Rohingya: Bør vi innføre turistboikott av Myanmar?

Nyhetene om Myanmars forfølgelse av den muslimske rohingya-minoriteten har nådd førstesidene. 420.000 rohingyaer anslås å ha flyktet til Bangladesh de siste ukene, ifølge VG, over en grense som ifølge FN er minelagt. Og New York Times skriver at mer enn 200 landsbyer i muslimske områder er brent ned siden slutten av august.

– Det ser ut som et skoleeksempel på etnisk rensing, sier FNs sjef for menneskerettigheter, Zeid Ra‘ad al-Hussein, og legger til at det er umulig å få helt oversikt, siden Myanmar nekter observatører (og journalister) adgang til delstaten.

Grusomhetene i delstaten, som ligger mot grensa til Bangladesh, er ikke noe nytt. Human Rights Watch varslet i februar om at den burmesiske hæren begikk gjengvoldtekter mot rohingya-kvinner også i fjor høst.

Bør vi fortsatt reise?

Så hva kan – og bør – vi som reisende gjøre? Fram til 2011 oppfordret Aung San Suu Kyis parti NLD til turistboikott av hjemlandet som følge av militærjuntaens menneskerettighetsbrudd. Siden NLD avblåste boikotten, viser Verdensbankens statistikk at antallet turister til landet er nesten seksdoblet, fra 816.000 i 2011 til 4,681.000 i 2015.

Nå er Aung San Suu Kyi selv landets regjeringssjef. Men nyhetene viser altså at hæren fortsatt begår grove overgrep.

Er det igjen på tide å boikotte Myanmar? Og hvordan bør vi forholde oss til ugjerningene hvis vi faktisk reiser?

Jeg har stilt spørsmålene til flere organisasjoner som jobber for menneskerettigheter i landet. Felles for dem, er at de råder turister til ikke å nevne situasjonen med vanlige myanmarere. I boikottspørsmålet er de derimot uenige. Her følger svarene:

Oppfordrer til boikott

ARNO, Arakan Rohingya National Organisation, mener at turister bør droppe reiser til Myanmar i protest mot behandlingen av rohingyaene.

«Vi mener at alle former for press er avgjørende for å stoppe folkemordet på rohingyaer i Rakhine States. Husk at mer enn 400.000 rohingyaer allerede har flyktet til Bangladesh og at mer enn 100.000 er internt fordrevet i nordlige Rakhine State, i tillegg til de nærmere 200.000 internt fordrevne i Sittwe (delstatshovedstaden i Rakhine).

Derfor bør turister boikotte Myanmar og protestere for å stoppe den etniske rensingen,» skriver talspersonen Ronnie i ARNO.

Han gir følgende råd til turister som likevel reiser til landet:

«Ordet rohingya er tabu i Myanmar. Aung San Suu Kyi har bedt alle diplomatiske stasjoner om å slutte å bruke ordet. Derfor bør turister unngå opphetede debatter om rohingya-folket på offentlige steder. Hvis de møter en rohingya i Yangon, derimot, bør de spørre dem om slektningene deres i Rakhine og få førstehånds informasjon om hva som foregår. Hvis du drar til Rakhine State, bør du ta så mange bilder som mulig, slik at man får se de grusomme forbrytelsene begått av staten.» (PS! Utlendinger har per i dag ikke adgang til Rakhine – min anm.)

Forstå kulturell følsomhet

Daglig leder Audun Aakre i Den norske burmakomiteen er like klar i sitt svar på hvorvidt turister bør boikotte Myanmar.

«Nei. Det har vært borgerkrig i Myanmar siden 1948, med grusomheter begått av militæret. Jeg syns ikke at turister bør boikotte Myanmar, selv om situasjonen i Rakhine State er nok et eksempel på militærets framferd. Og det må understrekes at militæret ikke er kontrollert av regjeringen, ei heller av Aung San Suu Kyi,» skriver han.

Hvis du reiser til landet, har han følgende råd:

«Turister må forstå kulturell følsomhet. Det er ingen adgang for turister til de mest berørte områdene. For ikke å havne i problemer, er det viktig å forstå at framstillingen internasjonalt er svært forskjellig fra i Myanmar, hvor mange personer har sterke følelser mot rohingyaene, som ikke blir sett på som en etnisk nasjonalitet i Myanmar.»

Mer generelle råd

En stor del av Myanmars statsbudsjett brukes fortsatt til å finansiere hærens borgerkriger. Den tidligere militærjuntaen har vært flink til å posisjonere sine folk og venner (såkalte cronies) øverst ved bordet også i det nye, mer demokratiske hjemlandet.

Det kan derfor være greit å tenke litt gjennom hvor du legger igjen feriebudsjettet hvis du besøker landet.

Dette er noen råd fra EcoBurma:

  • Bo på små hoteller og bed & breakfasts. Store hoteller er i mange tilfeller eid av cronies, og mange av dem er resultat av at juntaen tvangsflyttet bøndene i området uten å gi kompensasjon.
  • Unngå hoteller og restauranter bygd på religiøse eller kulturelle monumenter.
  • Viltkjøtt stammer i mange tilfeller fra truede dyrearter, og blir ifølge nettstedet tillatt solgt i bytte mot bestikkelser.
  • Husk at de nasjonale flyselskapene fortsatt har sterke bånd til myndighetene (og i mange tilfeller er eid av cronies).
  • Legg shoppingen til små butikker i stedet for shoppingsentre og hotellenes suvenirsjapper. Slik unngår du å fylle armévennenes lommebøker.
  • I Yangon er taxiselskapet Golden Harp Taxi Service anbefalt. Det er et kollektiv av tidligere politiske fanger.

Og hvis du lurer på hvorfor det tidligere militærregimets venner ikke fortjener støtte, anbefaler jeg Emma Larkins kruttsterke bok «Finding George Orwell in Burma». (Lenken går til Tanum, som gir meg en liten cut hvis du kjøper boka.)

Vil du reise til Myanmar? Her er mine reisetips og en anbefalt reiserute!

Liker du litt andre perspektiver på reise, og litt annerledes reiseskildringer? Lik Det vonde liv på Facebook!

Legg inn en kommentar

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.