REISE TIL: DEHLI OG AGRA, INDIA

Hjernen gjør rare ting med deg når du går pengelens rundt i Agras gater. For eksempel har jeg begynt å nære en tidligere uant respekt for tuktuken, som jeg for første gang i mitt reisende liv helt reelt ikke har hatt råd til å ta. Så jeg har gått. Det er mye godt med det. Men tuktuk er det ikke.

Dette innlegget er altså en hyllest til den, den putrende vinglekjerra som støyer rundt overalt i Asia med totakts mopedmotor og tre hjul.

Den er rett og slett imponerende. Én ting er at den er Agras raskeste kjøretøy – OK, bortsett fra Abduls sorte Royal Enfield-motorsykkel, da, den han suste rundt med meg bakpå på mislykket jakt etter penger mandag kveld.

Gatas raskeste kjøretøy

Men bortsett fra Abduls MC er tuktukene de raskeste. Ikke i verden, kanskje. På landeveien eller ringveiene rundt Delhi blir de som esler å regne selv mot Tatas lastebiler. Men der det teller, i de trange og humpete gatene rundt om i selve byene, der er det ingen som slår dem.

Der blir tuktukførerne som racerførere, de holder full gass og styrer klar av løsbikkjer, esler, traller, barnemødre og gubber med rødt skjegg med millimetermargin. De gir et hest honk med hornet og freser forbi bilene, og de som skulle finne på å skjene ut rett foran dem, får et vindgufs fra det gule og røde fartsvidunderet som takk og inspirasjon til å fortelle om en nær-døden-opplevelse.

Tuktuken blir som vann i slike omgivelser, som altså er dens rette miljø. Akkurat som vannet finner den alltid en vei. Så sant det er en åpning et sted, fosser den seg vei. Den kjenner ingen fartsgrenser. Og den viker bare for faste hindringer.

En studie i kynisme

Den fenomenale hastigheten er selvfølgelig ikke ingeniørens fortjeneste. Den skyldes ene og alene tuktuk-sjåførene. De sitter polstret med et så tykt lag av kynisme at selv pleksiglassruta og jernskallet rundt tuktuken gir dem udødelighet.

Den kynismen har de så klart med seg også i forhandlinger med kundene. I hvert fall når kunden er turist. En inder eller guideboka vil kanskje formane deg om ikke å betale mer enn 100 rupi? I så fall vil tuktukens ridder neppe engang vurdere å kjøre deg for mindre enn 200 – Å nei, 100! – Hundre? Det er skikkelig langt, jeg kan kjøre deg for 180 – Nei-nei-nei, 120, ikke en rupi mer – 180 – (du går bortover gata) – Okei, 160, men lavere kan jeg ikke gå – 150 – Nei – Nei vel (du snur deg for å gå) – Ok, 150 da.

Og så starter han sin fartsoppvisning.

En tuktuk til Taj Mahal

Ta tuktuken til Taj Mahal. Jeg skulle egentlig gå, men da nattehimmelen trakk opp gardinet og ble appelsinfarget, falt jeg for fristelsen. Det var maks en kilometer igjen til South Gate.

– 100, sa sjåføren. – Nei-nei, sa jeg. – 100 er god pris. – Det er kort. – Hvor mye er du villig til å betale? 50. Det var grytidlig morgen og ingen andre kunder noensteds å skue. – 60, sa han. – Til South Gate.

Dermed begynte showet, han kjørte som i en James Bond-film innover de støvete gatene i Purani Mandi. Alt levende skvatt til side, men vi stoppet knapt ved den ennå nattestengte søndre porten før han kjører meg videre, til West Gate (som også fortsatt er stengt, men det visste jo ikke jeg). Dit kommer vi på bare to jordgatekryss, fem–seks kyr, to løsbikkjer og ingen trafikkdrepte, det kan maks ha tatt halvannet minutt, likevel sier han: – 150. – Vi var enige om 60. – Ja, men det var til South Gate, jeg kjørte deg jo mye lenger. – Det var ikke så mye lenger… osv. osv.

Det ble 120 rupi – 15 kroner. Ingen stygg sum. Men med 980 rupi i lomma, i et India hvor minibankene har to timer lang kø og stort sett er tomme, føles sånne summer plutselig astronomiske.

Les alt om mitt besøk i underverket Taj Mahal her!

Og trafikkens lille andunge kan plutselig minne om en slummens Ferrari.

PS! Nå har jeg skaffet meg en bråte penger. I hvert fall nok til å betale mat og drikke og retur til flyplassen. Hurra!

Og her kan du lese alle mine blogginnlegg fra Agra.