REISE TIL: FARO, PORTUGAL
OK, jeg innrømmer det. Tittelen er kanskje litt overkill, men som du skjønner: Jeg klarte ikke å dy meg.
Og sannheten er at Faro er utrolig mye bedre enn sitt heller beskjedne rykte. På vår Portugal-ferie i vår ble den rett og slett Algarves mest positive overraskelse – og turens mest vellykkede feriebase.
Faro = sjarm
Som så mange andre ruller også jeg gjennom Instagram når jeg skal plotte ut delmål på feriene. Der er Faro ingen direkte vinner.
Algarves hovedstad er rett og slett en by. En ekte, levende by med skikkelige butikker, biler i gatene, graffiti og plakater klistret over restene av gamle plakater.
Kanskje det er derfor Faro sjelden dukker opp på lister over Algarve-kystens beste reisetips – unntatt på denne bloggen.
Byen er omtrent som jeg husker «mitt» Portugal fra tidligere reiser: Litt sliten, litt skitten – og utrolig sjarmerende.
Og i denne ikke-striglede halvstor-byen langs Portugals mest populære turistkyst skulle vi altså bo de siste tre nettene på ferien. For en lykke!
Les mer om ferien langs Algarve her!
En kort historie om Faro
Vår leilighet* lå kun et par steinkast unna Arco de Repouso, den eldste av de tre byportene inn til Cidade Velha, gamlebyen. De femkantede tårnene rundt portalen var bygd rett etter Romerrikets kollaps, men her i byen er selv det egentlig relativt nytt.
Faro har nemlig vært et bysenter helt siden det fjerde århundre før Kristus, da fønikerne handlet fra stedet de kalte Ossonoba.
Da maurerne regjerte fra år 713, ble Faro igjen en viktig by og deres siste bastion i Portugal. Kortene ble ikke dårligere da portugiserne hadde gjenerobret byen og begynt sin oppdagertid. Her, innenfor sandbankene langs Ria Formosa, hadde skipene nemlig en trygg havn.
I 1755 ble sandbankene igjen viktige. Mens jordskjelvet og en etterfølgende tsunami knuste resten av byene langs Algarvekysten, sto i hvert fall noe av Faro igjen. Dermed fikk byen tilbake hovedstadsstatusen som Lagos hadde «stjålet» i 1577.
Les også om den enda eldre Cadiz!
Fra gamlebyens stillhet til …
Med bopel rett utenfor Faros eneste egentlig vakre bydel ga det seg egentlig selv: Enhver utforskning av byen startet gjennom Arco de Repouso. Enten strake veien ned smågatene til den neoklassiske Arco da Vila, hvor tre storkereir sørget for døgnkontinuerlig vakthold mot nord, eller på måfå i de krokete smågatene.
Måfå-varianten var finest. Da kunne vi jo snuse inn lukta av appelsintrærne rundt Largo da Sé, plassen ved katedralen. Og vi kunne gå slalåm forbi uterestaurantene mot den smale Rua Prof. Norberto da Silva.
Sammenlignet med Lagos var plassen nærmest folketom. Overalt var det stille.
Men det gjaldt bare fram til Arco da Vila. Der skiftet Faro fullstendig karakter. Borte var stillheten og de øde brosteinsgatene. Her var byen. Med biler og musikere som konkurrerte med sola om oppmerksomheten til gjestene på uterestaurantene ved marinaen.
Videre inn herfra startet Byen. Vi vandret gjennom gågater og smøg oss forbi bordene som nærmest fylte fortauene i bilgatene. En dag surret jeg meg også inn i smugene i Bairro Ribeirinho, nord for marinaen og Rua 1o de Mayo – et herlig skittent edderkoppnett av trange passasjer mellom lave hvitkalkede hus og med barskilt overalt.
Faros største severdighet
Slik gikk dagene. En av oss gikk morgenærend ut i byen og kjøpte nystekte pastel de nata fra nærmeste bakeri. Så dro vi på utflukt – til Tavira, Praia do Barril, Igreja de São Lourenço og helt til strendene vest for Albufeira – før vi igjen vendte tilbake. Til nok en snartur rundt i koselige, livlige Faro.
Ikke før feriens aller siste dag fikk vi smettet inn et besøk i byens største severdighet, og der eneste motivet som regelmessig popper opp i Instagram-feeden:
Skjelettkapellet Capela dos Ossos i hagen til karmelittkirka Igreja da Ordem Terceira de Nossa Senhora do Monte do Carmo (puh!).
Det var et syn for ehh, spøkelser: Hodeskallene til 1245 døde munker og enda flere knokler dekket vegger og tak i et sirlig mønster.
Selve kirka var mindre minneverdig makaber, men egentlig finere. Altertavla og buene skinte i forgylte talha dourada-utskjæringer, mens like forseggjorte trerelieffer forklarte menigheten om Jesu liv og død.
Der og da var jeg så imponert at jeg nesten ikke sørget over at vi ikke rakk å se Igreja de São Francisco like ved parkeringsplassen. Eller sandstranda på Ilha Deserta ytterst på sandbankene.
Nå tenker jeg selvfølgelig ikke helt sånn. Men så er det også for sent. Men vi får se. Faro har jo direktefly fra Norge. Så hvem vet hva framtida vil bringe.
Se flere tips til reisemål i Portugal!
Kartet over Faro følger nedenfor bildet.
Én kommentar Legg til din