REISE TIL: RØLDAL, NORGE
For meg har Røldal alltid ligget der, så sentralt som det går. Jeg tenkte aldri på at bygda først fikk strøm i 1958 og helårsvei enda litt senere. I stedet var Røldal et midtpunkt, akkurat midtveis mellom Sandefjord og Glesvær, mellom hverdag og ferie. Her møttes Østlandet og Vestlandet; her ved det trange vannet som ser ut som en vestlandsfjord mellom fjellene.
Samtidig var det bare en milepæl, markert med 50-sone, bensinstasjon, og mamma som pekte ut Røldal stavkirke nede på sletta før vi igjen fulgte veien bratt opp mot fjellet på vei østover eller vestover. Vi stoppet aldri (i hvert fall nesten aldri, og jeg kan ikke huske unntakene).
Men da min egen lille familie dro på vestlandsferie med bilen i fjor sommer, var Røldal stavkirke allerede på forhånd utpekt som et av høydepunktene.
Se hele vestlandferie-ruta vår – en knallrute!
Pilegrimskirka i Røldal
Vi gjorde alt i ferietempo; kjørte gamleveien ned Austmannalia og klappet hestene nedenfor Baklia. Da vi endelig hadde parkert utenfor stavkirka, tok vi fram matpakkene og satte oss på benker i sola.
Det hastet ikke. Røldal stavkirke har stått der siden 1200-tallet, og ville nok bli stående lenge nok til å spise opp rundstykkene.
Den gamle kirka – ekspertene spekulerer i om den egentlig er en stolpekirke, en enda eldre bygningsform enn stavkirkene – har alltid vært et reisemål de besøkende bruker lang tid på å komme fram til.
I middelalderen var Røldal stavkirke et av Norges viktigste pilegrimsmål, ifølge Pilegrimsfellesskapet St. Jakob var bare Nidarosdomen større. Og, som organisasjonen påpeker, til Nidaros tok pilegrimsvandringene slutt med reformasjonen. Til Røldal fortsatte de i nesten 300 år.
Krusifikset som helbredet
Kirka sto kaffebrun og velstelt og oset tjære i sola. Inne luktet det like tjærebredd. Men tømmerveggene og takhimlingen var en eneste kraftanstrengelse i barokk rosemaling!
Og i enden av midtgangen, rett over inngangen til koret, hang Krusifikset.
Det er 85 centimeter høyt, skåret i eik rundt år 1250, og framstiller Kristus med kongekrone. Det var et flott kunstverk, men det var slettes ikke derfor folk begynte å valfarte hit på 1300-tallet.
De strevde seg over fjellene fordi krusifikset utrettet mirakler.
Spesielt undergjørende skal Kristusfiguren ha vært på jonsokkvelden 7. juli, da krusifikset svettet fra panna. Pilegrimene tørket så denne svetten med et linklede, som igjen hadde helbredende krefter. Krykker, støtteskinner og andre remedier ble satt igjen bak alteret; etter jonsok-undrene i Røldal hadde ikke eieren lenger bruk for dem. (De etterlatte remediene er i dag i Universitetsmuseet i Bergen, sammen med mye av stavkirkas utsmykning fra før reformasjonen.)
«I kyrkja til Røldal eit bilete hekk
so mang ein sæling til frelse,
for sjuk og saare til dette gjekk
og fingo atter si helse,»
skrev Aasmund Olavsson Vinje i diktet «Storegut» i 1866.
Den ulovlige messen i 1835
Legenden forteller at krusifikset utrettet mirakler fra dag én: Det skal ha blitt funnet da en blind fisker og en ung gutt fikk det i garnet på en sjø i nærheten. Da de ikke klarte å hale det i land, mente fiskeren at krusifikset ville krusifikset flyte opp. Da han til slutt sa «Røldal kirke», sprang det selv opp i båten. Da den blinde så tørket svetten etterpå, fikk han synet tilbake.
Røldal stavkirkes mest fascinerende historie er imidlertid langt nyere. Og den er ingen legende.
Faktum er nemlig at pilegrimsvandringene til kirka slett ikke tok slutt med reformasjonen. Heller ikke da først oslobispen og deretter biskopene i Bjørgvin og Kristiansand la ned forbud mot overtroen – den første i 1622 og den sistnevnte 122 år senere – tok vandringene til midtsommermesse i Røldal slutt.
I 1835 kom prost Ole Nicolai Løberg en dag for tidlig til visitasen han skulle holde i Røldal. Det var St. Hans (på den tida feiret man dagen 6. juli), og i ellevetida på kvelden hørte han kirkeklokkene. Det er godt mulig han hadde sine mistanker der han gikk til kirka – og så at det var messe der.
Da ble det slutt på midtsommermessene i Røldal, 299 år etter den offisielle reformasjonen i Norge.
Så sent som på slutten av 1850-tallet skal soknepresten i vestlandsdalen likevel ha måttet avvise troende som ville be foran krusifikset. Og på 1930-tallet reiste katolikker fra Rogaland ennå til Røldal på det katolsk.no kaller «stille» pilegrimsferd.
Se flere reisetips på Vestlandet her!
Det vakre kirkerommet
Vi hadde ingen kroppslige plager som krevde frelse, og kunne i stedet nyte kirkas indre i ro og mak – vel å merke én og én mens den andre underholdt Johanne (2,5).
Det var som en diamant pakket i en skoeske: Utvendig er Røldal stavkirke anonym, uten dragehodene og kaskader av tak på tak ned fra tårnspiret som gjør de andre berømte stavkirkene så eventyrlige.
Innvendig, derimot, overgikk kirka i Røldal de aller fleste. Rosemalinga og krusifikset er nevnt, men også altertavla, prekestolen, apostlene på gallerifronten og Mater Dolorosa-maleriet langs nordveggen bidro til inntrykket av å ha gått inn i en skattkiste av barokk.
Vi måtte nesten tvinge oss selv for til slutt å gå ut i det blendende dagslyset igjen. Men videre måtte vi. Denne gang som alle de andre gangene jeg har passert Røldal.
Denne gangen hadde vi imidlertid stoppet. Det bør egentlig alle som passerer Røldal i ferien, gjøre.
Lik Det vonde liv på Facebook!
