REISE TIL: LILONGWE, MALAWI

Det vonde liv er ikke en politisk blogg. Men den har – og skal ha – et mål om å hjelpe leserne til å forstå litt mer om verden og menneskene som bor her.

Hva tenker de, hvordan lever de, og hvor ulike er de egentlig oss som besøker dem enten det skjer med ryggsekk eller fra lesestolen?

Det er omtrent det motsatte av hva som virker å være målet til Sylvi Listhaug. Så når hun nå endelig har gått av som justisminister, er det en gledens dag.

Samtidig innser jeg at hun ikke kommer til å forsvinne.

Hun vil fortsatt kjempe sin kamp for å så splittelse og å gjøre folk mer mistenksomme og mistroiske til hverandre, og å drive oss alle inn i hver vår leir som ikke klarer eller vil snakke med hverandre.

Nei takk til trolling

Derfor er det lett å falle for fristelsen og ønske henne dit pepperen gror. Men det skal jeg ikke. Jeg skal ikke la meg selv synke ned i den kommentarfelt-trollheimen hun selv gjødsler. For Sylvi Listhaug er ikke bare en politiker med tvilsomme motiver. Hun har også barn, og en ektemann og venner og familie som er glad i henne.

Derfor ønsker jeg også henne alt godt. Men aller helst skulle jeg ønske at Listhaug kunne ha det godt helt uten at det norske samfunnet ble forsuret av retorikken hennes.

En øde øy?

Min første tanke var å ønske Listhaug til en øde øy. Helst uten internettilgang eller i det minste uten tilgang til trollefeltene i nettaviser og hennes egen Facebook-profil.

Men øde øyer gir dårlige oppvekstvilkår for barn. Og de trenger sin mor (selv om jeg håper hun lærer dem andre verdier enn hun ellers sprer).

Altså måtte jeg ønske henne et sted med godt skolevesen og helsetilbud – som samtidig var så langt unna Norge som mulig.

To forslag datt inn i hodet mitt: Hawaii og Australia. Der kunne hun til og med ha kjøpt sin egen melkegård, og sånn sett fortsatt der hun slapp i oppveksten.

At langvekklandene (OK, jeg vet at Hawaii ikke er et land) også har dårligere sosiale ordninger enn Norge, at USA har en høyrepopulistisk president og Australia selv innrømmer å ha utbredt rasisme, gjør at jeg tror Listhaug ville trivdes godt der. Også klimaet ville sikkert ha falt i smak.

Men så var det barna og familien, da. Jeg syns ikke barn skal rykkes ut av sitt hjemmiljø (heller ikke asylbarn, hører du, Listhaug?). Så eksil-drømmen legger jeg vekk.

Studiereiser

Drømmen min er heller at Frp-solokjøreren kan bruke sin nyvunne fritid til å utvide horisonten. Dra ut på reiser, Listhaug. Etter årevis med en mamma som er statsråd, er barna dine sikkert vant til at du ikke alltid er hjemme.

Så der. Sylvi Listhaug bør ut på studieturer langt bortenfor charterhotellenes uniforme komfort.

Ikke for å dra til Afghanistan – dit tyder det meste på at det er altfor utrygt å sende folk (hører du?).

For tida bør hun heller ikke dra til Chinguetti i Mauritania, og det er synd. I den islamske republikken har jeg selv sittet sammen med breakdansende ungdommer i side kapper, og sett hvordan de kombinerte fredagsbønn med vestlig pop og flørtet, lo og diskuterte omtrent som ungdom her hjemme. (Minus den faste helgekampen for å finne noen ikke-mindreårige til å kjøpe øl til seg; det fikk man ikke tak i der.)

Der kunne hun ha se at selv en gjest fra det kristne Norge blir godt behandlet, selv om Mauritania regnes som et av verdens minst tolerante land – kanskje på linje med parallellsamfunnet Listhaug selv virker å være en del av.

Hun kunne derimot ha reist til Albania, det tidligere så ateistiske landet som selv pave Frans har rost for sin religiøse toleranse.

Eller hun kunne ha tatt en studietur til Bangladesh for å se ofrene for Myanmars fullstendige mangel på respekt for minoriteter og andre religioner. Det er ikke sikkert at hun ville ha likt det hun så.

(Her er UDs reiseråd til Bangladesh.)

Slumboeren i Lilongwe

Hvis Sylvi Listhaug bare skal ta én tur, syns jeg likevel at hun skal reise til Malawis hovedstad Lilongwe.

Der kan hun kanskje være like heldig som jeg var da jeg besøkte landet på et SKUP-kurs i utenriksjournalistikk.

På overnattingsbesøk hos familiefaren Raja fikk jeg oppleve religiøs toleranse på sitt aller beste, og se hvordan du ikke trenger universitetsutdannelse for å forstå arbeidsdelinga i de store verdensreligionene:

Gud dømmer. Vi mennesker bor og virker sammen.

Raja bodde i slumområdet Area 24 sammen med kona og ungene. Strøm fikk de fra et bilbatteri som de betalte 100 kwacha for å lade. Da kunne de se TV tre dager i uka. For TV var viktigere enn elektrisk lys – de ti husene i innhegninga hadde to fjernsynsapparater på deling, og slik ble TV-stuene et naturlig samlingspunkt.

Her i vesten setter vi gjerne nyfattigdom i sammenheng med oppvåkningen av det brune hatet som Sylvi Listhaug nører opp om.

Men selv om Raja var fattig, lot han folk være folk.

Ektesenga er av det enkle slaget. Men hvis Sylvi oppfører seg bra, kan det godt hende at hun får låne den. Jeg vil imidlertid anbefale henne å ta med en silkelakenpose.

Det beste skal på bordet med nordmenn på besøk.

Kjøkkenet har i det minste noe av det man trenger: Avtrekk gjennom den åpne døra og to lyshull i veggen.

Selv var han muslim. Fredagsbønn, Allah er stor, og retningen til Mekka. Men da Shamin (8) om morgenen sto midt i stua og sang: «Soon, soon, soon, Massa is coming», leet han ikke på et øyelokk.

– Det er en kristen sang, du er muslim? spurte jeg.

Raja så ikke problemet. Sang var sang. Og jenta hans likte å synge den.

En muslim i kirka

Ei heller reagerte han da vi kursdeltakerne senere den søndagen gikk i områdets kirke for å høre dens særs karismatiske pastor. Han ble med, og i to halleluja-gjallende timer satt han mellom Jogvan og meg – hans to norske gjester – og så og hørte sine naboer rope entusiastisk mot de høyere makter.

Etterpå var han sikkert lettet; fredagsbønnene han var vant til, varer bare i 10–15 minutter. Men fordømte han noen? Eller møtte den Jan Hanvold-aktige (han liker nok Listhaug bedre enn meg) pengeinnsamleren og predikanten ham med mistro da de møttes utenfor?

Nei. De ga hverandre en real bamseklem og poserte smilende sammen etterpå.

Kanskje hadde det vært noe for Sylvi Listhaug. For det går an å møte folk som det de er: folk, og å oppfordre sine tilhengere til det samme. Og så kan man innrømme at selv sine verste motstandere fortjener en skikkelig rettssak før de blir dømt. Det har tross blitt alt en viktig del av de norske samfunnet, som hun hevder å være så glad i. Her til lands kaller vi forøvrig en spade for en spade, ikke et monster.

Eventuelt drømmer jeg om at hun for framtida fyller Facebook-en sin med skibilder og hjemmebakte kaker, akkurat som de fleste andre.

Nå som hun har gått av, tar hun seg forhåpentligvis mer tid til den slags. For troll hører hjemme i eventyrene, ikke på nettet. Eller regjeringa, for den saks skyld.

Støtt en reiseblogg som skriver om mer enn palmer og parasolldrinker, lik Det vonde liv på Facebook! Eller bør jeg si: Lik og del!?

Raja i mer vante omgivelser: Moskeen i Area 24. Kanskje han bør ta med seg Sylvi Listhaug dit?

Ikke det høyeste bønnetårnet i verden. Men sikkert høyt nok til at det høres.