REISE TIL: HESTHEIA

Vi har reist Instagram-favoritten Møre og Romsdal på kryss i sommer, og fortøyd båten på de vakreste sørlandsøyer.

Likevel handler det første jeg skriver om sommeren 2021, om en tur som knapt nok kvalifiserer som tur i de flestes øyne. Den gikk bare et par hundre meter inn i skauen, i åsen like bak der vi bor.

Der gikk jeg en stekende juli-ettermiddag, med et lyseblått tilitersspann som eneste turkamerat.

Blåbær i blodet

Valget om å bruke min dypt etterlengtede egentiddag til blåbærplukking, var på ingen måte selvsagt. Strengt tatt overrasket det også meg. Men da jeg så skimmeret av blå juveler i tusentall langs stia på min faste, altfor sporadiske, joggetur opp til Skifjell tidligere i uka, ble prioriteringen klar.

Blåbærplukking ligger i blodet. Pappa kunne tilsynelatende ikke få nok; han strøyk til skogs så snart blåbæra var modne, med bærplukker og tilitersspann som han fylte nesten til randen. Han må ha pellet 30–40 liter i året; selv om fryseren var breddfull var han aldri hard å be hvis en kamerat meldte sin interesse for bærtur.

Bestefar var også glad i å høste lyngens gleder, og i sommer oppdaget jeg at Johanne (4,5) har arvet genet. Hun elsker å jakte kulerunde blågleder og tanken på at innholdet i koppen betyr pannekakefrokost i morgen. Hun virket faktisk misunnelig da hun fikk høre at pappa skulle plukke blåbær når hun og Tone dro til hytta.

Skogens ro

Blåbærplukking er noe eget. Du kommer nesten ikke nærmere skogen enn når du går der krumbøyd, med bøtta stukket ned i lyngen, og kjemmer grenene.

Alle lyder tilhørte skogen. Ingen stemmer, biler eller gressklippere. Bare suset fra tretoppene, småpludring fra fuglene og de tørre dunkene hver gang en ny neve bær traff det blå dekket i plastbøtta.

Av og til raslet det i skogen. På en av bærturene med Johanne i sommer fikk jeg se en skogmus pile i dekning under bladverket da jeg sto musestille (sic) og fulgte lyden. I dag så jeg ingenting. Bare lyng og bær og skudd som kanskje en gang vil bli et tre.

I hodet mitt var pappa med. Med en iver som kun synet av bær eller det bleke lyset fra en fisk på vei opp mot båtripa, kunne frembringe. Og i min fantasi en dyp tilfredsstillelse over å se sønnen like krumbøyd og iherdig gjennom lyngen.

Meningen med blåbær

Å bruke opptjent ferietid på å plukke bær du får kjøpt til 35 kroner fra Lerum, gir økonomisk sett ingen mening. Paradokset er at akkurat det virket å gjøre turen ekstra meningsfull.

Å sette bøtta forsiktig ned i en åpning i lyngen, løfte ett og ett ris og knipe ett og ett bær mellom tommel og pekefinger og kjenne det løsne, om igjen og om igjen til jeg hadde en passelig neve, for så å slippe den ned i bøtta, eller slenge dem når jakten hadde forflyttet meg lenger fra bøtta, kjentes vidunderlig.

Mens jeg gikk der, ett skritt i ny og ne, innså jeg at blåbærpelling også har andre kvaliteter:

• Det gir ingen likes på Instagram, det er umulig å ta meningsfulle selfies når du plukker bær.
• Du kan – bør – ta på deg en av t-skjortene som egentlig er for hullete og frynsete i halsen til å bruke.
• Du er i konstant bevegelse, men forflytter deg knapt. Sekken med vannflaska som jeg la fra meg i starten av turen, var fortsatt så nær at jeg kunne høre ringelyden fra mobilen, da min ettermiddagstur var omme.
• Du mottar ingen ytre impulser, bortsett fra den sporadiske raslingen i lyngen som kan skjerpe sansene og vekke fantasien.
• Neve for neve fylles bunnen i bøtta av deilige, sprø og saftige blåbær.

Matauk eller glede

For pappa var bærplukking matauk. Muligens hadde det sammenheng med oppveksten, i et karrig strilevær hvor bestefar måtte ukependle til hybel for å få fabrikkarbeid. Hjemmelagd saft og syltetøy var gratis (sett bortsett fra sukkeret), og så lenge han levde var pappas frokost alltid den samme: Én skive med ost og én med sylt, stablet på asjetten på den eneste måten som gir mening: Med brunostskiva nederst og syltetøyskiva på toppen. Ingen dessertskive der i gården, altså. Syltetøy var mat.

For meg er det kos. Mens pappa plukket med bærpeller, i lange rasp langs risene, og brukte utsuget fra støvsugeren til å blåse vekk blader, kvist og rask når han og mamma renset, sverger jeg til håndplukk.

Det gir gleden av å kjenne bærene mellom fingrene og i hånda, og muligheten til umiddelbart å kassere dem som er knusktørre eller overmodent bløte.

Plutselig befant jeg meg på en sti som jeg har løpt mange ganger, hvor risene var så fulle at jeg kunne sette meg på kne og pelle. Etter noen timer i skauen er det den ultimate luksus for ryggen, det og å plukke fra lange ris i oppoverbakke, når du kan stå oppreist og høste fra naturens overflod mens en lystig bris blåser bort fluene.

Om blomster og bær

Du kan ikke skynde deg når du plukker bær for hånd. Det er umulig å sette fart på. Ingen neve monner, bare den stadige gjentagelsen av nye bær mot bunnen kan gi resultater i fryseren.

Litt etter litt bygde det dypblå laget i bøtta seg dypere. I drømmene skulle ti-literen ha blitt enda fullere. Nå innså jeg likevel at det ikke var poenget.

Meningen hadde i stedet å gjøre med stillstanden: At jeg, som har reist til så mange land at jeg må skrive dem ned for å klare å telle dem og sett en slags yrkesstolthet i å jage fram det ultimate stedet å fotografere solnedgangen fra, nå ytre sett gikk tur nærmest på stedet hvil og høstet inn resultatet av det jeg viste Johanne i forsommer:

De rødgrønne, små krukkeblomstene med grønne pollentråder, som snart ville forvandles til søte, små gledesbomber.

Der og da tror jeg ikke at hun forsto sammenhengen, men – og jeg vet at «neste år» knapt eksisterer i et barnesinn – neste år tror jeg hun vil føle den samme fascinasjonen som meg over det årlige underet.

Men først skal vi spise pannekaker. Med selvplukkede, nyrørte blåbær.

Lik Det vonde liv på Facebook!