatte hun jobben etter arbeidstid. Hjemme.

– Det gir ro, sa hun.

PS! De minste dalahestene i Nils Olsson Hemslöjds sortiment er 1 cm høye øredobber. Håndmalte de også…

Lik Det vonde liv på Facebook!

Og for enda flere tips til severdigheter rundt Falun, anbefaler jeg guiden jeg lagde for Magasinet Reiselyst.