REISE TIL: ANGKOR, KAMBODSJA

Hva var det egentlig vi drev med? Klokka hadde så vidt tikket forbi 05, det var mørkt som i en sekk, og vi satt allerede i taxien. Gårsdagens – og strengt tatt dagens – longdrinks suste i blodårene, og her var vi på vei for å se et av verdens sju nye underverker.

Soloppgangen over Angkor Wat er regnet som en av de ultimate reiseopplevelsene, en gjenganger på bøttelistene (ørten ting å gjøre før du dør-lister) som om skribentene har brukt blåpapir.

Nettopp derfor burde vi droppe den, mente Van Ny.

– Jovisst er den vakker. Men soloppgangen er nesten det mest besøkte tidspunktet på Angkor Wat, sa guiden.

Soloppgang på Phnom Bakheng

Phnom Bakheng ble bygd som statstempel for den første hovedstaden i Angkor.

– Kong Yasovarman flyttet hovedstaden hit fra Rolous, sørøst for Siem Reap, fortalte Van Ny.

Det var den første khmerkongen han introduserte oss for, men slettes ikke den siste. Det minnet meg vagt om den norske kongerekka fra vikingtida. Eneste forskjell var at khmerenes kongenavn var enda mindre interessante og nærmest umulige å huske.

I tillegg var det fortsatt tussmørkt. Jeg var morgengretten og kaffetørst. Jeg syntes tempelet foran oss så ut som et steinbrudd med en trapp på midten. Mer velvillige sjeler beskriver tempelåsen som en pyramide.

Trinnene opp til toppen var bratte som en loftstige, men opp skulle vi. Himmelhvelvingen var metallikk blå, det var snart soloppgang. I reisetipsene skal Phnom Bakheng besøkes ved solnedgang, men vel oppe var det lett å se vår manns tankegang:

Fra toppen av pyramiden hadde vi vidt utsyn over det gamle Angkor-riket. Og vi var så godt som alene. Ved solnedgang, derimot, har myndighetene måttet sette et maksantall på 300 turister for å unngå trengsel.

Men hvor ble soloppgangen av? Hele Angkor lå under et tett skydekke.

I tillegg var det gamle statstempelet en eneste ruin, forlatt allerede 21 år etter innvielsen, i år 928. To løver langs trappa mot øst, og et par devatas – engler – var alt. Resten var stein. Og Van Ny som tok fram tro-en sin, en tostrengs «fele», og begynte å spille.

Stig og jeg så på hverandre. Vi måtte ned. Nå. Ha kaffe og frokost, og helt klart ingen musikk før hver baconbit i Kambodsja var trygt plassert oppå longdrinkene.

Skogens ro i Kbal Spean

Van Ny var forståelsen selv. Han hadde sikkert vært guide for Soria Morias – nå Everland Boutique Hotels ^(*) – takbargjester flere ganger.

Etter frokost trakk han derfor en deilig overraskelse opp av stråhatten: Etter en deilig times kjøring i stillhet nordover ledet han oss inn i skogen i Kulen-fjellene.

Et grønt slør av løvverk myknet dagslyset mens vi trasket oppover stia. Røtter vred og slynget seg som girlandere langs bakken og oppover stammene, og mot oss sivet bruset av vann i fri dressur. Lufta og skogbunnen var fuktig, en gang krysset en rød ferskvannskrabbe stia rett foran føttene våre.

Like over en foss var stedet han hadde bestemt seg for å vise oss. Kbal Spean er en av de nyere oppdagelsene i Angkor. Først i 1968 oppdaget man naturtempelet hvor ikke et bygg reiser seg, men gudene i stedet er risset inn i elvebunnen på Phnom Kbal Spean, en av sideelvene til Siem Reap-elva.

I ett av bildene så vi Vishnu. Han lå og drømte fram kosmos, og så ut til å ha det helt greit: Elvestryket vasket føttene hans og kona Lakshmi masserte beina hans. Bare lotusen som vokste opp fra gudens navle stagget oss fra å misunne ham.

Kvinnenes citadell

– Er dere nå klare for flere templer? spurte guiden etter elveoasen.

Det var vi. Det var tross alt derfor vi hadde reist til Angkor. Dermed fant vi aldri ut hvordan Van Ny hadde løst det hvis vi hadde svart nei.

Belønningen var et av områdets vakreste templer, Banteay Srei. Det kalles også Citadel of the Women – kvinnenes citadell – på grunn av både skjønnheten og størrelsen. Van Ny var imidlertid mer opptatt av andre ting.

– Banteay Srei ble bygd i det 10. århundre av Yajnavaraha, en av kong Rajendravarmans kanslere. Dets egentlige navn er Egentlig navn Tribhuvanamahesvara: store gud av den trefoldige verden, innledet han. Fortsettelsen var inngående forklaringer av hvilke guder hver lille detalj symboliserte. At jeg raskt puttet notatblokka tilbake i lomma, affiserte ham lite. Han fortsatte å ramse opp lange, innfløkte, ukjente navn mens vi trakk inn tempelets skjønnhet.

Ingen av khmer-templene i Angkor ble bygd for at menigheten skulle samles der. De ble bygd for gudene. Derfor er alle sammen små innvendig, folk skulle jo ikke inn dit. De bodde i byen utenfor.

Banteay Srei er likevel spesielt lite. Og utrolig pent. Nesten hver flik av den rosa sandsteinen var utsmykket, og bygningene så små at vi for en sjelden gangs skyld ikke måtte være guder for å se alt sammen – hele tempelet kunne studeres fra bakkeplan.

Jenta som satt i en av tempelets døråpninger med rød, blomstrete kjole med bamsen i hånda og en blomsterbukett, skapte et så perfekt motiv at jeg mistenkte henne for å være utplassert av kambodsjanske turistmyndigheter. Kanskje var hun bare et bevis på at Banteay Sreis skjønnhet er av en helt egen klasse.

Til sammenligning framsto Banteay Samré som en parentes. Et «perfekt» angkor-tempel fra tidlig 1100-tall som ble bygd like øst for den kunstige innsjøen Østre Baray. Det var fint og hadde få turister, men det hjalp lite. Vi var tempelmette. Vi lot Van Ny lire av seg sine strofer av kongerekka, og satte oss i bilen igjen.

Les flere reisetips fra Sørøst-Asia!

Lara Croft-tempelet

Vi hadde vært på tempeljakt i ni timer nå, men likevel var det umulig å ikke bli helt guttunge av vårt neste stopp på rundturen, Ta Prohm.

Det var Tomb Raider-tempelet, jo!

Ta Prohm var et mystisk eventyr. Digre silkebomullstrær dyttet på mosegrodde steinmurer, kvelerfiken snodde seg rundt dem som boaer. Det var intakte templer og steiner som truet med å rase bare av en berøring fra Lara Crofts pekefinger.

Naturtilstanden er ingen tilfeldighet. Da Vesten «oppdaget» Angkor Wat i 1863 – khmerene hadde selvfølgelig aldri glemt tempelområdet – var alle templene i Angkor gjengrodde av jungel.

École Francaise d’Extrême-Orient bestemte seg for å la ett av dem forbli i sin «naturlige tilstand», og valgte seg ut Ta Prohm.

Noen lettvint løsning var det likevel ikke. Da vi kunne gå rundt på oppdagelsesferd blant røttene og steinene, og studere devatas og søyler gjemt i halvmørket, er det fordi tempelet har blitt ryddet. Trær er felt for å gi adgang til området, og en hel masse arbeid har gått med for at ikke røttene skal sprenge murene fullstendig.

Det gjorde ingenting. Ifølge inskripsjonene skal 12.640 mennesker ha bodd i byen den gang på 11–1200-tallet. Nå føltes det som – hvis vi fantaserte vekk de andre turistene – å være en oppdager i jungelen. Det er ingen dårlig bonus i et verdensarvsted.

Du bør virkelig ikke forlate Angkor Archaeological Park uten å ha sett Ta Prohm.

Ansiktene i Bayon – og dagliglivet

Også det neste stoppet på reiseruta tydet på at Van Ny visste å planlegge for heldags utflukter i Angkor, med all tempeltrøtthet det gir.

Bayon var som en skog av tårn rundt tempelets sentrum, 37 ansiktstårn med digre fjes hogd inn i hver himmelretning, bygd etter hvert, i ulike høyder, i en herlig forundringseske.

Sammen med guiden utforsket vi smale kamre og korridorer, og gikk opp og ned trapper. Og overalt, uten forvarsel, ville et ansikt dukke opp.

Dermed bygger Bayon ut de heller sparsommelige skriftlige kildene som fins: Stort sett nedtegnelsene fra Zhou Dagouan, kinesisk emissær i riket i 1296–97.

De forteller om et samfunn langt unna vårt, der «ville folk fra åsene» kunne bli kjøpt som slaver, noe som var så vanlig at kun de fattigste ikke hadde dette. (Rike familier kunne ha mer enn hundre.) Både menn og kvinner gikk nakne bortsett fra et klede rundt livet.

Angkor Wat – byen (som ble en) pagode

Siste stopp på dagsturen var Angkor Wat. Selve nasjonalsymbolet, som til og med pryder det kambodsjanske flagget(!) og er hovedgrunnen til at 2,6 millioner turister kjøpte billett til Angkor-parken i 2018.

Det er det største av alle khmer-templene, og bygd i midten av det som ganske sikkert var den største byen. Vollgraven rundt måler 1,5 ganger 1,3 kilometer – innenfor der var den innerste terrassen selve tempelet. Resten var byen. Hovedstaden.

Symbolikken? Vollgraven symboliserte havet rundt jorda, og de konsentriske terrassene var fjellkjedene rundt Neru, forklarte Van Ny.

2000 apsarad-er, jomfruer, av stein møtte oss der inne. Samt et – selv om vi altså styrte unna soloppgangen – anselig antall turister og buddhistmunker.

En siste gang vandret vi rundt i khmer-rikets kunstneriske kraftprøve. Jomfruene vinket. Gudene dannet fjell over dørene. Og Van Ny tok fram tro-en og spilte en siste melodi. Og solnedgangen over Angkor Wat var like grå som morgenen.

Lik Det vonde liv på Facebook!

^(*) Lenken går til booking.com, som gir meg en liten andel av et eventuelt salg. På den måten kan du støtte driften av denne bloggen, uten at det koster deg noe. Prisen du betaler, er nemlig den samme.