Først Brexit, nå Trump. En mur mot Mexico. Innreisekontroll og handelshindringer. Vi har en ny verden i vente, og en av forandringene kan bli comebacket til en forhatt ordning for oss reisende.

En verden som lukker seg inne, kan bli en verden som igjen krever visum – og det ikke uten fallgruver.

Og det etter noen år der ambassadenes gullkalv land for land har blitt henvist til historiebøkene – i hvert fall hvis du er fra et vestlig, rikt land som Norge, som ifølge Passport Index har visumfrihet til 155 land.

I forrige uke søkte jeg visum til India. Det ble et kroneksempel på hvordan verden har forandret i årene siden Francis Fukuyama snakket om the end of history og svært mange nikket.

Inntil for et par år siden var India en mare for de reisende. Ikke på grunn av folketrengsel, forurensing og sin sannhet om uunngåelig turistmage. Men fordi visumprosessen var et nærkafkask mareritt, der du måtte levere fra deg passet til en byråkratisk malstrøm som det kunne gå månedsvis før du fikk det tilbake, påklistret merket med ordet Visa.

I forrige uke skrev jeg inn passnummer og navn på en nettside, betalte med nettbankbrikka, og tre dager senere fikk jeg epost om at innreise var innvilget. Det samme har blitt tilfelle for Myanmar, Rwanda og en rekke andre land. Andre, som Etiopia, har innført at du kan få visum på grenseovergangen.

Land etter land har sagt «reisende, velkommen!» og gjort det enkelt for oss.

Det er ingen selvfølge i Trumps nye exitverden. Globaliseringen har i hvert fall fått seg et skudd for ekvator. Så hvem vet, kanskje vi er på vei tilbake til tida da Axel Jensen skrev sin «Ikaros» – som åpner med at jeg-personen venter på, og får avslag om, innreise til Nepal. Dermed reiser han til Algerie i stedet. Du vil kanskje ikke ta til takke med plan B, derfor følger her et lite repetisjonskurs i den eldgamle kunsten å søke visum.

Visumsøknad steg for steg

1. Sjekk reglene og fristen her.
2. Skaff passbilder. Hvis du er kvinne og skal til Iran, må du dekke til håret med sjal på bildene som følger søknaden.
3. Unnlat for guds skyld å innrøm at du har et tvilsomt yrke – selv om det skulle være sannheten. Journalist, fotograf eller menneskerettighetsaktivist er dumme valg. Konsulent derimot, pleier å funke. Fascinerende nok fungerer det veldig greit å juge. Selv da jeg – som har et navn jeg ikke deler med noen andre – jobbet i VG og det første google-treffet på mitt navn førte til min VG-profil med siste publiserte artikler, påsto jeg uten blygsel at jeg jobbet som konsulent i min brors dataselskap i søknaden til Iran.
4. Betal penga.
5. Håp det beste.
6. Siden noen land krever at du søker ved personlig oppmøte, og ved å levere inn passet, kan det lønne seg å sjekke naboland. Som første gang jeg reiste til Myanmar (Burma). Jeg fløy jo uansett om Bangkok, hvor de behandlet søknadene på dagen. Så da søkte jeg der, i stedet for å reise ens ærend til London. (Nå kan du søke online.)

Går det an å snike i køen?

Svaret skulle i utgangspunktet være nei. Og som regel er det det. Men jeg har klart å snike i visumkøen, én gang. Det var hos den senegalesiske ambassadøren til Mauritania. Ifølge Lonely Planet trengte ikke nordmenn visum til Senegal. Grensekontrollørene, derimot, hadde så absolutt Norge på sin liste. Dermed bar det tilbake til Nouakchott, hvor jeg allerede visste at behandlingstida var tre virkedager, helger ikke medregnet.

Det ble fem dager, det. Og selv om Mauritania var et eventyr og Nouakchott har verdens vakreste fiskebåter og et hyggelig marked, følte jeg meg ferdig med den mauritanske hovedstaden. Mer enn ferdig. Jeg ville ha visum nå!

Hva gjør man så da?

Jeg satset på at jeg hadde arvet noe av min bestefars enorme evne til å kjøpslå. Gode, gamle Berent Mortensen var nemlig enorm til å prute. Han evnet å egge to konkurrerende bergensbutikker til nærmest å gi hatten han ønsket seg gratis, og presterte å få alle nødvendige byggetillatelser til naust på én dag. Selv husker jeg også hvordan han klarte å overtale skilderhusvaktene på Skaugum til å forklare en bakvei inn til Skaugum, som han, gamle strilekallen, så gjerne skulle ha sett. (Dette var lenge før terrorisme ble et tema i Norge.)

Jeg gjorde altså som jeg antok at Berent Mortensen ville ha gjort:

• Barberte meg, pusset skoa og tok på min ene pene bukse og skjorte, og gikk til ambassaden.
• Der hilste jeg høflig og snakket kun fransk – enda jeg ikke kunne det. Forsøket kunne de i hvert fall ikke ta fra meg.
• I tillegg fortalte jeg en hjerteskjærende, nokså usann, historie om at reisefølget mitt allerede var i Saint-Louis i Senegal.
• Så var det bare å takke igjen, vente pent, og håpe det beste. Og etter et kvarter fikk jeg beskjeden: «Kom igjen etter lunsj, så er visumet klart.»

Kan bedriften gjentas? Er det egentlig mulig å sno seg unna reglene om visumfrister? Ikke vet jeg, i Afrika er regler i alle fall mer elastiske enn andre steder. Men – så lenge du ikke prøver deg på bestikkelser, som over hele verden juridisk er strengt ulovlig – du har ingenting å tape.

Lykke til! (Men prøv deg på punkt 1-6 først.)

Les også om mine ehhh, planer? om hvordan jeg kan reise til 140 land innen jeg fyller 80.