REISE TIL: SEYÐISFJÖRÐUR OG ESKIFJÖRÐUR, ISLAND
Lange, brede slynger ledet veien ned fra fjellet og til fjordbunnen og Seyðisfjörður. Høye fjell reiste seg opp til høyre og venstre rundt den smale fjorden.
Naturen minnet litt om Vestlandet, bare kaldere. Det var ingen løvtrær, ingen gran, og her oppe lå det fortsatt snøfonner, selv om høyden over havet bare var 600 meter. Langt ut på sommeren hadde snøen ligget tung, så dyp at innsjøen ovenfor svingene ikke dukket fram før midt i juli.
Det var en ankomst du husker. Både på grunn av naturen og den sedvanlige undringen Islands tettsteder gir: Bor detvirkelig folk her?
Oldefar og silda
Da min oldefar så Seyðisfjörður for første gang, var snøfonner hans minste bekymring. Han kom sjøveien, som fisker. Det var helt på begynnelsen av 1900-tallet, og oldefar var her for å fiske. Sildefiske.
Det rike sildefisket var trolig det som gjorde Island økonomisk uavhengig, og hjalp landet å bli selvstendig i 1944, skriver det islandske sildemuseet i Siglufjörður, The Herring Era Museum.
Samtidig sa man at ingen kunne sulte foran matfatet som islendingene. Selv om havet utenfor øya deres var fullt av fisk, startet sildeeventyret med nordmennene. Seyðisfjörður også, i hvert fall som by. Det var derfor den hadde trehus her på skogløse Island: De ble importert som ferdighus fra Norge på slutten av 1800-tallet.
Kanskje hadde min oldefar bodd i et av dem på sine ekspedisjoner til vulkanøya?
Norske fiskere hadde fisket sild rundt Island i rundt 30 år da oldefar kom dit for første gang. Likevel fikk han bli med på en revolusjon: «De Halvard Hammersland, som var den første med landnot og snurpenot på Island?» spør journalisten i Bergens Arbeiderblads lørdagsutgave 25. oktober 1958, i forbindelse med at oldefar ble 85. «Jau, eg var vel det,» svarer oldefar.
Det er i det intervjuet han fortalte at han måtte lære islendingene å ro. For det kunne de ikke. Ikke skikkelig, i par, med ei tung not som skulle i sjøen i en fart!
De lærte likevel fort, islendingene. Og i 1916 saltet de for første gang flere tønner sild enn nordmennene på øya.
De norske fiskernes sjøbu
Oldefar hadde sine islandske baser i Seyðisfjörður i øst og Hjalteyri i Eyjafjörður på nordkysten. Fjordarmen sør for Seyðisfjörður, Eskifjörður, nevner han ingenting om i det gamle avisutklippet.
Likevel var det der opplevelsen av å komme nær min fiskeslekt, ble sterkest.
I Eskifjörður ligger nemlig Raldulfs sjøbod som en urørt rest etter det Island det oldefar forlot etter 14 sesonger, i 1922.
Sjøbua ble bygd i 1890 av nordmannen Peter Randulff, og tjente som base for hans mannskap da de var på islandsfiske. 12 mann delte åtte køyer i to små soverom med et enkelt kjøkken over rommet hvor fangsredskapene hang. Hver sesong, sannsynligvis, helt til de norske fiskerne forlot sitt islandske hjem i 1930.
Sesongen etter hadde silda forsvunnet fra fjordene på Øst-Island, like plutselig som rundt Skaftö i Sverige eller Sogndalstrand på den norske sørvestkysten. Det betød at nordmennene aldri kom tilbake; hvorfor skulle de det når det likevel ikke var sild å hente?
Alt i sjøbua ble værende som de hadde forlatt det. Sixpencen hang på sengebeinet over en slitt taske. På bordet sto tomgodset. Jakkene, skjortene, og over øverste køye et fransk postkort av det vovede slaget; alt ble stående, hengende, liggende, bortsett fra nordmennene.
I 2008 åpnet Øst-Islands Museum for at gjestehuset Mjóeyri kunne få starte restaurant der.
– Vi tenkte at det var en dårlig idé. Men så gikk vi opp trappa og så dette, og tenkte «wow», sa Berglind Steina Ingvarsdóttir da jeg reiste dit for Magasinet Reiselyst.
Hadde min oldefar bodd i et sånt hus? Det var mye trolig. Selv om artikkelen eller pappas fortelling om morfaren aldri kom inn på sånne detaljer.
«Havets lov er hard»
De fortellingene nøyde seg med det som skjedde til havs: Om ringnokkastet ved Skagabukta som ga 900 strokk – gammelt uttrykk for furutønne – om da avstanden til dorryen var for lang og oldefar bykset rett i sjøen, og historien om da han kommanderte mannskapet til å kjøre til å tøffe til Kapp Nord, på tvers av skipperens ordre.
Skipperen var full, ifølge oldefar, som satte tollekniven i kledningen, svingte seg rundt på hælen, og klasket til ham.
«De Hammersland?» spør journalisten.
«Ja, det gjorde eg, men hugsa at havets lov er hard. Det tolest ikkje festing på Islands-sildfeltet. Og heime satt mange huslydar som venta på midlar til mat,» svarer han.
Det første kastet ved Kapp Nord ga 1100 tønner.
Etterpå tok skipperen «gutlarven» i neven og sa: «Her er båten. Gå dit du vil.» Etter det var de to gode venner, ifølge intervjuet.
«For havets lov er også mild. Ja, mild du, men hard,» sier 85-åringen.
Trålens forbannelse
Da 1960-tallet gikk mot slutten, var det snipp snapp snute for det islandske sildeeventyret. Silda uteble. Fra over 400 tonn sank fangsten til rundt 10 på to år. Med det forsvant grunnlaget for rundt halvparten av Islands eksportinntekter.
Grunnen var overfiske – akkurat som «heidersmann» Hammersland spådde i sitt 85-årsintervju rundt 10 år tidligere.
«Den fiskerike Nordsjøen er tømd for fisk og no tråler dei bort restane av silda. (…) Eg skulle vone at alle innser det no, at dei må innstille tråldrifta før katastrofen er over oss,» sier han til avisa.
Snaue tre år etter intervjuet døde oldefar. Trålfisket, derimot, levde videre. Fortsatt sier motstemmene det samme: «Trålfiske er det verste for sårbar havbunn i nord», fastslo forskerne så sent som i år. Og andelen fiskebestander i verden som blir utsatt for overfiske, har ifølge FN økt fra 10 prosent i 1974 til 33 prosent.
Les også min mini-familiesaga om Glesnes på Sotra!
Seyðisfjörður etter silda
I Seyðisfjörður, Eskifjörður, Eskifjörður og Siglufjörður hvor det islandske sildemuseet er, kom eventyret aldri tilbake.
I Siglufjörður har innbyggertallet falt fra over 3000 til 1300, og i Seyðisfjörður har over 1000 blitt til under 700 det siste hundreåret.
I den sistnevnte byen fant jeg imidlertid noe annet enn fisk. Husverten min var kunstner. Kona hans var kunstner. Og en snartur innom kafeen Kaffi Lára (utt. Laura) for å smake på husets øl El Grillo, fortalte at de slett ikke var de eneste.
– Jeg tror faktisk at det bor flere kunstnere her i Seyðisfjörður enn det gjør i Firenze, fortalte kokken Michelangelo – fra Firenze – da jeg dro på sykkeltur med ham
Ferga Smyril Line fra Hirtshals gjorde at de kunne koble seg på den kontinentale pulsen. Hovedstaden Reykjavik var en 8,5 times kjøretur unna. Ferga til Danmark tar over 2,5 døgn.
Det kan ikke kalles sentralt. Men fullt så gærent som min oldefars hjemreiser er det ganske sikkert ikke.
«Harde var også overseilingane ofte, så dekkslasta ble føyst overbord,» forteller han i den gamle artikkelen. For som han sa: Havets lov er hard. Med eller uten sild der nede i dypet.