REISE TIL: SIGHNAGHI, GEORGIA
Sighnaghi har en italienisert følelse, proklamerte Lonely Planet-guideboka. Mulig det, selv om det slettes ikke var Italia jeg tenkte på da vi endelig kunne labbe ut i gatene.
Det var Sighnaghi. Den lille åstoppbyen øst i Georgia er kjent som den vakreste byen i Kakheti. Mulig det var det som fikk guidebokforfatteren til å dra det italienske kortet.
Kakheti er det viktigste vindistriktet i Georgia. Så her kunne vi nyte kortreist vin, spise god mat – i en by der de røde taksteinene spredte seg ned åssidene og husene var malt i pastellfarger, alt sammen beskyttet av en 4,5 kilometer lang bymur.
Få byer i Toscana kunne ha gjort det bedre.
Historien om Sighnaghi
Georgia er en eldgammel kulturnasjon. Hovedstaden Tbilisi er minst 1500 år gammel, den gamle hovedstaden Mtskheta er enda 1000 år eldre.
Til sammenligning er Sighnaghi en nykommer. Den ble grunnlagt i 1762 av kong Heraklius II, som også bygde en festning og en bymur rundt bosetningen. Navnet han ga stedet, forteller tydelig hva formålet var: Ordet sighnaghi betyr «tilflukt».
Her oppe på åsen hadde georgierne fullt overblikk over Alazani-dalen, og kunne se Kaukasus i det fjerne. Slik kunne åsen gi beskyttelse mot dagestanernes angrep, lekianoba, som tok endelig slutt først i 1854.
Les også om fjellturer i Kaukasus!
Byens attraksjoner
I folketellingen i 1770 bodde 100 familier i Sighnaghi. Senere vokste byen, men ikke mer enn at innbyggertallet i dag er på skarve 1500.
Det var altså ingen stor by vi var kommet til. Selv med bakker og en heller rotete gatestruktur, trengte vi ikke haste for å rekke over severdighetene på en ettermiddag.
Heldigvis inviterte stedet til rolig slentring. Gubbene spilte terning i skyggen av trærne i parken. De brosteinlagte gatene var nystriglede, trebalkongene så ut som at de hadde fått siste malingsstrøk i forrige uke.
Hovedattraksjonen var likevel selve bymuren. Den omkranset ikke først og fremst byen, men lot heller til å ha blitt bygd for å beskytte skog og jordlapper, og minnet nesten om Den kinesiske mur der den løp opp og ned av åssidene.
Vi klatret opp i et av de 23 tårnene og fulgte toppen av muren til det neste. Der fikk vi belønningen: Et fantastisk utsyn over Kakhetis sletteland og fjellene bak.
Etterpå så vi Sankt Giorgi-kirken og Sankt Stefans kirke, beundret byporten og generelt de fredelige gatene.
Les også om de fantastiske grotteklostrene i David Gareja!
I tårnet på den førstnevnte rakk en gamling ut hånda. «Én lari, takk.» Jeg hadde på følelsen at bidraget var høyst frivillig (Wikivoyage bekrefter dette), men betalte likevel. Utsikten var uansett verdt langt mer.
En anbefalt restaurant
Flotte ting å se var vi blitt vant til i Georgia. Sighnaghi bød imidlertid på noe mer: Ordentlige restauranter.
Den slags hadde vært mangelvare i Kazbegi, men her var turistindustrien tydeligvis kommet mye lenger. Lunsjen spiste vi i sola på en uterestaurant. Og begge våre kvelder i Sighnaghi spiste vi på det som virkelig er et anbefalt spisested:
Pheasant’s Tears lager ikke bare noen av Kashketis beste viner, på Georgias 6000 år gamle måte med å gjære og lagre vinen i såkalte qvevri-krukker. Den serverer også mat lagd med samme omtanke.
– Jeg anbefaler kalvegryte og omelett med grønne urter og bønner, sa servitøren.
Og det gjør jeg også. Hvis du er heldig, blir du til og med budt på et glass av husets egen chacha (grappa) til å runde av måltidet.
(Enda flere tips til ting å se og gjøre i byen finner du på Gallop Around the Globe, mens Wander-Lush lister opp attraksjoner i hele Kakheti.)
Lik Det vonde liv på Facebook!
