REISE TIL: MANDALAY OG INLESJØEN, MYANMAR
Det fins mange dårlige jobber i verden. En god del er direkte dødelige. Det var ikke jobben til karene i King Galon Gold Leaf i Mandalay.
Den var bare slitsom. Og innenfor arbeidsdagens rytme uendelig repeterende.
De 30 mennene i verkstedet sto hele dagen og hamret på små gullklosser. Med vante fingre pakket de gullet inn i skinnetuier, passet på at kantene var rette og skinnet lå stramt, og surret dem fast til skammelen med reimer og tau. Så løftet de slegga og slo. Og slo og slo og slo og slo, og slo på pakka med edelmetall helt til det var gått en halv time, og pakka kunne sendes til neste stasjon.
Der ville en ny håndverker kutte klumpen i seks nye kvadrater, og sende dem tilbake til sleggemennene.
Fra klump til bladgull
I prosessen ville sleggeslagene ha trykket ut gullet. Gjort det tynnere, bredere, slik at den nye pakka med seks flak var like lang og bred som den forrige. Og til sammen like tykk, bare nå fordelt på seks flak.
Så ville jobben bli gjentatt. Kantene ville bli rettet ut. Skinnet ville strammes. Reimene festes. Sleggene slå. Bank-bank-bank-bank-bank-bank-bank.
Til slutt, når pakkene var delt og hamret mange nok ganger, ville klumpene ha blitt forvandlet til bladgull så tynt at det nesten var gjennomsiktig. Gull, helt bokstavelig, verdt for Sørøst-Asias mange buddhistiske templer.
– Av 30 gram gull lager vi 4600 flak bladgull, fortalte kvinnen som jobbet i «pakkedisken» inne i verkstedet, som er blant Mandalays underligste men likevel mest berømte severdigheter.
Hun la til at mennene i gjennomsnitt klarte 12 gram gull per dag.
De gylne templers land
«Golden Earth» (*), kalte reiseskildringsmesteren Norman Lewis sin bok om datidas Burma (Les den!), og de gylne konnotasjonene er ingen tilfeldighet. Landet som i dag heter Myanmar, er gyllent.
Gullet gløder fra Yangons Shwedagon Paya i skumringen og fra Kyatkiyo-fjellets klippestein når den speiler seg i sollyset. Forgylte pagoder stikker opp over de grønne trekronene og rismarkene på de underligste steder. Og i tempelet Phaung Daw Oo Paya i Inlesjøen er de fem buddhastatuene så fullklattet av bladgull at de ser ut som snømenn – helt uten spor etter formen av den sittende Michelin-mannen.
– Du burde kjøpe litt gull du også og klistre på, det vil gi deg lykke, sa Minn Zaw som jeg møtte på Kyatkiyo. Selv hadde han kjøpt 10 gullflak for 45 kroner. Og han var ikke den eneste. Skillearkene flagret gjennom lufta som en sommerfuglsverm under klippen.
Les flere reisetips til Myanmar og en anbefalt reiserute her!
Gullets betydning
Jeg har gjort mitt beste for å forstå hvordan Myanmars buddhister er så opptatt av gull. Forsøkene har ikke gjort meg så veldig klok.
Gull symboliserer sola, eller ild, i buddhismen, og forbindes ifølge nettsida Exotic Art India med hinduenes solgud Surya. Artikkelforfatteren følger opp med å fortelle at det ses på som helligbrøde å blande gull med andre metaller, siden det forringer den gylne løden.
Av mer spesifikke svar har jeg funnet lite som gir mening til en skeptiker som meg. Hvis dette svaret fra Lama Zopa Rinpoche er representativt for hva buddhistene lærer, kan det likevel forklare praksisen:
«In the time of Buddah Kashyapa, one person offered gold to a cement elephant and was born having an elephant that was gold and had golden kaka. The king at that time confiscated the elephant, at which time the elephant dissolved into the ground, while for the man, his karma was to get another, similar elephant,» skriver den religiøse læreren på nettsida FPMT.
Forståelig eller ei, fornuftig eller ei, gullhamrerne i Mandalay er uansett en opplevelse å se. Og trolig en påminnelse om at din egen jobb slettes ikke så verst tross alt.