REISE TIL: PREIKESTOLEN, LYSEFJORDEN, NORGE

På plakatene slår Preikestolen det aller meste. En flat kube som vagler seg over loddrette fjellvegger, med kanter så skarpe som om de var skåret med kniv. Det er avgrunn og fjord, og blåne på blåne av høyfjell mot horisonten.

Ikke er det langt å gå turen dit heller. Sherpaer fra Nepal har bygd trappetrinn gjennom urene, og høydeforskjellen fra Preikestolhytta og ut på platået er beskjeden. 330 meter fordelt på 3,8 kilometer, ifølge turisthytta selv.

Det betyr at du fint greier å gå tur–retur på 3–4 timer, inkludert en kjapp fotostopp på platået.

Heldigvis for det. For jeg har prøvd meg på Preikestolen. Tre ganger, egentlig. Men til tross for at jeg har vært ute på den, har jeg ikke egentlig sett den.

Historien om Preikestolen

Den dramatiske smørpakka har prydet så mange turistsider og -brosjyrer at det virker som at den har vært der alltid.

Det har den selvfølgelig ikke. Det 25 ganger 25 meter store fjellplatået ble trolig skapt for så lite som rundt 10.000 år siden, mot slutten av siste istid. Da lå kanten av isbreen her, og frostsprengninger knakk av resten av fjellet og sendte det ned i Lysefjorden.

Ei heller de første norgesturistene oppdaget naturfenomenet. Først i 1896 – mange år etter at lakselorder og annet fintfolk begynte sin valfart til norsk natur – skjedde «oppdagelsen». Da tok bankmannen Thomas Peter Randulff rutebåten «Oscar II» innover Lysefjorden, og bestemte seg for å gå opp på brua for å prate med kapteinen, Erik Hana.

Ifølge historien hadde de kjørt et godt stykke da kapteinen sa: «Ser du prekestolen der oppe?» Randulff fulgte anvisningen, og bestemte seg for å sjekke ut fjellformasjonen.

Siden begynte ordet – og bildene – å spre seg. Og Preikestolen ble et av de mest kjente motivene i norsk natur.

Les også om Kjeragbolten lenger øst i Lysefjorden!

Utsikt i norsk sommervær

De ikoniske bildene er alle sammen tatt i solskinn. Det er slettes ikke garantert her til lands. Vi har mye vær i Norge. Og enda mer av det har de på Vestlandet, som fjellene rundt Lysefjorden må sies å tilhøre.

Første gang jeg gikk Preikestolen, lå tåka tjukk som velling. Da jeg nærmet meg selve utkikkspunktet, begynte jeg å møte turister som alle, hvis de sa noe i det hele tatt, spurte: «Have you been there? Do you know where it is?» «Jeg tror jeg er på vei dit,» svarte jeg. Uten at jeg egentlig visste annet enn at stia jeg hadde fulgt, ennå ikke hadde ført fram til noe.

Selv var jeg ikke i tvil da jeg nådde turmålet. Det berømte platået er jo flatt som et bytorg, og kantene rette som vinkeljern.

Men utsikten var og ble null. Jeg kunne knapt se mine egne føtter da jeg endelig, med blodårene i full beredskap, satt og dinglet utfor kanten.

Nå har jeg lært av mine feil. Når jeg en eller annen gang forsøker meg igjen, vil jeg følge mitt eget reisetips til å gå Preikestolen.

En enkel fottur

Når mitt første forsøk på fotturen ble så mislykket, er det godt at turen i dag er mye enklere enn da Thomas Peter Randulff gikk til Hyveltånnå (Høveltanna), som folk rundt fjorden kalte fjellformasjonen.

Da han hadde gått i land sammen med en medpassasjer, fikk han først tak i to gutter fra fjellgården Vatne – de skjønte ikke hva han mente da han spurte om et fjell formet som en prekestol – og senere en kjentmann fra Bratteli. Ei heller han visste hva bymannen snakket om, men ledet ifølge Stavanger Aftenblad (ikke på nett) følget dem til et annet fjell.

De gikk da ut til kanten av Lysefjorden. Og etter mye leting fant de endelig Hyveltånnå. «Oppdagelsen» var et faktum.

De første årene var fotturen så strabasiøs at de fleste måtte ha overnatting, så i 1920 ble Vatne til en slags turisthytte – tre rom ble innredet for turgåere. Senere skulle det gå slag i slag mot dagens giganthytte og «tur-autostrada», hvor du lett kan gå turen i joggesko.

Les alle mine innlegg om vakre Vestlandet.

Mitt reisetips til Preikestolen

Andre gang jeg skulle gå Preikestolen, var sammen med Tone. Vi kom den vanlige veien dit, via ferga fra Lauvvik til Oanes, og det samme synet møtte oss som sist:

Skydekket lå som en gardin over fjelltoppene langs Lysefjorden. Vi kjørte ut av fergekøen; skulle vi ta sjansen? Løsningen ble Instagram. Vi søkte etter #preikestolen og blafret gjennom de ferskeste bildene, luket ut utenlandske turister som trolig ventet til de hadde wifi, og trakk konklusjonen: Det var tåke på kanten. Null sikt.

Vi booket hotell i Stavanger og tok en byettermiddag. Og konstaterte at reisetipset må bli som følger: Vent til yr.no sier solskinn, overskyet kan fort bety tåke på toppen. Og sjekk ut Instagram hvis du er i tvil.

Og forresten. Vær kritisk hvis du bruker Google Maps for å finne fram. Sett Preikestolen fjellstue som destinasjon, ikke Preikestolen. Ellers kan du havne på gæren side av fjorden, skriver VG.

Nydelig. Feil i @Google maps sender Preikestolen-turister til feil side av Lysefjorden. https://t.co/6IBUUvKDU7 pic.twitter.com/KXsud9aoWG

— Gjermund Glesnes (@gglesnes) May 3, 2017

Tredje forsøk: På båttur i Lysefjorden

Ettermiddagen etter fikk vi endelig se vårt sagnomsuste turmål: Fra dekk på ferga fra Lysebotn etter at vi hadde gått Kjerag (i strålende sol).

Det var en opplevelse som kaptein Erik Hana ville ha applaudert: Båten tok en bred sirkel under «Stolen», og fergekapteinen guidet og nærmest pekte ut landemerket over høyttaleranlegget.

Endelig fikk jeg se Preikestolen i slikt vær den skal ses. Og den så unektelig mektig ut der den tårnet 604 meter over båten og Lysefjorden.

Det var bare ett problem: Akkurat som for Randulff var ikke synet fra fjorden nok. Så jeg må fortsatt bestige den. Men det skal bli en dag da værmeldinga lover solskinn.

Jeg blir veldig glad hvis du følger Det vonde liv på Facebook.