REISE TIL: MARKSBURG, TYSKLAND
Rundt 40 borger og festninger vokter de seks og en halv milene av Rhinen mellom Rüdesheim og Koblenz. Likevel er det én borg som skiller seg ut fra resten.
Marksburg er den eneste åstoppborgen langs hele verdensarvelva som har ligget der helt siden middelalderen uten å ha blitt ødelagt.
Det visste imidlertid ikke jeg der jeg fulgte trafikken på Bundesstraße 42 langs Rhinens østre bredd. Derfra var Marksburg bare nok en litt frustrerende kransekake av solide murer på toppen av en ås – frustrerende fordi Bundesstraße 42 på ingen måte er utstyrt med brede veiskuldre som tillater deg et fotostopp.
Her klarte jeg ikke å dy meg. Ved et innfall svingte jeg av hovedveien og kjørte gjennom knøttlille Braubach. Snart sto leiebilen parkert nedenfor murene.
Her er de fineste stedene langs UNESCO-Rhindalen!
Perlen av Rhindalen
Eneste måte å komme innenfor murene på Marksburg var på guidet tur, så en snau halvtime senere gikk jeg i saueflokk bak Kirsten Pluhm.
Hun var tydelig stolt over arbeidsplassen.
– Velkommen til «perlen av Øvre mellomrhindalen», sa hun idet hun ledet opp den bratte gangveien fra ytre ringmur og oppover åsen.
– Disse trappene er et nokså nytt tillegg. De ble hugget inn i fjellet på 1800-tallet. Hester trenger jo ikke trapper. Og portene var opprinnelig tilpasset en ridder til hest, fortalte hun.
Mer i samme område:
Historien til Marksburg
Første gang Marksburg ble nevnt i skriftlige kilder, var i 1231. Dagens borg ble bygd noen år senere, av herskerne i Epstein, og deretter solgt til grev Eberhard II av Katzenelnbogen i 1283.
Katzenelnbogen-gjengen var blant de rikeste familiene i Rhindalen og la til de gotiske delene av åstoppborgen. To hundre år senere la Huset Essen til voller og kanonbatterier. Marksburg hadde blitt slik det er i dag.
Les om Tysklands største middelalderby, Regensburg!
Det vonde liv i en borg
Mens vi gikk rundt i de forholdsvis små rommene innenfor de tykke steinmurene, fortalte Kirsten om livet i en middelalderborg.
– Det eneste oppvarmede rommet var familiens soverom. Så der sov alle, sa hun og forklarte hvorfor sengene var så korte. Det var ikke fordi murene stjal mesteparten av plassen.
– Folk satt halvveis sittende. Å ligge flatt var for de døde. De sov heller aldri med fotenden mot døra. Det var sånn de døde ble båret ut, la hun til.
Brønnvannet i borgen var ofte giftig, så beboerne måtte drikke vin i stedet.
– De drakk gjerne 1,5–2 liter vin om dagen. Men det er ikke så dramatisk som det høres ut. Vinen på den tida holdt fire til fem prosent alkohol, som øl i dag.
– Det er ikke særlig komfortabelt å bo i en borg. Så de aller fleste borgene langs Rhinen ble fraflyttet, konstaterte Kirsten.
Les også om vakre Rothenburg ob der Tauber!
Unntaket langs Rhinen
Marksburg var et unntak også her. Her bodde det mennesker. Men da Napoleon med sin hær sto på motsatt bredd av Rhinen, var det ikke akkurat husets eiere som bodde der.
Mens borgen lå under hertugdømmet Nassau fra 1803 til Nassau ble del av Preussen i 1866, var den fengsel eller hus for invalide. Deretter var den soldatinnkvartering helt til den tyske slottsforeningen kjøpte hele sulamitten for 1000 gullmark i 1900.
Viktigst er likevel at borgen aldri har blitt ødelagt av fienden. Aldri satt fyr på. Aldri skutt sønder av kanoner. Napoleon klarte jo ikke å krysse Rhinen, og kanonkulene hans rakk ikke over elva.
Til forskjell fra svært mange av de andre krenelerte skjønnhetene som pryder elvedalen, er den altså ikke i bunn og grunn et nyere påfunn, gjenoppbygd etter mer eller mindre fri fantasi under romantikken i det 19. århundre da Europas rikinger elsket å leke middelalder.
Dermed er de gamle grevenes rom slik de var den gang veggene måtte være tykke og borger var til for å beskytte seg.
Doer og don’ts i middelalderen
– Her er den store salen, sa Kirsten da vi kom inn i et ikke altfor stort rom.
– De satt kun på den ene siden av rommet, så de kunne se peisen. Det gjorde det lettere for tjenerne å servere, fortalte hun og la til: – I tillegg slapp de å se toalettet.
Sistnevnte rom var nemlig det mest sårbare i hele slottet, og kunne ikke ha dør. Her var det jo hull i gulvet som stakk ut fra karnappet. Altså var det et sårbart punkt hvis noen prøvde å komme seg inn – med fare for å få en klissen gave fra oven.
Til slutt gikk vi innom kapellet, som selvfølgelig kun var for herskapet – tjenerne måtte bruke kirka i landsbyen.
Les flere tips til fine reisemål i Tyskland!