REISE TIL: LAGOS, PORTUGAL
Hvis du bare har sett ett bilde fra Algarve, er sjansen stor for at det er fra Lagos. Ja, om du bare har sett ett bilde fra Portugal, kan det godt være herfra.
Tross alt er det her Ponta da Piedada ligger: en forreven klippekyst hvor Portugal splittes i biter og stuper loddrett ned i havet – kun avbrutt av gylne strender med finkornet sand.
Selve byen bidrar også. Lagos er riktignok bare Algarves syvende største by – eller skal vi si syvende minst lille. Men den er også en skikkelig historiebok.
Allerede fønikerne brukte utløpet av elva Bensafrim som havn, og romerne grunnla en by her. Og Lagos var base da Henrik Sjøfareren på 1400-tallet sponset ekspedisjonene nedover Afrika-kysten og vestover.
Byen er altså gammel, vakker, og med Portugals kanskje største naturlige attraksjon kun en svett spasertur unna. Med andre ord burde vi ha skjønt hva vi gikk til.
Les flere tips til ferien i Algarve
Turistbyen Lagos
Vi valgte ikke Lagos bare fordi vi hadde lyst til å se den, men også på grunn av leilighetshotellet Atalaia Sol*. Det hadde oppvarmet basseng! Det er gull verdt, det, når du reiser på våren og nettene fortsatt kan være kjøligere enn min foretrukne badetemperatur.
Hotellene og ferieleilighetene lå strødd rundt i det bølgende virvaret av småveier og hvite husklynger.
Og det ble tydelig så snart vi satte skoa innenfor bymuren ved Praça Infante D. Henrique.
Lagos var riktignok ikke Albufeira, hvor gamlebyen er en eneste stor happy hour med Premier League på storskjerm. Her var vi fortsatt i et slags Portugal. Men det var heller ikke Faro, hvor det føltes som å komme inn i et hverdagsliv.
Lagos var et Portugal hvor det var besynderlig enkelt å kjøpe badedyr, bikinier og kinesiskprodusert suvenirskrot eller å spise pannekaker på kafé.
Les mer om sjarmerende Faro her!
Vakre Lagos
Bakenfor mylderet av tacky suvenirer og røde skuldre på uterestaurantene, var Lagos i bunn og grunn en vakker by. Med lave hvite hus på geledd langs smale brosteinsgater, med jacarandatrærog et lite knippe severdigheter strødd rundt.
Selve postkortmotivet var Praça Luís de Camões med «det grønne huset»: et spektakulært hus dekket av blanke grønne azulejos. At innsiden av butikken er en helt vanlig butikk, gjorde strengt tatt lite. Her var det utseendet som telte.
Ellers strente vi rundt i gatene, litt hit og dit før vi alltid endte opp i hovedgata Rua 25 de Abril som ble til Rua Silva Lopes og deretter Rua Gen. Alberto da Silveira da restaurantene endelig ga plass til annet enn turistgreier.
Bymuren var mest imponerende rundt Porta da Piedade, hvor det også var parkeringshus.
Strengt tatt var den eneste virkelige severdigheten Igreja de Santo António. Den var til gjengjeld skikkelig flott. Etter den obligatoriske turen gjennom museet, sto vi i kirka: En orgie i forgylte treutskjæringer og barokkmalerier og blå azulejos nederst mot gulvet.
Dette er Algarves aller mest spektakulære kirke!
Strandsafari
Selv om Lagos altså er historisk, er det ikke derfor den har blitt en av Algarves mest besøkte byer. Selvfølgelig måtte vi sjekke ut Ponta da Piedada.
Klippekysten begynte egentlig umiddelbart sør for byen. Allerede bystranda Praia da Batata lå mellom klipper. Kun et par hundre meter lenger sør, fulgte Praia do Pinhão, før Praia Dona Ana, Praia dos Pinheiros, Praia do Camilo … de nesten kobberfargede sandstrendene lå strødd i vikene hele veien ut mot pynten.
Sistnevnte er den mest kjente, kanskje egentlig på grunn av den spektakulære trappa som leder ned til den. Men trappa var stengt på grunn av steinsprangfare, så vi måtte la den være.
Og uansett: Men et barn og strandleker på slep var Praia Dona Ana definitivt valget. Dit gikk det jo an å kjøre, mens de andre strendene enten krevde båt eller en spasertur langs plankegangen og etterfølgende nedstigning.
Få flere tips til badeferier her!
Lagos’ diggeste restaurant
En snau kilometer vest for pynten endret landskapet karakter fullstendig. Her lå den langstrakte – og vidunderlige – stranda Praia do Porto de Mós, et tykt strågult belte av sand så langt vestover at du kunne bli lurt til å tro at den strakte seg helt til Cabo de São Vicente, Fastlands-Europas sørvestligste punkt.
Omtrent midt på denne stranda lå restauranten O Antonio. Den første kvelden var den fullbooket, men de hadde et ledig bord to kvelder senere. Helt ytterst mot de store vinduene. Det var et herremåltid. Samlet, maten og omgivelsene til sammen, ganske sikkert Lagos’ beste.
(Jo da, jeg vet at O Pescador i sentrum og Camilo på toppen klippene også anbefales. Men skitt heller. Mitt tips er fortsatt O Antonio. Og hotellet Atalaia Sol* hvis du som meg hater kjølige morgenbad i bassenget.
Se kart over spisesteder, strender og ting å gjøre nedenfor bildet.
