Inderøy: Den gyldne omveien i Trøndelag

, , ,

REISE TIL: INDERØY, NORGE

Den første gangen jeg forsøkte meg på Den gyldne omvei, endte det med skuffelse. Jeg hadde stanset bilen utenfor Gulburet gårdsbutikk og -kafé, og alt stemte: Blomstene lyste i hagen, klesvasken hang på stativet, låven var rød og våningshuset gult, og utenfor tygde kyrne drøv som om det var en delikatesse.

Bare én ting slo feil. Døra var stengt. Det var onsdag, ikke torsdag som jeg trodde, og da hadde eierne pause. (Den gang, ikke nå. Nå holder Gulburet åpent hver dag i sommersesongen.)

Mot strømmen til Straumen

Slukøret kjørte jeg videre, til handelsstedet Straumen, i seg selv et koselig lite tettsted med trehusbebyggelse hvor kun tidevannsstrømmen har det travelt. (Den er en av Norges sterkeste.)

Der fikk jeg trøst i Inderøy Landhandleri, der Gøril Hastad-Nelson var fjerde generasjons kremmer og hadde byttet ost og brød ut mot gaver, interiør og småting. Og for å være ærlig, var det slettes ikke synd på meg.

Veiskilt til attraksjoner i Straumen på Inderøy
Lille Straumen har mange attraksjoner som er verdt et stopp.

Den lille trehusbyen mellom Trondheimsfjorden og Borgenfjorden er like mye del av Den gyldne omvei som gårdene lenger ute på Inderøy. Med både butikker, kafé, gallerier, restaurant og skulpturpark, er stedet også tettpakket med langsom hygge – og rett i hjertet av det Omveien skal være. Det bare føltes ikke sånn der og da.

På bilferie mot nord? Les tips hele veien til Nordkapp her!

Den gyldne omvei igjen

Neste gang jeg tok omveien – ifølge veistrekningas egen nettside tar ruta om Inderøy 8 minutter lenger enn å kjøre «E6 den strakast vei’n» – ble det mer vellykka. Jeg hadde leid bil på Værnes på Magasinet Reiselysts regning (ikke på nett) og kjørt en times tid innover i fjorden, og nå lå den her:

Omveien. En herlig garnmaske av lite trafikkerte landeveier, med røde driftsbygg, grønne beiter, og hvite bjørkestammer ved den første alleen jeg passerte.

Det var lune bakker og vennlige åkre. Og her og der ventet godslige gårder på besøk. Antallet aktører varierer, akkurat nå har Den gyldne omvei 20 av dem. Og de aller fleste byr på en åpen dør inn til ekte bonderomantikk. I tillegg har de gått gjennom et trangt nåløye.

Samvirket krever 2/3 flertall fra medlemsbedriftene før en ny aktør får innpass i omveien. Og et koselig gårdstun, rene toaletter og trivelig stemning er absolutte krav, ifølge Astrid Aasen i Gangstad Gårdsysteri.

Is og ost og herlig kost

Det var på Gangstad at Den gyldne omvei ble offisielt åpnet i 1998. Og det er ikke så rart. Hele gården så ut som et postkort, et perfekt gårdstun ved enden av en grusvei med bjørkerekke langs sida. Et grønt teppe dekket jordene på alle sider av den grå løperen.

Og inne på tunet ventet Astrid og serverte hjemmelagd is og egenystet ost: Edel blå, camembert, samt en elg-is med granskudd og tyttebær som ikke står oppført på ysteriets produktside, men som er vel verdt et forsøk hvis de fortsatt har den.

Gårdsbutikken endelig åpen

Etter ispausen gjorde jeg opp for tidligere tabber. For nå holdt Gulburet åpent (jeg hadde trippelsjekket).

Liv Elin Olsen lo litt da jeg fortalte om min forrige fadese. Så lot hun meg gå i fred og studere etikettene i gårdsbutikken. De var godt lesestoff. Løkmarmelade fra klostergården på Tautra, grankvisteddik fra Overhalla, «elg på staur»-sjokolade fra Steinkjer, drops og rugbrød fra eget kjøkken og karve fra Inderøy karvelag – åkrene til lagets bønder er visstnok rosa og lukter markant av karve før den høstes i august.

Selv presterte ekteparet Olsen å kombinere butikkdrift med melkeproduksjon, uten at jeg helt skjønte (eller skjønner) hvordan det lar seg gjøre.

– Du må ha veldig lyst. Og være passe gal, sa hun selv da jeg spurte.

Se flere reisetips i Norge her!

Flere fine stopp på Inderøy

Senere kjørte jeg rundt. Jeg kjørte oppom middelalderkirka Sakshaug, svingte opp bakken til Inderøy Gårdsbryggeri hvor Steinar Kvam forklarte ølbryggingens mysterier i sterk maltduft, og raste opp grusveien til Berg Gård hvor jeg holdt meg langt unna dråpene fra gårdens brenneri (jeg kjørte jo).

Til slutt sto jeg ved Kjerknesvågen kai nord på øya. Fjøsdufta ble erstattet med en herlig blanding av sjø og smøreolje. Gamle påhengsmotorer sto som på kunstinstallasjon utenfor Slippen verksted. Det var taukveiler og trebåter. Der var nesten fullendt. Men ikke før jeg hadde spist middag på Jægtvolden Fjordhotel og sjekket ut overnattingsmulighetene i Oldefars gjestehus.

Da måtte jeg tilbake til Værnes. Men jeg skulle gjerne ha blitt. For selv om Den gyldne omvei ikke er lang å kjøre, er den en reise du har lyst til å nyte, lenge.

Lik Det vonde liv på Facebook!

Slippen verksted i Kjerknesvågen kai på Inderøy
Jeg vet ikke om båtmotorene var til reparasjon eller bare pynt. Men fine var de.

Reklame