REISE TIL: DELHI, INDIA

Det er kanskje fordi jeg var en fersking på India, men jeg skjønte ikke at det var ugler i mosen da jeg landet på Indira Gandhi International Airport i dag morges. Jeg registrerte bare køen foran vekslebua mellom bagasjebåndene, og tenkte vel noe sånn som «ja ja, indere…» før jeg stilte meg opp langs bånd ni for å plukke opp bagen.

Min vaktsomhet ble vekket på veien ut mot grønn tollsluse. Der så jeg to andre vekslekontorer, begge med like lang kø foran. Og de ventende var slettes ikke bare indere. De var nederlendere, briter, tyrkere. Businessmenn og turister.

– Er det ikke minibanker utenfor? spurte jeg en eldre toller som satt med beina i kors på en benk.

– Jo, mange, svarte han. – Men ingen av dem virker i dag.

I sekken hadde jeg null rupi. Det var i knappeste laget for å komme seg til Delhi, og langt mindre Agra. Det var bare å stille seg i kø.

Etter en drøy halvtime i ventelinje utenfor Central Bank of India ble meldingen sendt bakover: Filialen stengte. Vi fikk prøve Thomas Cook på motsatt side.

India byttet sedler

I den køen sto jeg sammen med folk som var bedre informert. Køene og minibankstengningen skyldtes pengemangel. På onsdag hadde India byttet ut 500- og 1000-rupiene og de gamle sedlene hadde gått ut av bruk som lovlig betalingsmiddel. Hensikten med razziaen mot «store» sedler var edel nok: Regjeringen til Narendra Modi ville få bukt med landets svarte økonomi ved simpelthen å røyke ut de bortgjemte pengene.

Det var bare ett problem med hele byttet:

De nye sedlene var ikke klare. Dermed ble bankene nedrent av folk som ville veksle til seg 100-rupier, og de bunkene ble tømt nøyaktig henholdsvis fem og ti ganger fortere enn de gamle bunkene.

Så hva skulle de gjøre? Minibankene var for lengst gått tomme for penger, ingen visste når de ville fylles opp. I vekslingskontorene var det rasjonering. Maks 6000 rupi per hode hvis du vekslet inn gamle sedler, rundt 4000 rupi hvis du kom med utenlandske penger. Det fikk holde, mente regjeringen.

I mitt hode spant panikkalkulasjonen i sirkel: Jeg hadde bare 70 dollar med meg, en rest etter Etiopia. Det ga 3900 rupi – 485 kroner – som måtte holde til transport, mat, overnatting og helst litt sightseeing. Dette ville bli smalhans og nedfallsfrukt, og ingen Taj Mahal. Hvis ikke minibankene åpnet igjen. Hva hvis ikke minibankene åpnet igjen?

Ut i Delhis smog – og inn i eventyret

Klokka 07:40 var det endelig min tur. Da hadde det gått 160 minutter siden jeg landet i India, men enda viktigere: Det var ennå fem minutter igjen til også Thomas Cook hadde varslet pause; også de begynte visst å bli lens for indiske rupi.

I mine lommer brant 3900 av dem. De måtte brenne lenge. Her ble det lokalbuss og tuktuk og hard pruting på sistnevnte.

Forbi gamle Delhis smuldrende palasser, storslagne plasser og enkle murklatthus, konstaterte jeg også at det i dag ikke var den stinkende, kløende, giftige smogen som var livets største hindring. Det var seddelknipa.

Hele gamle Dehli er en folkestim, men likevel var det grei skuring å identifisere bankene. De var der fortauet var overfylt. Tusenvis av mennesker står i timesvis i kø foran bankene i disse dagene.

India og å betale med kredittkort

Hvorfor, forsto jeg virkelig da jeg kom til Agra – hvor køene foran alle byens bankfilialer er akkurat like lange. Der har jeg nemlig måttet ha et krigsråd med Abdul, eieren av homestayen jeg bor på. For hvordan betaler man for seg når kontantstrømmen er stengt og homestayen ikke tar kort?

– India er et cashland, fastslo Abdul, og forklarte via Facebook-feedens nyhetsoppdatering hvordan seddelbyttet har lammet store deler av samfunnet.

– Butikkeierne melder om 80 prosent lavere handel fordi folk ikke har penger å handle for. Og fabrikker må holde stengt; de får hverken betalt arbeiderne eller leverandørene sine, sa han.

Et par uheldige konsekvenser

Senere, da jeg fikk tak i The Times of India, forsto jeg at stengte fabrikker langt fra var eneste bivirkning. Landets risbønder var for eksempel fanget i en umulig skvis. De som allerede hadde høstet inn avlingen, hadde ikke penger til å kjøpe gjødsel og såvarer til neste runde. Og de som ikke hadde høstet inn, sto uten cash til å betale dagarbeiderne som skulle hjelpe dem med innhøstingen. (Styresmaktene har senere åpnet for å bruke gamle sedler til innkjøp av såkorn.)

Andre historier var enda mer hjerteskjærende. BBC kunne berette om Mahesh Kumar, som hadde reist 40 kilometer fra en liten landsby for å veksle penger på vegne av 32 familiemedlemmer, bare for å komme til tomme banker og rigide makssummer. Og banken, skriver de, «hadde ikke tid» til å åpne en bankkonto for dem.

Og The Hindu kunne fortelle om 22 år gamle Rizwana Parveen, som etter tre dagers fånyttes venting i kø tok sitt eget liv, desperat fordi familien nå var uten penger. (Hun var den eneste som kunne lese og skrive nok til å fylle ut et bankskjema.)

Det er, som tuktuksjåføren inn fra busstasjonen sa det, a big ploblem. Og ikke bare for meg. Uten at det er mer enn en fattig trøst hvis pengemangel tvinger meg til å droppe det jeg har kommet hit for å se.

Jeg skulle gjerne ha dratt den gamle «mamma, send penger». Men det er ikke der skoen trykker, kontoen har jo penger. Hvis ikke noen der ute har en tykk bunke 100-rupis, da, og greier å sende dem hit før morgen lunsj?

Les også om Agras, og Indias, største severdighet: Taj Mahal.